Kronikk

Hvorfor forlater menn Den norske kirke? | Tore Witsø Rafoss

  • Tore Witsø Rafoss
    Sosiolog og forsker ved KIFO (Institutt for kirke-, religion- og livssynsforskning)

Foto: Stein Bjørge

I et av verdens mest likestilte samfunn er det fortsatt store forskjeller mellom kvinner og menns religiøsitet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I 2016 ble det mulig å melde seg ut og inn av Den norske kirke på nett. Det ført til en utmeldingsbølge, og ved slutten av året hadde hele 41.000 mennesker meldt seg ut av kirken.

Noen flere enn vanlig valgte også å melde seg inn (3147), men nettoresultat ble en rekordutmelding, som tilsvarte en reduksjon på én prosent av medlemsmassen fra året før. (Dette og beslektede temaer har jeg analysert i rapporten «Unge voksne og Den norske kirke» som kan lastes ned på Kifo.no.)

Av de 41.000 som meldte seg ut, var to av tre menn. Når er det likevel ikke slik at Den norske kirke holder på å tømmes for menn. Etter disse utmeldingene utgjør menn fortsatt 49,6 prosent av medlemsmassen. Og forskjellen på 0,8 prosentpoeng mellom menn og kvinner skyldes nok heller det at kvinner lever lengre enn menn.

Kvinner er mer religiøse enn menn

Likevel er det interessant at så mange flere menn meldte seg ut i 2016. Vi vet ikke hvorfor akkurat disse mennene (og kvinnene) meldte seg ut, men vi vet ganske mye om kjønn og religion generelt. Det er nemlig et vedvarende funn innenfor religionssosiologi at kvinner er mer religiøse enn menn. Min egen forskning viser for eksempel at to av tre norske kvinner tror på en gud eller en høyere makt, mens bare én av to menn gjør det samme.

Les også

Utmeldingsbølgen i Kirken er over

Mange menn har en tendens til bastant å slå fast at de ikke tror, mens kvinner oftere er mer åpne og undrende.

Faktisk er like mange norske menn som kvinner kristne, men flere kvinner oppgir å ha en tro som ikke er knyttet til et en bestemt religion eller trossamfunn.

Mange av disse kvinnene finner seg til rette innenfor Den norske kirke, og mange finner vi andre steder, slik som i alternativmiljøer, hvor det er en overvekt av kvinner.

Et hus med mange rom

Blant medlemmer av Den norske kirke er det slik at de som ikke har noen tro, er mer tilbøyelige til å ville forlate kirken. Dette kommer kanskje ikke som noen overraskelse.

Likevel er det forbausende mange som virker ganske fornøyd innenfor Den norske kirke, selv om de ikke har noen gudstro overhodet.

Hele én av fire medlemmer sier faktisk at de har «ingen religiøs tro». Men veldig få av disse (20 prosent) planlegger likevel å melde seg ut.

Likevel har disse en større tilbøyelighet til å ville melde seg ut enn dem som har en kristen eller ikke-kristen tro. Og blant dem uten tro, er det altså flere menn enn kvinner. Dermed har vi gitt et mulig svar på hvorfor så mange menn meldte seg ut i 2016. Menn er i mindre grad religiøse, og har dermed mindre grunn til å ville forbli medlemmer. Men dette svaret fører til et større og vanskeligere spørsmål.

Hvorfor er kvinner mer religiøse enn menn?

Religion er fra Venus, ateisme fra Mars

I svært ulike land og kulturer finner man at kvinner i større grad har en religiøs tro og er mer religiøst aktive. Likevel finnes det ingen enighet om hvorfor det er slik. En mulig – og vanlig – forklaring, er at kulturen og samfunnet legger føringer som bidrar til at kvinner i større grad omfavner religion, spesielt i mer tradisjonelle og mindre likestilte land.

I tradisjonelle samfunn blir kvinner oftere oppdratt til å være underdanige og er gjenstand for større grad av sosial kontroll. Dette kan gjøre det vanskeligere for kvinner enn for menn å bryte med tradisjonelle forventninger, inkludert forventninger om at man bør være religiøs. Et annet perspektiv er at religion tematiserer mellommenneskelige relasjoner og de eksistensielle dimensjonene ved livet.

Les også

Påsken uten Jesus - har vi prester sviktet? | Per Arne Dahl

I tradisjonelle samfunn, hvor kvinner i mindre grad er en del av arbeidsmarkedet, kan kvinners omsorgsarbeid og emosjonelle arbeid i familien kanskje harmonere med religiøse forestillinger som anerkjenner tradisjonelle kjønnsroller. Kvinner kan også sies å være nærmere de eksistensielle grunnvilkårene i livet: fødsel og død. Bare kvinner føder barn, og siden kvinner blir eldre enn menn, vil de ofte oppleve tap av partner.

Dette kan kanskje føre flere kvinner mot religion som gir perspektiver på menneskets sårbarhet. I kvinneundertrykkende samfunn kan kanskje også religion generelt gi trøst. Mange religioner lover et paradis hvor man skal belønnes for sitt strev på jorden og hvor de siste skal bli de første – noe som kan appellere til marginaliserte grupper.

Religionsparadokset

Ut ifra en slik tankegang bør man forventet at forskjellen mellom kvinner og menn blir mindre i mer likestilte land. Problemet er at dette i liten grad er tilfelle.

Som vi har sett, så er det altså store forskjeller mellom kvinners og menns religiøse tro i Norge – et av verdenshistoriens mest likestilte samfunn.

Annen forskning finner heller ingen tydelig tendens til at økt likestilling fører til mindre religiøse ulikheter mellom kjønnene.

Det såkalte «likestillingsparadokset» beskriver hvordan arbeidsmarkedet i Norge til en viss grad fortsatt er kjønnsdelt (med en overvekt av kvinnelige sykepleiere og mannlige ingeniører), på tross av høy grad av likestilling. Norsk tro inneholder et lignende paradoks. På tross av stor grad av likestilling og utvanning av tradisjonelle kjønnsroller, ser vi likevel store forskjeller mellom kvinners og menns religiøse tro – noe vi kanskje kan beskrive som religionsparadokset.

Medfødt tro

Når kjønnsforskjeller består, på tross av ulike samfunnsmodeller, kan dette peke mot at det eksisterer underliggende biologiske forklaringer.

Det finnes ingen enighet om dette faktisk er tilfelle, men det finnes forskning som viser en sammenheng mellom bestemte psykologiske trekk og en tendens til å tro – og også at flere av disse trekkene er overrepresentert hos kvinner.

Funn innenfor personlighetspsykologi viser at kvinner i større grad enn menn scorer høyt på «medmenneskelighet» og «samvittighetsfullhet» (to kategorier innenfor femfaktormodellen, også kalt «The Big Five»), to kategorier som også henger sammen med høy grad av religiøsitet.

Velkjent og kjedelig

Dette er likevel usikre funn, og det er mye vi ikke vet om forholdet mellom kjønn og religion, også i Norge. Innenfor samfunnsvitenskapene har religion vært en blind flekk. Mange forskere trodde lenge at religion var et utdatert fenomen som sakte, men sikkert komme til å forsvinne fra moderne samfunn – og noe man derfor ikke trengte å studere.

De som faktisk forsket på religion, var gjerne teologer og de som hadde en tilknytning til religiøse organisasjoner. Nå ser vi klarere at religion som fenomen ikke kommer til å dø ut med det første. Religion har på mange måter gjort et comeback, både i forskning og i offentligheten. Dette skyldes ikke minst alle debattene knyttet til islam, innvandring og terrorisme.

Vår «egen» tro lite forsket på

Det er en tendens til at forskere tenker på religion som noe «de andre» driver med. Det finnes for eksempel mange vitenskapelige studier av norske muslimer, deres tro og forestillinger. Når noe er fremmed og potensielt problematisk, så får det oppmerksomhet.

Majoritetsbefolkningens tro og praksis, som er blitt diskutert her, er mindre spennende å undersøke. Kanskje vår «egen» tro og ikke-tro er så velkjent at vi tar den for gitt. Men, som vi har sett, rommer også denne paradokser og gåter vi ikke vet svaret på, slik som denne pussige og vedvarende forskjellen mellom kvinner og menn.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kjønnsroller
  2. Likestilling
  3. Trossamfunn
  4. Den norske kirke