Kronikk

Nei, Gustav Vigeland var ikke nazist | Jan Kokkin

  • Jan Kokkin
    Jan Kokkin
    Kunsthistoriker
Gustav Vigelands (innfelt) parkskulpturer er feilaktig blitt stemplet som fascistiske, skriver kunsthistoriker Jan Kokkin.

Men hans lefling med nazistene taler ikke til hans ære.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Vigelands parkskulpturer er feilaktig blitt stemplet som fascistiske, skriver kunsthistoriker Jan Kokkin.

Når Vigeland-museet 11. april åpner sin store utstilling Paralleller. Gustav Vigeland og hans samtidige i forbindelse med kunstnerens 150 års jubileum, er det grunn til å helle litt malurt i jubileumsbegeret.

I likhet med avdekkingen av andre kunstneres profilering på okkupasjonsmyndighetene under 2. verdenskrig, kan heller ikke Vigelands lefling med nazistene unndra seg en kritisk undersøkelse.

Etter den tyske okkupasjonen våren 1940, ble Gustav Vigeland oppfordret av forfatteren Barbra Ring til å stå som garantist for et sentralråd som skulle administrere alle kunstneriske saker. To av de andre som ble forespurt, var Knut Hamsun og Christian Sinding, begge fremtredende NS-medlemmer. Vigeland svarte positivt at hvis «Hamsun og Sinding som kjenner tingen (kan) gaa med kan ogsaa jeg».

Rådet ble imidlertid ikke noe av, men Vigelands svar viser at han uten betenkning var villig til å støtte et råd opprettet av okkupasjonsmyndighetene.

Nazister velkomne

Vigelands manglende antinazistiske holdning ble imidlertid langt klarere et år senere, da han fikk en forespørsel fra Kultur- og folkeopplysningsdepartementet på vegne av sjefen for kulturavdelingen.

Han ønsket å besøke Vigelands atelier og møte kunstneren personlig. Billedhuggerens svar var følgende: «Med glede åpner jeg atelieret og Monolitten for sjefen for kulturavdelingen hos de tyske myndigheter, hr. Müller-Scheld».

Vigeland satte pris på om NS-kulturminister Gulbrand Lunde ville bli med, men selv kom han ikke til å være til stede. Billedhuggeren var også villig til å åpne atelieret for tyske soldater som med sin «utpregede disiplin» trygt kunne slippes inn blant hans gipsfigurer.

Detaljbilde fra Vigelandsparken på Frogner i Oslo: Bronsjestatuen «Rebellen» (1930-31).

Kunsthistoriker Tone Wikborg har forsøkt å forklare Vigelands imøtekommenhet med at et avslag ville ha vært en ren provokasjon og at kunstneren dessuten var redd for at hans bronseskulpturer skulle bli konfiskert og brukt i våpenproduksjonen.

Dette kan ha vært en reell frykt, men med tanke på det undertrykkende regimet nazistene sto for, virket Vigelands vennlige imøtekommenhet uansett ganske urimelig sett fra motstandsbevegelsens perspektiv.

Et annet eksempel på kunstnerens «bevisstløshet» overfor okkupasjonsmyndighetene, var at han ønsket å delta med en portrettbyste på en av nazistenes kunstutstillinger. Dette ble imidlertid stoppet av hans venn og biograf, Hans P. Lødrup.

Les også

Kronikkserie om ondskap: Ved grusom vold er selvopptattheten blitt total

Opptatt av rasehygiene

At nazimyndighetene ikke hadde noe imot Vigelands kunst, viser det faktum at bevilgningene til parken ble økt i krigsårene fra 1940–45. I tillegg henvendte Vigeland seg i november 1942 til NS-ordfører Fritz Jenssen i Oslo med forespørsel om innkjøp av kanoer til bruk i skulpturparken. Han forteller i brev til ordføreren at han til og med har tenkt å henvende seg til Knut Hamsun og få ham til å skrive til Adolf Hitler og be om hjelp.

Selv om Gustav Vigeland ikke var NS-medlem eller kan kalles nazist, har hans sympatier eller interesser i hvert fall gått sterkt i retning av en nasjonalsosialistisk ideologi.

Han abonnerte i mange år på det nasjonalsosialistiske tidsskriftet Ragnarok. Dette kom ut mellom 1934 og 1945 og hadde hovedsakelig artikler om kultur, samfunn og politikk. En utgave i 1937 hadde artikler om «Det reaksjonære menneske», «Kampen om rasehygienen» og «Begavelsens arvegang i nordiske slekter».

Rasehygiene og raseteori var også temaer Vigeland var opptatt av, og i hans bibliotek finnes, i tillegg til Hitlers Min kamp, titler som Rolf Nordenstrengs Europas Människoraser och Folkeslag (1917) og NS-medlemmet og antisemitten Sigurd Saxlunds Rase og kultur: Raseblandingens følger (1941).

Ideen om at den nordiske (ariske) rase var overlegen alle andre raser hadde fått et godt fotfeste under nasjonalsosialismens fremvekst i Tyskland. Vigeland var nok også godt kjent med Nietzsches tanker om «overmenneske», som hadde inspirert nazistenes ideologi.

Les også

Hvorfor angrep Hitler Norge?

«Ånder nazistisk mentalitet»

Etter krigen har Vigelands skulpturpark og ettermæle vært gjenstand for diskusjon en rekke ganger. Den første som anså Vigelandsparken for å være nazistisk, var den profilerte kritikeren Pola Gauguin.

I en artikkel i VG 3. juli 1945, skriver han at «hele Tørtberg-anlegget ånder nazistisk mentalitet. Broskulpturene, men den sammenbitte kraftutfoldelse, er som sprunget ut av pannen på Kraft-durch-Freude-bevegelsen». Gauguins stempling av Vigelands parkskulpturer som gjennomsyret av nazistisk ånd, har dessverre ført til en seiglivet myte blant folk flest at skulpturene er fascistiske.

Monolitten i Vigelandsparken i Oslo.

Gjennom artikler om Vigeland på Wikipedia og på nettsidene til høyreekstremistiske organisasjoner som Den nordiske motstandsbevegelsen, kan man få et sterkt inntrykk av at han var en nazistisk billedhugger og at han blir tatt til inntekt for en nazistisk ideologi. Vigeland blir feilaktig sammenlignet med velkjente nazi-billedhuggere som Arno Breker og Josef Thorak.

Den norske billedhuggeren har overhodet ingenting til felles med hverken Brekers eller Thoraks heroiserende og glatte nyklassisisme. Vigelands skulpturer på parkbroen skildrer vanlige mennesker i hverdagslig livsutfoldelse og har en langt mer moderne og forenklet form som ligger nærmere kunstnere som Carl Milles og Kai Nielsen i Skandinavia og Aristide Maillol og Charles Despiau i Frankrike.

Rasehygiene og raseteori var temaer Vigeland var opptatt av.

Ettergivende, men ikke viktig rolle

Vigelands holdning til nazistene kan i beste fall karakteriseres som nøytral og passiv, i verste fall som vennligsinnet og sympatiserende. Man kan muligens si til hans forsvar at han var ubevisst og apolitisk i sine handlinger, men det taler ikke til hans ære at han ikke i sterkere grad sto opp imot naziokkupantenes krav og ønsker.

Han var ettergivende og i tillegg villig til å gå helt til topps i naziregimet for å få gjennomslag for sine ideer for parken. Vigeland kan likevel ikke sies å ha spilt noen viktig rolle som støttespiller for okkupasjonsmyndighetene, og han ville neppe ha blitt noen del av rettsoppgjøret etter krigen hvis han hadde levd.

Etter krigen oppsto det rykter om at Gustav Vigeland hadde vært medlem av Nasjonal Samling. Dette er ikke riktig. Derimot var hans sønn med samme navn, Alf Gustav Vigeland (f. 1901), medlem av nazistpartiet.

Vi har fjernet et bilde fra denne artikkelen i etterkant av publisering, hvor det feilaktig ble opplyst om at Gustav Vigeland var avbildet.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Gustav Vigeland
  2. Antisemittisme
  3. Nazisme
  4. Andre verdenskrig
  5. Vigelandsparken