Antibiotikaresistens er en enda mer alvorlig og langvarig pandemi enn covid-19
Politikere og offentlige institusjoner har lenge glimret med sitt fravær på tross av advarsler fra infeksjonsmiljøet.
Mediene og politikere agerer raskt på akutte problemer som koronapandemien, og det er bra. Langsomt voksende problemer får mindre oppmerksomhet i mediene, og mange politikere har en tendens til å skyve den slags ikke-sensasjonelle problemer foran seg og tenke at det går nok over.
Antibiotikaresistens er en langsomt voksende pandemi. Den er en enda mer alvorlig og langvarig pandemi enn covid-19. Og den går ikke over.
Antibiotikaresistens er et ekstremt komplekst problem, og vi kan aldri «vinne» kampen mot bakteriene.
Baner vei for bakterier
Infeksjonsepidemiologer har lenge sagt at det ikke er et spørsmål om vi får nye epidemier, men når. Nå er koronapandemien her, og alle medisinske og politiske krefter settes inn for å begrense denne. Farmasøytisk industri investerer milliarder av dollar i forskning på nye antivirale midler og vaksiner mot covid-19. Det firmaet som lykkes, vil høste store fortjenester.
Vi vet ennå ikke hvordan det er med covid-19-infeksjoner, men lungebetennelse forårsaket av virus baner ofte veien for sekundære bakterielle lungebetennelser og sepsis (blodforgiftning).
Et eget eksempel: Under svineinfluensaepidemien (H1N1) i 2009 fikk 52 prosent av pasientene på vår avdeling antibiotika. 27 prosent ble innlagt på intensivavdelingen. En ettermiddag måtte vi legge to 45-åringer på respirator for sekundær lungebetennelse og sepsis.
Det er vanskelig å skjelne en bakteriell infeksjon fra en lungebetennelse, og noen ganger gis det antibiotika for sikkerhets skyld. I den første kliniske publikasjonen i The Lancet om covid-19 fra sykehuset i Wuhan fremgår det at 50 prosent av dem som døde, hadde sekundære bakterielle infeksjoner. 95 prosent av pasientene fikk antibiotika. Mange pasienter med covid-19 må i respirator, som i seg selv øker risikoen for sekundære lungebetennelser.
Avvikler forskning på antibiotika
Koronaepidemien aktualiserer og forverrer den pågående pandemien med antibiotikaresistente bakterier som skyldes overforbruk av antibiotika.
Forskere har advart mot dette i mer enn 50 år, og Verdens helseorganisasjon (WHO) anser nå økningen i resistente bakterier som et av verdens største helseproblemer. På tross av dette har farmasøytisk industri stort sett avviklet forskning på nye antibiotika. Hvem vil lage et produkt som skal brukes minst mulig? Det har derfor ikke kommet nye antibiotika på 30 år.
Erik Martiniussen: En dødelig miks av resistente bakterier og koronavirus kan være årsaken til de høye dødstallene i Italia
Politikere og offentlige institusjoner har lenge glimret med sitt fravær på tross av advarsler fra infeksjonsmiljøet. I Norge har f.eks. Helsedirektoratet ikke fulgt opp revisjon av de nasjonale retningslinjer for antibiotikabehandling, slik som avtalt.
Så sent som for 20 år siden, skrev tre nordiske kolleger og jeg et «tiggerbrev» til daværende sjef for WHO, Gro Harlem Brundtland, med bønn om ikke å legge ned et kontor som arbeidet med resistens. Det skulle legges ned for å spare penger.
Fører til økonomisk krise
Antibiotikaresistens er et langsomt voksende problem. Hvert år dør ca. 750.000 av resistente bakterier. Hvis dette fortsetter, vil det i 2050, ifølge prognoser fra den engelske regjeringen, dø ca. 10 millioner mennesker årlig av resistente bakterier. Det er flere enn dem som vil dø av kreft.
Verdensbankens prognose er at det vil føre til en økonomisk krise på linje med det vi så i finanskrisen i 2008-2009, men med den forskjellen at krisen fortsetter. De økonomiske følgene vil redusere verdens årlige produktivitet med 3,1-5,6 prosent, tilsvarende 1000–3400 milliarder dollar årlig fra år 2030.
Verdensbanken sier også at hvis verdenssamfunnet nå investerer i mottiltak, vil det gi en avkastning på mellom 30–80 prosent. Resistens er derfor på relativt kort sikt et større, dyrere og mer langvarig problem enn covid-19, som vil gå over.
Antibiotikaresistens kan gjøre moderne medisin ubrukelig. Og det vil være vår egen skyld. | Ingeborg Senneset
Et fellesgode
Antibiotika bør ses på som et fellesgode på linje med sykehus og skoler, ikke som en vanlig handelsvare. En utvikling av nye antibiotika må derfor gjøres som et samarbeid mellom farmasøytisk industri og offentlige overnasjonale organisasjoner som for eksempel EU og OECD.
Hvis man får nye antibiotika, må det legges restriksjoner på bruken av disse. FN, World Economic Forum og Verdensbanken har nå erkjent problemet og kommet på banen, men det er uklart hvilket mandat de har. Vi må derfor tenke globalt, men gjøre en nasjonal innsats. Jeg oppfordrer norske politikere til å øremerke et milliardbeløp til forskning og utvikling for å bekjempe resistens, slik som man har gjort med vaksiner.
Bør snarest gjenoppta produksjon
All antibiotika produseres nå i India og Kina. Fordi det er lite fortjeneste ved å produsere «gammeldagse», smalspektrede antibiotika, har vi i Norge periodevis mangel på viktige antibiotika.
Vi kan bli tvunget til å bruke mer «moderne» bredspektrede antibiotika som akselererer resistensutviklingen. Vi bør derfor snarest gjenoppta produksjon av viktige antibiotika i Norge.
Det er mulig at den høye forekomsten av antibiotikaresistens i Sør-Europa er medvirkende til økt dødelighet. I Norge har vi lite resistens, og våre koronapasienter som får sekundære bakterielle infeksjoner, har sannsynligvis en bedre prognose.
Kronikkforfatterne representerer forskningsnettverket Turning the Tide of Antibiotic Resistance (TTA) ved Oslo universitetssykehus.
