Kronikk

Vår rett til å bestemme over egne liv er ikke ubegrenset | Petter Schou

  • Petter Schou
    Tidligere fylkeslege i Oslo og Akershus

Grenselandet jus, faglig utvikling og etikk synliggjør seg fra tid til annen som politisk viktige stridsspørsmål, ja sogar til et spørsmål om hvem som skal styre landet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Som gynekolog har jeg har sittet overfor hundrevis av fortvilte og usikre kvinner som skal ta ett av livets vanskeligste valg, skriver kronikkforfatteren. Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix

Som gynekolog, sjeflege, fylkeslege og fagsjef i Statens helsetilsyn, har jeg møtt problemstillingen fra mange sider. Jeg har vært leder av abortnemnder, selv utført et stort antall aborter – både før og etter 12. svangerskapsuke. Og jeg fikk være med å definere 22 fullgåtte svangerskapsuker som dagens absolutte grense mellom et «levedyktig» og et «ikke levedyktig» foster.

Abortloven

Som yngre lege støttet jeg helhjertet «kampen» på 1970-tallet for selvbestemt svangerskapsavbrudd i første tredjedel av svangerskapet. Den nye abortloven fra 1978 var en skjør konstruksjon og et kompromiss, men som allikevel har «overlevd» i 40 år. Og innføring av loven førte ikke til noen økning av antall aborter, mest fordi abortnemndene allerede hadde en så liberal praksis at nesten alle som søkte om abort, fikk dette innvilget.

Les også

Da barnet var født, fikk Kari-Ann et laken kastet over ansiktet. Sønnen skulle adopteres bort, og hun skulle ikke se ham.

Petter Schou

Og når antall aborter heller ikke senere har steget vesentlig, skyldes dette at kvinnene etter hvert fikk tilgang på bedre prevensjonsmidler som spiral, p-piller og «angrepiller».

Som gynekolog har jeg har sittet overfor hundrevis av fortvilte og usikre kvinner som skal ta ett av livets vanskeligste valg. Og veldig ofte har jeg møtt unge kvinner uten tilstrekkelig støtte, hverken fra barnefar eller familie. Unge kvinner som skal velge mellom sine egne fremtidsdrømmer eller å gjennomføre svangerskapet. Og som så mange andre kolleger har jeg valgt å ta kvinnens parti i dette vanskelige valget, et valg du skal leve med resten av livet.

Nye utfordringer

Nye teknikker har gitt oss nye utfordringer. Selv om dette ikke er rutineundersøkelse i dag, kan alle gravide lett få utført en tidlig ultralydundersøkelse som viser sikker svangerskapslengde og om det skulle være ett eller flere fostre.

I 1978 var ultralyd både sjelden og teknisk lite utviklet. En «graviditet» var en «graviditet», og ingen visste om det var flere fostre eller om barnet hadde defekter eller risiko for utviklingsforstyrrelser. Og blodprøver som tidlig kan påvise økt risiko, fantes ikke.

Selvbestemt abort til uke 22?

Så hvorfor da stoppe selvbestemt abort etter 12. fullgåtte svangerskapsuke? Hvorfor ikke ha selvbestemt abort til uke 18, eller sogar til uke 23, når fosteret endrer status til «barn»? Hvis argumentet er at kvinnen selv alltid skal ha det avgjørende ordet, må jo dette gjelde hele første del av svangerskapet, i alle fall til fosteret har utviklet seg til et potensielt levedyktig barn og vi selvsagt møter helt andre og tyngre etiske utfordringer.

Grunnen til at 12 uker rent historisk ble valgt som grense for selvbestemt abort, var langt på vei «teknisk» begrunnet, da operasjonen var enklere, mindre risikobetont og mindre belastende for kvinnen enn om fosteret fikk utvikle seg videre.

De senere år har det imidlertid kommet andre metoder, blant annet ved hjelp av medisiner, som gjør det enklere å sette i gang en abort både før og etter 12. svangerskapsuke.

Men selve abortinngrepet, eller medisinsk fremkalt abort, når kvinnen selv bestemmer det, skal aldri utføres etter fullgåtte 12 uker, med mindre det er sykehuset selv som er skyld i forsinkelsen. Da sier loven at begjæring om abort skal vurderes av en nemnd. Her har loven vært uendret siden 1978 og blitt etterlevet av et samlet fagmiljø

Er fosterreduksjon lik abort?

Med såkalt fosterreduksjon, eller «tvillingabort» som det helt feilaktig og populistisk kalles, forholder det seg imidlertid helt annerledes. Her begjærer kvinnen selv svangerskapsavbrudd i løpet av de første 12 ukene, mens inngrepet på grunn av sin vanskelighetsgrad og risiko for samtlige fostre, først utføres i uke 14, det vil si når det ut fra dagens lovverk skulle vært nemndbehandlet.

For to år siden vurderte juristene i departementet at fosterreduksjon «ikke var i strid med dagens lovverk». Før dette hadde ingen tenkt på dette som en reell problemstilling, og i dag er det heller ikke tillatt i noen av våre naboland.

Fagmiljøet i Trondheim, som er de eneste som utfører så kompliserte inngrep, har hele tiden argumentert mot at dette skal gjøres, selv om det altså de siste to årene ikke har vært direkte «ulovlig». Men fortsatt vil det ikke bli noe som helst forbud mot fosterreduksjon, endringen vil eventuelt bare bli at også denne type inngrep skal nemndbehandles på lik linje med andre svangerskapsavbrytelser.

Dette begrenser selvsagt den gravide kvinnes frie valg, men den samme innskrenkningen ligger jo i enhver nemndbehandling etter uke 12. Da er det ikke fosterreduksjon som sådan, men selve nemndsystemet og loven for øvrig man bør kjempe imot.

Les også

Regjeringen vil stramme inn - abortlege tror antallet tvillingaborter kan øke

Hvem skal bestemme?

I dag bestemmer kvinnen 100 % til og med uke 12, deretter øker fosterets rettigheter gradvis til uke 18, og mellom uke 18 og 22 skal det svært tungtveiende grunner til for å avbryte et svangerskap. Den teknologiske og faglige utvikling gir nye muligheter, men skaper også nye etiske og juridiske problemstillinger.

Og på mange samfunnsområder er vår rett til å bestemme over egne liv ikke ubegrenset. På mange områder møtes jus, etikk og faglige muligheter. De færreste av oss ønsker et teknokrati, det vil si en styreform uten politikere, men der eksperter på hvert sitt felt bestemmer.

I Norge er det Stortinget som bestemmer hvor grensen skal gå for kvinnens rett til å bestemme over egen graviditet. De som vedtar våre lover, skal selvsagt lytte til både jurister og eksperter, men det er heldigvis de som er «valgt av folket» som fortsatt skal være ansvarlige for den etiske grensesettingen – eller for «å gjøre det som er rett», slik ordet etikk egentlig betyr.

Kronikkforfatteren har vært gynekolog på sykehus og privat, klinikksjef kvinne/barn og sjeflege i Østfold, fagsjef i Statens helsetilsyn, avdelingsdirektør i Helsedirektoratet og senest 12 år fylkeslege i Oslo og Akershus, frem til 2015.


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Abort
  2. Bioteknologi
  3. Debatt

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Vi fjerner retten til selvbestemt fosterreduksjon

  2. KRONIKK

    Regjeringens forslag om fosterreduksjon er godt, fordi det handler om å beskytte et friskt foster

  3. POLITIKK

    KrF-seier har ikke ført til færre «tvillingaborter». Abortnemndene har ikke avslått noen søknader.

  4. NORGE

    Nei til tvillingabort, med få unntak

  5. LEDER

    Aftenposten mener: Kravet om nemnd for fosterreduksjon bør reverseres

  6. NORGE

    Data fra 56.000 gravide: Syv av ti valgte å fortsette svangerskapet etter funn av sykdom og avvik hos fosteret