Kronikk

Identitetspolitikken truer det åpne samfunnet | Alex Iversen

  • Alex Iversen
    Medieviter

En av vår tids største paradokser er at det i dag er representanter for venstresiden som arbeider mest målrettet for å innskrenke andre menneskers ytringsrom, skriver Alex Iversen. Siri Øverland Eriksen

Woke-vekkelsen som nå brer seg i Vesten, har sterke antiliberale trekk som truer det åpne samfunnet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

La oss rydde tre misforståelser av veien med én gang: Kritikk av samtidens identitetspolitiske aktivisme innebærer ikke at alle former for identitetspolitisk mobilisering er feil. Det betyr ikke at rasisme og undertrykkelse av minoriteter ikke eksisterer. Det er ikke en indirekte tilslutning til den radikale høyresiden.

Sannheten er at liberale demokratier neppe kan realisere seg selv uten tilstedeværelse av en identitetspolitikk som krever anerkjennelse for grupper som er sosialt, økonomisk og politisk marginaliserte.

Borgerrettighetsbevegelsen, kvinnebevegelsen og homobevegelsen gikk alle til frontalangrep på forestillingen om at et individs gruppetilhørighet skal definere plassen det har i samfunnet. Kampen handlet om å bli frigjort fra sine identiteter og den eksklusjonen som fulgte med.

Kravet var å bli lukket inn i fellesskapet, med de rettigheter og plikter som følger. Det var en kamp forankret i universelle verdier. Verden er blitt et bedre sted for oss alle som en konsekvens av de rettighetskampene disse bevegelsene har ført.

Hvithetens arvesynd

Men når dagens identitetspolitiske aktivister utroper seg selv som disse bevegelsenes arvtagere, er det i beste fall en halv sannhet. Der den originale borgerrettighetsbevegelsen trodde på universelle verdier som frigjørende, fordi minoritetene ville bli beskyttet hvis de samme reglene gjelder for alle, ser dagens Woke-aktivister på den liberale universalismen som en del av problemet. Målet deres er å frigjøre minoritetene fra det universelle og beskytte dem fra majoritetens flertallstyranni.

Rasisme sees av disse aktivistene som noe systemisk, noe som gjennomsyrer alt vi tenker, sier og gjør, helt ned til våre mest intime relasjoner. Rasisme har gått fra å være en individkrenkende praksis som en overveldende majoritet tar kraftig avstand fra, til å bli et jernbur vi alle er stengt inne i, og ingen kan slippe ut av.

Det skal hverken ond vilje eller aktiv handling til for å være rasist. Ikke engang det å ha en svart partner, brune barn, eller å ha viet livet sitt til å kjempe mot rasisme i kjærlighet og sympati, er nok for å slippe unna hvithetens arvesynd. Dette er ikke rasjonelt, det er religiøst.

Hudfarge altavgjørende

Den antirasistiske bevegelsen har åpenbart gode intensjoner, men den biter seg selv i halen og har endt opp på samme sted som den gamle, reaksjonære rasismen vi har lært oss å forakte og ta avstand fra. I motsetning til den antirasistiske bevegelsen som gikk inn for likhet og fellesskap, der målet var å gjøre hudfarge irrelevant, opphøyer dagens antirasister hudfarge til den altavgjørende egenskapen ved det å være menneske.

På veien har de skapt en ideologi full av indre motsetninger, som vil lede til mer polarisering og splittelse, uten mulighet for å skape et felles «vi».

Desto mer vi definerer oss selv, våre verdier og vårt politiske verdensbilde ut fra hvilken hudfarge, kjønn eller legning vi har, desto mer kommer vi til å oppleve enhver kritikk av våre politiske og moralske standpunkter som et angrep på vår personlighet og rett til å eksistere. Går dette langt nok, vil ikke en åpen, demokratisk samtale lenger være mulig å opprettholde.

Omvendt rasisme

I essaysamlingen Crises of the Republic fra 1972, skrevet i etterdønningene av raseopptøyene USA opplevde på denne tiden, advarer den jødiske filosofen Hannah Arendt mot å gjøre rasisme til et spørsmål om kollektiv skyld.

Hun skriver: «Når alle er skyldige, er ingen det [ ...]. Den virkelige riften mellom svart og hvit helbredes ikke av å bli omtolket til en enda mer uforsonlig konflikt mellom kollektiv uskyld og kollektiv skyld. «Alle hvite er skyldige» er ikke bare farlig tøys, men også omvendt rasisme, og det bidrar ganske effektivt til å gi de svært reelle byrdene og rasjonelle følelsene i den svarte befolkningen et irrasjonelt utløp, en flukt fra virkeligheten.»

Det Arendt advarte mot, spiller seg nå ut over alt, i form av politisk polarisering, eskalerende tribalisering og en vill heksejakt på alt og alle som ikke føyer seg etter de identitetspolitiske aktivistenes ideologiske fantasier.

Angrep på ytringsfriheten

En av vår tids største paradokser er at det i dag er representanter for venstresiden som arbeider mest målrettet for å innskrenke andre menneskers ytringsrom. Men det gir perfekt mening i lys av de identitetspolitiske aktivistenes ideologiske program. Hvis man er blitt lært opp til å tro at politisk uenighet truer din eksistens, og at kritikk er synonymt med vold, er det ikke overraskende at det neste skrittet blir å forsøke å hindre politiske meningsmotstandere fra å ytre seg.

Vi ser, igjen og igjen, hvordan forestillingen om den strukturelle rasismen virker som en «kafkafelle» – et sirkelargument det er umulig å komme seg ut av. Hvis rasismen gjennomsyrer alt, og det hverken kreves aktiv handling eller ond vilje for å være rasist, er det heller ikke mulig å forsvare seg mot anklager om rasisme.

Det å sette spørsmålstegn ved den nye identitetspolitiske raseideologien, dens gyldighet og konsekvenser, tas som et de facto bevis på at du er rasist. På veien perverteres gode intensjoner og forfaller til illiberalitet. Ytringsfrihet og akademisk frihet må bøye seg for ideologisk tvang.

Religiøse tendenser

Den britiske skribenten Douglas Murray mener det vi ser i Woke-vekkelsen, er fremveksten av en ny stor fortelling som er i ferd med å fylle tomrommet som sammenbruddet av fortidens store, sekulære politiske ideologier og religioner har etterlatt seg. Mange mennesker finner i dag livsmening i en illsint og selvrettferdig jakt på mennesker de mener befinner seg på feil side av historien.

Noe som i praksis betyr alle som ikke slutter seg 100 prosent til deres ideologiske program. Enten er du med oss, eller så er du mot oss. Denne manikeismen finner man over alt i den identitetspolitiske bevegelsen.

Kjemp mot det illiberale

Det er åpenbart like dumt å si at rasisme ikke finnes, som å si at alt er rasisme. Mange mennesker har opplevd og opplever fordommer, marginalisering og undertrykkelse. Det er riktig å kjempe for synlighet og likebehandling. Det er prisverdig å stå opp mot urett. Det er heller ikke galt å være stolt av hvem man er.

Men det å være, eller historisk å ha vært, utsatt for urett gir ingen frikort til i neste omgang å sette ytringsfriheten på pause, eller å tildele enkeltindivider historisk skyld basert på deres kjønn, legning eller hudfarge alene.

Det politiske sentrum må samle seg til felles kamp mot de illiberale utslagene av den identitetspolitiske vekkelsen som nå brer seg i Vesten. Det som står på spill, er den demokratiske samtalens overlevelse i et fremdeles åpent samfunn.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Rasisme
  2. Ytringsfrihet
  3. Politikk

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Rasismen er for alle

  2. KULTUR

    Identitetspolitikk ligger bak vår tids mest betente debatter. Men hva er det egentlig?

  3. KRONIKK

    Demningen som verner hvite fra det stille raseri hos oss svarte, har eksplodert

  4. KULTUR

    En bølge av fortellinger om rasisme preger Norge. Hva vil det føre til?

  5. KRONIKK

    Personlige erfaringer fra et hviting-liv

  6. KOMMENTAR

    Rasisme er mer enn mange tror, men hvor mye mer?