Kronikk

Er statsborgerpolitikk et godt redskap for integrasjon?

  • Grete Brochmann
    Professor, Universitetet i Oslo
  • Arnfinn H. Midtbøen
    Førsteamanuensis, Universitetet i Oslo

Tegning: Arne Nøst

I årene som kommer vil Danmark, Sverige og Norge måtte tenke gjennom statsborgerskapets rolle som ramme for et fellesskap i endring.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Regjeringens ferske vedtak om strengere språkkrav for å få norsk statsborgerskap skapte debatt før sommeren. I regjeringens motivasjon heter det at skjerpede krav vil føre til bedre integrering og mindre utenforskap. Professor Cecilie Hamnes og kolleger hevdet derimot i Bergens Tidende at regjeringen mangler belegg (og legitimitet) for denne reformen, og at økte språkkrav vil føre til dårligere integrasjon.

I en nylig publisert artikkel hever vi blikket og spør om integrasjon av innvandrere egentlig er et mål for statsborgerlovgivningen overhodet. Artikkelen er ledd i et større komparativt forskningsprosjekt med skandinaviske kolleger, og vi intervjuet forskere, politikere og toppbyråkrater som har vært involvert i reformene på statsborgerområdet i Norge, Sverige og Danmark siden århundreskiftet.

Hva bør kreves?

Målsettingen med studien var å etterspore hvilke ideer om nasjon og integrasjon som har motivert politikkutviklingen: Hva bør kreves for å få et mer mangfoldig samfunn til å fungere, og hvilken rolle spiller statsborgerskapet i dette bildet? I en slik sammenheng kan økte krav til språk og kunnskaper om samfunnet ha betydning uavhengig av mål-middel-tenkningen med hensyn til integrasjon. Enten det formuleres i klartekst eller ikke, kommuniserer statsborgerpolitikken noe om dette normative grunnlaget.

Grete Brochmann, professor, Universitetet i Oslo og Arnfinn H. Midtbøen, førsteamanuensis, Universitetet i Oslo.

Det har over tid vært en tendens til å stramme inn kravene for å kunne bli statsborger i mange europeiske land, i form av kunnskapskrav, krav til botid og evne til selvforsørging. Denne tendensen kan vurderes enten i et integrasjonsperspektiv eller et kontrollperspektiv: om myndighetene gjennom en strengere linje først og fremst vil bidra til at nykommere blir raskere integrert i samfunnet, eller om de vil kontrollere/redusere tilgangen ved å heve listen.

Skandinavisk politikk

De tre skandinaviske landene er interessante å sammenligne fordi de i løpet av de siste to tiårene har valgt forskjellige veier i statsborgerpolitikken (naturalisering). Danmark plasserer seg blant de klart strengeste i Europa, mens Sverige er blant de mest liberale. Norge lignet lenge mest på Sverige, men har de senere årene beveget seg i retning Danmark og blitt mer restriktivt. Skjerpelsen av språkkravet som nå er vedtatt innført, er et eksempel på det.

Men når det gjelder tenkningen bak politikkutviklingen – hva man signaliserer til hvem, og hva man vil oppnå, avtegner det seg et mer nyansert bilde.

Norge lignet lenge mest på Sverige, men har de senere årene beveget seg i retning Danmark og blitt mer restriktivt, skriver kronikkforfatterne. Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

Danmark tydeligst

Danmark fremstår som det tydeligste regimet når det gjelder ideer og intensjoner: Naturalisering, altså det å bli statsborger, skal ikke være noe middel til integrasjon. Det er en gave fra det danske folk til nye medlemmer, som de kan få når de er blitt «danske i hjertet» og for øvrig oppfyller en rekke kunnskapsmessige krav. Det skal henge høyt, og beskjeden til majoriteten er: «Vi ivaretar nasjonens grunnverdier.» Til innvandrerne er budskapet: «Dere må gjøre deres ytterste for å bli danske, og det er fullt mulig dere ikke greier det.»

I Sverige har statsborgerpolitikken lenge hatt en perifer rolle og er heller ikke betraktet som et viktig integrasjonsredskap. Innlemming i det svenske samfunnet skjer snarere «organisk» over tid gjennom den velferdsstatlige politikken og en åpen holdning i befolkningen.

Naturaliseringspolitikk skal forsyne nykommere med de nødvendige rettigheter for et fullbyrdet medlemskap. Den svenske nasjonen er nærmest fraværende i retorikken, og mest mulig kulturell åpenhet ansees som nødvendig for å bygge tillit og legitimitet i totalbefolkningen. Budskapet er først og fremst rettet mot majoriteten: «Vis toleranse og ta ansvar for inkludering av nykommere».

«Felles lim»

Inntrykket fra de norske informantene vitner om stor grad av pragmatikk, men også endring over tid. Regjeringen har – frem til Høyre/Fremskrittspartiet tok over i 2013 – uttrykt at etablerte innvandrere bør bli statsborgere, som en refleksjon av tilpasning og tilhørighet, men ikke minst for å fremme deltagelse gjennom valg.

Budskapet de siste årene er blitt mer tvetydig. «Statsborgerskapet skal henge høyt», heter det nå (reflektert gjennom strengere krav), men samfunnet skal strekke seg langt for å bistå i prosessen, og det skal finnes vesentlige unntak fra kravene. Felles «lim» og «kulturell tradisjon» er blitt mer legitime temaer i offentligheten de senere årene, men intervjuene våre vitner om lite eksplisitt refleksjon og ideologisk forankring av de gjennomførte reformene.

Les også

Guri Melby: Strengere språkkrav fører til bedre integrering

Vesentlig forskjellige

Sverige og Danmark avtegner seg som klart mer ideologisk begrunnede regimer enn Norge, om enn med vesentlig forskjellig innhold. Sverige er systematisk liberale, fremoverskuende, humanitært kosmopolitiske, men samtidig svært utydelige i sitt kulturelle budskap til nykommere. Hva som skal til for å passe inn i Sverige, underkommuniseres i politikken. Innvandrere blir her overlatt til seg selv uten rettledning. Integrasjon skapes ikke ved tilegnelse av statsborgerskap, men gjennom et langsiktig dagligliv i velferdsstaten.

Danmark er tilbakeskuende, tradisjonsorienterte og lite villige til å åpne for et mer mangfoldig nasjonsgrunnlag. Kontroll gjennom krav og restriksjoner står i forgrunnen. Naturaliseringen har ikke hastverk, og kanskje vil noen innvandrere aldri fortjene å bli fullt ut innlemmet.

Integrasjon som motivasjon

Norge er det landet der integrasjon som motivasjon er mest eksplisitt uttrykt. Naturalisering er både mål og middel i så måte. Norge tenker etter hvert både kontroll og integrasjon, men pragmatisme preger det norske regimet mer enn tydelige refleksjoner over idégrunnlaget for politikken. Hvorvidt skjerpelsene i språkkravet bidrar til ekskludering fra statsborgerskap, eller snarere vil fungere integrerende, er et annet – og etter vår mening åpent – spørsmål.

Spenninger knyttet til innvandring har brakt statsborgerpolitikken frem fra skyggene i Skandinavia. I årene som kommer vil alle tre land måtte tenke gjennom statsborgerskapets rolle som ramme for et fellesskap i endring.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Har solgt EU-pass for milliarder av kroner. Forbrytere kjøper seg fritt leide til Europa.

  2. Les også

    Som nyutdannet lærer på østkanten tenkte jeg: «Jeg orker ikke mer.» Så ble jeg kjent med elevene. | Ingrid Refnin

Les mer om

  1. Integrering
  2. Norskopplæring
  3. Inkludering
  4. Rettigheter
  5. Innvandring

Relevante artikler

  1. VERDEN

    De blir færre og eldes raskere enn noen andre. Nå tar landet et grep som tidligere var utenkelig.

  2. KULTUR

    Bekymret for ytringsfriheten på universitetene: – Vi ser tendenser vi tidligere hovedsakelig så utenfor Norge

  3. KRONIKK

    Bare vindkraft som skaper verdier og har lokal støtte, bør bygges

  4. KRONIKK

    «Skjemautfylling er nå viktigere enn å snakke med et menneske i nød»

  5. KRONIKK

    Avgrunnen mellom befolkningen og de politiske elitene blir stadig større

  6. KRONIKK

    Hvordan verne om akademisk frihet ved norske universiteter