Paradoksal og latterlig kritikk av Jonas Gahr Støres fond: Burde høste respekt, ikke mistro. | Tove Karoline Knutsen
Nyansene i politikken – et svar til Trine Eilertsen.
Politisk redaktør i Aftenposten Trine Eilertsen har en kommentar i Aftenpostens lørdagsavis hvor hun resonnerer klokt omkring den siste tids oppslag om Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre. Men hun kommer også med en del snodige påstander og synspunkter om privat velferd. Disse holder ikke vann.
Paradoksal og latterlig kritikk
Eilertsen er forbilledlig klar i sin kritikk av de famøse oppslagene om Støres DNB-fond. Redaktøren understreker med rette at det er fullstendig uakseptabelt å skulle kreve at toppolitikere ikke skal kunne ta normale beslutninger for seg og sin familie, i dette tilfellet investeringer i aksjefond som til forveksling ligner de fondene som 1,5 millioner nordmenn har investert i.
Det er direkte latterlig at Støre kritiseres fordi et av hans fond, som i sin helhet forvaltes av DNB, langt nede i beslutningskjeden har sneiet bort i et selskap som investerer i velferd.
Enda pinligere blir det når det kommer for en dag at gevinsten på denne høyst ufrivillige «investeringen», i beste fall er rundt hundrelappen.
Det er et stort paradoks at nettopp Jonas Gahr Støre får denne type negative oppslag. Han er toppolitikeren som til tross for at han har betydelig formue, har valgt å gå inn i et parti som har som mål å begrense den samme formuen gjennom hardere beskatning. Støre burde høste respekt, ikke mistro.
Samspill og oppgavefordeling
Trine Eilertsen påstår at Arbeiderpartiet ikke er nyansert nok i omtalen av kommersiell velferd. Jeg er usikker på hva hun mener med det.
Arbeiderpartiet har et grunnfestet syn på at vi trenger en blandingsøkonomi bestående av en sterk fellesskapsfinansiert offentlig sektor, en robust ideell sektor, private bedrifter og kapitaleiere som kan gjøre gode investeringer i velfungerende markeder. Dette krever selvsagt at politiske partier analyserer hvordan samspillet mellom sektorene kan fungere, blant annet ved å stille spørsmål om hva som definerer et velfungerende marked og hva som ikke gjør det.
Og det er på denne bakgrunn Arbeiderpartiet har konkludert med at det ikke er ønskelig at store kommersielle konsern skal investere i de mest sårbare og kompliserte velferdstjenestene.
Harald Stanghelle: Bompengepartiet og velgeropprør er folkestyrets sikkerhetsventil. Men ikke uten fare.
Kunnskapsbasert fornuft
Det burde i grunn være nok å vise til alminnelig sunn fornuft. I eldreomsorg, barnevern og barnehager er de store kostnadene knyttet til lønn, pensjon og bemanning. På samme tid er kvalitet uløselig knyttet til nøyaktig de samme variablene:
Tilstrekkelig bemanning, faglig dyktighet, anstendig lønn og pensjon er selve forutsetningen for å kunne gi gode tjenester.
Når en kommersiell driver skal ta ut et utbytte, er det ingen annen utvei enn å presse ned slike kostnader. Den forskningen vi har på feltet, viser da også at der store kommersielle konsern går inn i de mest sårbare tjenestene, går kvaliteten ned over tid.
Støtte fra uventet hold
Paradoksalt nok støttes dette synet av to fremtredende folk fra høyresiden. I en artikkel i tidsskriftet Minerva for noen år siden gikk tidligere sosialminister for Høyre, Leif Arne Heløe, ut mot overdreven tro på hva markedet kan løse av oppgaver.
Særlig interessant er hans understreking av at kompliserte velferdstjenester ikke har markedets kjennetegn. De er, ifølge Heløe, tjenester som utføres i et kvasimarked. Og i et kvasimarked går gjerne kostnadene opp ved konkurranseutsetting av tjenester og ikke ned slik de gjør i reelle markeder.
Dette på grunn av at kontroll og oppfølging av tjenestene blir spesielt omfattende i et kvasimarked. Den tidligere Høyre-statsråden er ikke til å misforstå: Markedsutsetting av hundre prosent skattefinansierte og sårbare velferdstjenester er rett og slett ugreit, er hans dom.
Sentrale aktører mener VGs politiske journalistikk har endret seg etter «dansevideo»-saken: – Blitt mer forsiktig
Erfaringer fra Sverige
Noe av det samme resonnementet finner vi hos Anne-Marie Pålsson, tidligere riksdagsmedlem i Sverige for Moderaterna, Høyres søsterparti. I et innlegg i Dagsavisen fra 2017 skriver Pålsson at hun har endret syn på kommersiell velferd.
Hun fremholder at et stort kommersielt aksjeselskaps fremste mål alltid må være å skaffe eierne maksimal avkastning på hver investerte krone. Det ligger i aksjeselskapets begrunnelse, understreker hun. Dette står i direkte motstrid til formålet med velferdstjenestene, ifølge Pålsson, som legger til at de erfaringer man har høstet med utstrakt bruk av kommersielle aktører i svensk velferd viser at det var feil å slippe disse til i de mest krevende tjenestene.
Nyanserte standpunkter?
Arbeiderpartiet har et nyansert syn på hvordan ulike aktører kan spille på lag i alle deler av samfunnet. Vi ønsker samarbeid mellom det offentlige og de beste ideelle og kommersielle aktørene, der det ligger til rette for dette. Men vi må også være tydelige på at det finnes områder som overhodet ikke egner seg for konkurranseutsetting og markedstenking.
Dette er et syn Arbeiderpartiet har hatt i mange år, til tross for Eilertsens påstand om det motsatte.
Det er imidlertid ikke til å stikke under stol at høyreregjeringen i enda større grad har aktualisert motstanden mot kommersiell velferd. Dersom Eilertsen virkelig vil ha demonstrert unyanserte synspunkter på saken, bør hun se til Sundvolden-plattformen fra 2013. Her sier høyreregjeringen rett ut at det ikke er forskjell på å drive velferdstjenester og å produsere husmaling eller datamaskiner.
Akkurat det forekommer meg som et ubegripelig bastant og lite kunnskapsbasert syn på saken. Og svært risikofylt når det omsettes i konkret politikk.
Regjeringen virker handlingslammet i møte med hatet
Den reelle politiske motstanden
Jeg kan forsikre Trine Eilertsen om at hverken Arbeiderpartiet eller partiets leder har oppnevnt «velferdsprofitørene» som politiske hovedmotstandere. Ikke benytter vi betegnelsen heller. Den er antagelig mer egnet for tilsløring enn oppklaring.
Arbeiderpartiets motpart er , i denne som i alle andre saker, høyresiden i norsk politikk. Det er regjeringen som i fullt alvor setter til side den kunnskapen vi har på dette viktige området. Derfor er spørsmålet om kommersialisering av velferdstjenestene et av valgkampens viktigste temaer.
