Dagens system bygger på et paradoks. Finnes et bedre internasjonalt flyktningsystem? | Frode Forfang

Innlegget er først publisert på Frode Forfangs blogg.

Sveriges kraftige snuoperasjon i asylpolitikken kan for mange fremstå som idealismen som møtte virkeligheten. Men det er også en illustrasjon på noe mer. Det viser frem et internasjonalt flyktningregime som ikke makter å håndtere dagens migrasjonskrise. Retten til å søke asyl har vært en bærebjelke i dette regimet.

I prinsippet er det ikke noen øvre grense for hvor mange som kan benytte denne retten i et gitt land. I praksis ser vi at det går en grense et sted.

Etter å ha jobbet flere år på dette feltet, har jeg gjort meg noen tanker om det internasjonale systemet for å håndtere flyktninger. Det er lett å se manglene, særlig nå. Men finnes det alternativer til dagens system som ville vært bedre?

Hvis det internasjonale samfunnet, basert på et europeisk verdigrunnlag, i dag skulle bygge et nytt asyl— og flyktningregime fra et nullpunkt, er det grunn til å tro at mye ville sett annerledes ut. Det gjelder også, eller kanskje ikke minst, dersom hensynet til verdens flyktninger sto sentralt i et slikt arbeid.

Paradoks

Dagens system bygger på et stort paradoks. På den ene siden har vi retten til å søke asyl som en helt grunnleggende del av systemet. Med denne retten følger også et omfattende sett av menneskerettigheter, herunder tilgang til rettslige prosedyrer. Men samtidig gjør landene som har sluttet seg til dette systemet, EU-landene og Norge inkludert, sitt ytterste for å hindre at flyktninger får mulighet til å ta del i asylretten, blant annet gjennom fysiske grensekontroller og et strengt visumregime.

Det er i praksis umulig for en flyktning å ta seg til Europa på lovlig vis i den hensikt å benytte seg av retten til å søke asyl.

Det er til og med straffbart å hjelpe noen på veien, selv om hjelpen skulle være gratis og idealistisk motivert. Lykkes de likevel i å komme hit, trer retten til å søke asyl inn med full kraft.

Å gjøre adgangen til Europa enklere for de som ønsker å søke asyl, ville selvsagt skapt en bedre situasjon for flyktningene. Men det ville hatt konsekvenser for mottakerlandene som få vil akseptere. Flere titalls millioner mennesker i verden kvalifiserer til flyktningstatus. I tillegg kommer alle andre som ville prøve seg.

Screene på forhånd

Et alternativ er at Europa etablerer bedre og mer omfattende systemer for å screene og vurdere flyktninger før de reiser inn. Da kan man velge ut de mest sårbare og de med størst og mest akutt beskyttelsesbehov, og så overføre disse til europeiske land. I kombinasjon med omfattende hjelp til de som blir igjen, ville et slikt system treffe bedre de reelle behovene og slik sett være mer rimelig og rettferdig.

Det er dette vi gjør når vi tar ut kvoteflyktninger. Samlet sett tar imidlertid Europa imot et svært lite antall flyktninger på denne måten, og bare en liten brøkdel i forhold til antallet som får opphold etter å ha kommet som asylsøkere. De fleste europeiske land tar ikke imot noen kvoteflyktninger overhodet, og de fleste som gjør det, nøyer seg med et antall som er å betrakte som symbolsk.

Endret system

La oss tenke oss et helt annet system. Et system der Europa hvert år tok imot opptil flere hundre tusen flyktninger på kvote og fordelte dem mellom landene. Antallet kunne variere fra år til år og tilpasses den aktuelle flyktningsituasjonen.

I et Europa med rundt 500 millioner innbyggere, ville det vært en relativt overkommelig oppgave. En forutsetning for å skape folkelig og politisk vilje til noe slikt, er imidlertid at det eksisterende systemet der retten til å søke asyl er grunnlaget for det internasjonale flyktningregimet, opphører i sin nåværende form.

Hva ville i så fall konsekvensene være?

For flyktningene ville fordelene være mange. De med størst behov ville i større grad sikres beskyttelse fordi utvelgelsen skjer på forhånd. Og de som kommer, slipper å betale menneskesmuglere og risikere livet på en farlig reise. Familier kan i større grad komme samlet.

Antallet som ender opp med å bli anerkjent som flyktninger i Europa som helhet kan gjerne bli like høyt som i dag, eller høyere.

Kjenne identiteten

Fordelingen mellom mottakerlandene ville bli bedre fordi flyktningene fordeles før de reiser inn i Europa. Mulighetene til å søke i et annet land enn det de tildeles, blir borte.

Screening og godkjenning av flyktninger før innreise i Europa ville bety at vi kjente identiteten og beskyttelsesbehovet til alle før de kom. De som bør utelukkes av sikkerhetshensyn ville ikke slippe inn.

Når flyktningene kom til Europa kunne integreringsarbeidet startet med én gang. I dag hemmes integreringen av myndighetenes frykt for å bli mer attraktive som destinasjonsland. Det følger av den automatiske retten til å søke asyl. I stedet kunne landene konkurrere om å få til den beste integreringen, noe alle ville tjene på.

Det ville bli lettere for mennesker i fattige land å besøke slektninger og venner i Europa. I dag hindres mange mennesker av et strengt visumregime, som er ekstra strengt nettopp for å hindre folk i å søke asyl.

Mer regulert

Fremmedfrykten ville reduseres og tilliten til myndighetene i Europa ville øke fordi folk ville se at innvandringen skjedde i mer regulerte former.

Ingenting er mer egnet til å skape frykt enn et inntrykk av en innvandring helt uten kontroll.

Selvsagt ville det foregå ulovlig innvandring også med et slikt system. Men vi vet samtidig at retten til å søke asyl er den viktigste drivkraften for ulovlig innreise til Europa. Andre drivkrefter som svart økonomi og mulighetene til ulovlig arbeid kan vi gjøre mye for å motvirke uten at det har andre vesentlige effekter av negativ karakter.

Å endre det internasjonale flyktningregimet er selvsagt ingen enkel sak. Retten til å søke asyl er en del av folkeretten. Også EU-retten regulerer dette.

En endring må ha et humanitært grunnlag, og må blant annet kunne sikre flyktninger en akutt nødhavn. Men en ny ordning må også ta utgangspunkt i en erkjennelse av at dagens system hverken ivaretar grunnleggende humanitære prinsipper eller statenes rett til å styre innvandringen. I mellomtiden står asylretten sterkt som det eneste alternativet vi har.

Diskutér med forfatteren på Twitter: @FrodeForfang

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Flere innlegg i debatten om flyktningskrisen:

Informasjonsrådgiver Ragnhild Holmås om språket og flyktninger:

Sambandet-gitarist Skjalg Mikalsen Raaen:

Frivillige Kristina Quintanos åpne brev til innvandringsminister Sylvi Listhaug:

Kaltham Alexander Lie, tidligere flyktning fra Irak: