Dette kan vi. Hent barn av norske IS-medlemmer hjem. Nå. | Reidar Hjermann og Heidi Wittrup Djup
Vi kan ikke akseptere det fiendebildet som nå skapes av barn som er helt uskyldige parter i uretten foreldrene har begått.
Verdens brutalitet er aldri så synlig som når barna våre rammes. Det er få ting som berører oss sterkere enn å lese om at våre barn blir skadelidende av krig, terror, vold og overgrep. Som samfunn skal og bør vi gjøre alt som står i vår makt for å beskytte barn. Dette gjelder særlig i de tilfellene der foreldrene selv ikke klarer dette. Og det gjelder også om man kaller barna for «IS-barn» og slik knytter dem til radikaliserte terrorister gjennom politisk retorikk.
Dette er ikke IS sine barn. Dette er Norges barn.
Barna det er snakk om, er norske borgere, med selvstendige rettigheter og krav på beskyttelse og rehabilitering, til tross for at foreldrene har tatt dårlige beslutninger for seg selv, og dermed også for sine barn. Vi kan ikke akseptere det fiendebildet som nå skapes av barn som er helt uskyldige parter i uretten foreldrene har begått.
Gode forutsetninger for integrasjon
Norske barn skal ikke under noen omstendigheter påtvinges en oppvekst i farlige leire eller utrygge områder fordi vi som stat ønsker å straffe foreldrene. Motstanden mot å hente barna hjem kan likevel forstås, ettersom det stilles spørsmål ved norsk sikkerhet og hvorvidt følgene kan bli at vi får IS-terrorister på norsk jord.
Vi kan imidlertid ikke uten videre legge til grunn at dette er barn som kommer til å utgjøre en fare for det norske samfunnet.
De aller fleste av barna er under 10 år. De har fremdeles mange år igjen av sin barndom og gode forutsetninger for å bli integrert i det norske samfunnet, gitt at forholdene legges til rette for det.
Foreldrene kan stilles til ansvar for sine handlinger overfor norsk rett, noe som også kan bidra til at barna forstår at foreldrenes handlinger er ulovlige. Men barna må likevel få oppfylt sine rettigheter, herunder gis anledning til å gå på skole, finne sin tilhørighet blant jevnaldrende og delta på fritidsaktiviteter på lik linje med andre norske barn. Og skulle det være behov for psykisk helsehjelp for å håndtere de traumene de kan ha blitt påført, er det vår plikt å sørge for rehabilitering og støttetiltak som kan hjelpe dem på veien videre til et meningsfullt og godt liv.
Hun håper å få seks barnebarn hjem etter IS-kalifatets fall. Alt står klart og venter på dem.
En god hjemkomst
I Norge har vi et massivt apparat av psykiske og somatiske helsetjenester som hver dag bistår barn og familier som har utstått de mest ubegripelige forferdeligheter. Det er mange eksempler på at det kan gå bra med traumatiserte, så vel som krigsrammede barn. Familie eller fosterfamilie, venner, lokalsamfunn, barnehager, skoler og SFO får en viktig rolle her. Med en god hjemkomst vil barna som her omtales, kunne vokse opp i Norge og bli en viktig del av et samfunn som vil dem vel, og som de vil vel.
Det finnes ingen steder i verden hvor barna kan rehabiliteres bedre enn i Norge. Det er ingen lett oppgave, men ingen av oss som jobber med barn, psykologi og menneskerettigheter lar være å jobbe bare fordi jobben er vanskelig. Det samme må være sant for våre folkevalgte.
Dette er ikke tiden for å se en annen vei. Vi ber derfor innstendig om at barna hentes hjem fra disse leirene omgående. For hver dag som går, risikerer barna og foreldrene å bli utsatt for ytterligere belastninger som begrenser deres utviklingsmuligheter, fremtidsutsikter og livskvalitet.
Det er ikke godt nok å si at de kan komme hjem hvis de vil, vi må aktivt legge til rette for å få dem hjem.
Hvis ikke risikerer vi i vår passivitet å tvinge dem ut på en farlig flukt tilbake til Norge, med den risikoen for menneskehandel, vold og overgrep dette innebærer.
Aisha Shezadi: Det er stille om andre norske syriafarere. Om meg er det spetakkel. Hvorfor?
Små barn er ikke radikalisert
Det er vanskelig å finne gode argumenter til inntekt for motstanden mot å hente barna hjem. Det har vært påstått at de har vært utsatt for fryktelige traumer og at de er radikalisert.
Små barn er ikke radikalisert, men gjør som de voksne sier.
De er sårbare som små. Likevel, jo yngre de er, desto mindre komplisert er det å integrere dem i det norske samfunnet og hjelpe dem med de psykiske vanskene de kan ha fått. Det er dessuten ikke usannsynlig at flere av dem, på tross av krigen, har hatt trygge relasjoner til sine nærmeste omsorgsgivere og dermed hatt den tilknytning og nærhet som virker beskyttende i en krise.
Og til dem som tviler på om rehabilitering og reintegrering er mulig, viser vi gjerne til de mange vellykkede rehabiliteringsprogrammene av barnesoldater som har vært ført i afrikanske land. Oppskriften på en vellykket rehabilitering har vært et lokalsamfunn som ønsker dem velkommen hjem og som aksepterer dem som fullverdige medlemmer med like rettigheter og utviklingsmuligheter som andre barn. Det er all grunn til å tro at det samme vil gjelde her i Norge, gitt at vi tilrettelegger for det.
Hør podkasten Forklart: Norge hentet hjem Joshua French. Vil vi gjøre det samme med norske IS-kvinner?
Disse barna er Norges barn
Noen barn vil være skadet for livet, og kanskje noen av dem også er radikalisert. Det er imidlertid ikke et argument for at Norge svikter dem som trenger det mest. Snarere tvert imot. De skal fremdeles hjem, jo før jo heller.
De er norske barn, og må få hjelp her.
Det vil på kort sikt koste ressurser å hente dem hjem og integrere og rehabilitere både barna og foreldrene som blir med. Men investeringene lønner seg på sikt. Det mest lønnsomme vi kan gjøre i et samfunn, er å gi god hjelp til sårbare barn. Dessuten, vi kan ikke være bekjent av å bruke mye ressurser på å hente en norsk leiesoldat fra et kongolesisk fengsel og samtidig kreve at sårbare barn og deres mødre skal finne veien hjem selv fra en leir i Syria.
Det er ikke vanskelig å forstå at mange blir skremt av å høre historier der terrorgruppen IS er involvert. Å sette barn i sammenheng med en av de mest fryktskapende terrorregimene verden har sett, skaper avstand til dem og legitimerer at innvandringskritiske stemmer forsøker å etablere en forestilling om at disse barna er radikaliserte terrorister. Det blir likevel ikke mer sant av at «IS-barn» gjentas gang på gang. Disse barna er Norges barn. Og de må hjem med én gang.
