Fukuyama er blitt den moderne verdens fremste kronikør | Bernt Hagtvet

Francis Fukuyamas intellektuelle drikk av historie, antropologi og sosiologi styrker immunforsvaret mot koronaviruset.

I mer enn tretti år har den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama skrevet seg inn i den store tradisjonen i sammenlignende historisk sosiologi. Han står i en tung intellektuell impuls som omfatter navn som de Tocqueville, Marx, Weber, Eisenstadt, Moore Jr. og – må vi kunne si – vår egen Stein Rokkan.

De dype problemhorisonter

Karakteristisk for disse forskerne er gjerne ett overgripende problem. For Tocqueville var det å forstå hvordan politisk frihet kunne bevares etter Den franske revolusjon. Hvordan ville den klassiske spenningen mellom frihet og likhet spille seg ut nå?

Den innerste drivkraften hos Marx besto i å etterspore de politiske og sosiale følgene av industrialiseringen. Max Weber ønsket å forstå sammenhengen mellom ulike protestantiske religionsformer og kapitalismens triumf. Moore jr. analyserte hvorfor demokratiet oppsto i noen land, ikke andre. Eisenstadt og Rokkan viet sine intellektuelle liv til studiet av de sammenlignende stats- og nasjonsbyggingsprosessene som resulterte i dagens åpne partisystemer i Europa.

Er det mulig å etterspore en lignende samlende problemhorisont hos Francis Fukuyama?

Nå som Mathilde Fasting har gitt oss en fin sammenfattende studie av Fukuyamas forfatterskap i boken Etter historiens slutt, kan vi se bredden i hans interesser. Det er ikke ett, men et mangfold av problemer som opptar ham. Åpenbart – vi står overfor en betydelig forsker med imponerende disiplin og energi. Fukuyama er blitt den moderne verdens fremste kronikør.

En moderne Max Weber

Fukuyama har skrevet om identitet, politisk orden og demokratisk forfall. Han har forfattet bøker om tillit, menneskets natur og den sosiale orden og den bioteknologiske revolusjonen. Han har analysert truslene mot amerikansk demokrati, statsbyggingsforløp og årsakene til de dype ulikhetene mellom Nord- og Sør-Amerika. Ineffektive stater i den tredje verden ser han som den fremste barriere mot økonomisk og politisk utvikling der. I bredde og dybde smaker dette av Max Weber.

Fukuyama begynte lett triumfatorisk i 1989/91 med boken The End of History and the Last Man. Den ble grunnleggende misforstått.

Boken var ment å være uttrykk for et ønske og et mål: At debattene om styreformer i verden ville ende i samstemmighet.

Han mente at kommunismens fall innebar en enighet om at demokratiet er det minst verste av alle styreformer. At alle ville se demokratiet som et mål, fordi det er den beste styreform som kan gi flest mulig frihet, selvbestemmelse og et verdig materielt liv.

Kina – den store konkurrent

Om Fukuyama var optimistisk i 1991, er han nå blitt mer og mer skeptisk til demokratiets overlevelsessjanser. Her er det mye å lære for et Europa der ytterliggående regimer av typen Viktor Orbán biter seg fast.

Hvis man ser etter alternativer til det menneskerettsbundne demokratiet i dag, er det ikke kommunisme, iransk prestestyre eller muslimsk kalifat som truer. Trusselen kommer fra Kinas hybride form for statskapitalisme i totalitær kledning.

Dette er blitt enda tydeligere etter at Beijing nå absurd nok prøver å slå politisk mynt på koronapandemien. Den ser ut til å ha blitt slått ned der, men den store prøven kommer nå. Det kritiske spørsmålet kommer opp i dag: Hva skal kineserne gjøre med de ville dyr-markedene som trolig utløste krisen?

Kineserne begrunner sitt diktatur med at det er det eneste som kan gi økonomisk vekst med stabilitet. Her blir Fukuyama brennaktuell. Hittil har ikke regimet i Beijing blitt testet slik. Viruset har vist Beijing-diktaturets sanne totalitære ansikt. Beijing forsøkte først å undertrykke de første varslene om epidemien. At regimet kanskje har lykkes med sin harde strategi nå, endrer ikke dette hovedinntrykket.

Et hav av kinesere kastet seg på sosiale medier for å uttrykke sitt sinne ved den unge, varslende legens død – og nå også sjeflegen. Til nå har ikke ettpartistaten opplevd en dyp økonomisk krise. Økonomisk vekst og stabilitet er regimets eneste legitimeringsgrunnlag. Kan regimet holde landet sammen når denne forventningen skuffer?

Faste institusjoner er frihetsgivende

Demokratiets kjerne er en upersonlig stat og et effektivt byråkrati som behandler borgerne likeverdig. Denne stat, sammen med rettssikkerhet og ansvarlig styre, som avspeiler befolkningens ønsker gjennom valg, utgjør kjernen i folkestyrets skjøre maktbalanse.

Balansen – og derigjennom friheten – sikres gjennom institusjoner, faste rammer omkring menneskelig handling. Her er et annet kjernepunkt for Fukuyama. Tåler de en støyt, som i Trumps Amerika, nå? Med en president som mener han har «total makt» og som snakker ned demokratiske institusjoner? Fukuyama trodde ikke det skulle bli så ille. Om Trump gjenvelges, kan såret bli ulegelig.

Å forstå hvorfor enkelte land utvikler stabile og legitime institusjoner – f.eks. domstoler, lovgivende forsamlinger, partier, ikke-korrupte byråkratier og bedrifter – utgjør kjernen i Fukuyamas sammenlignende historiske sosiologi.

Han er åpen for at det kan ha skjedd gjennom tilfeldigheter. Parlamenter startet f.eks. som arenaer for adelig kommunikasjon og maktbarrierer for monarker, men ble etter hvert arenaer for allmuen.

I tråd med denne hovedlinjen er Fukuyama opptatt av hvordan de nordiske landene er kommet dit de er i dag, med stabile og effektive styreformer og små forskjeller. Her kunne kanskje Fukuyama slått skarpere ned på den frie bondestandens betydning i nordisk historie og fraværet av landeierbasert adel.

Streben etter tilhørighet

Demokratiet kan ikke definere hva et godt liv er. Det er opp til den enkelte å avgjøre. Her ligger bakgrunnen til at så mange i dag slutter seg til grupper som gir tilhørighet og identitet. Kampen for anerkjennelse gjennom identitetsmarkering er temaet for Fukuyamas siste bok. Den gir bl.a. nøkkelen til det som foregår i Øst-Europas illiberale demokratier nå, de som nettopp søker en annen anerkjennelse enn å bli som Vesten, gjennom en autoritær populisme.

For demokratiet er identitetsproblemet alvorlig. Identitetslengselen bygger på psykologi: et selv som sitter så dypt i personligheten at disse følelsene vanskelig kan kompromisses med.

Her er en viktig motsetning til politiske og økonomiske spørsmål. Dem kan demokratiet lettere hanskes med gjennom kompromisser. Identitet er tvert om en betongaktig helhetsrustning som innskrenker rommet for forhandlinger. Du forhandler ikke med hvem jeg er.

Denne mentaliteten er derfor en trussel mot demokratiet, hvis kjerne er forhandlinger og avveininger.

Det siste mennesket og den indre trussel mot demokratiet

Referansen til «det siste mennesket» er fra Nietzsche: Den mennesketype som kan vokse frem i ly av demokratiet. Den nytelsessyke og passive forbruksslaven uten sans for demokratiets krav om myndig deltagelse.

Et samfunn der store deler av folket ikke finner anerkjennelse, er et samfunn i krise, potensielt ustabilt. Når klassiske arbeiderpartier ikke samler opp denne misnøyen, men blir en annen form for elitestyre, står vi overfor en kløft mellom styrende og styrte. Problemet går dypere enn økonomisk ulikhet, og fører lett til agg.

Et slikt samfunn vil lett gi rom for ekstreme, ensidige politiske appeller, nettopp fordi politikk blir formidlingsinstansen til ytterliggående identitetsmarkører. USA i dag, med sine kulturkriger, er et eksempel, Brexit et annet, Polen og til dels Ungarn et tredje. Fukuyama ser her demokratiets hovedutfordring i dag.

Trusselen fra høyrepopulismen er farligere enn kampanjene fra venstre, fordi høyrepopulismen ønsker å erstatte hele samfunnet med noe nytt, mens venstrepopulismen stort sett søker forbedringer for de svakerestilte innenfor rammen av demokratiet.

I samtalene med Mathilde Fasting blir denne intellektuelle drikken av historie, antropologi og sosiologi en kraft som mange burde unne seg. Den styrker immunforsvaret mot koronaviruset.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.