Kronikk

Den norsk-svenske samtalen

  • Dag Frømyr

NABOEN TALER. Når forstår nordmenn og svensker hverandre, og når misforstår vi hverandre? I forholdet mellom svensk og norsk er svensk toneangivende, fordi det er forskjell på storebror og lillebror blant språk.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

ET STUDIUM VERD. Norsk og svensk kan betegnes som "nabospråk", dvs. språk som for brukeren ligger på et nivå mellom morsmålet og fremmedspråket. Det er nettopp denne mellomposisjonen som gjør nabospråk verdt å studere.

Talespråkforståelse.

Det er i de siste 50-årene blitt foretatt flere undersøkelser om talespråkforståelsen. Tar vi som eksempel spørsmålene om den intervjuede forsto motpartens språk meget bra, ganske bra eller dårlig, var svarprosenten for dem som svarte bekreftende på første spørsmål, slik: Opp mot 80 % av nordmennene svarte at de forsto svensk uten vanskeligheter, mens for svenskene lå prosenten lavere, ned mot 60 %. Det er med andre ord tale om betydelige forskjeller.Hva kan så årsakene være til at nordmenn forstår bedre enn svenskene?

Historisk-kulturelle forhold

og språkforholdene i vedkommende land: Historisk sett har Sverige vært det dominerende landet i Norden i mange hundre år, og det er et velkjent faktum at innbyggerne i dominerende nasjoner er mindre tilbøyelige til å lære språket til en svakere partner.I forlengelsen av dette perspektiv er dominans i underholdningsindustri og medier spesielt viktig. Den veien kulturpåvirkningen går, blir avgjørende i en slik sammenheng. I Skandinavia er kulturstrømmen fra Sverige til Norge mye kraftigere enn motsatt vei. Vi får nærmest svensk språk inn fra barnsben av mens svensker sjeldnere får anledning til å høre nabospråket. De kulturelle maktforholdene i Skandinavia er altså slik at det blir mangel på likevekt i språkforståelsen siden lyttemulighetene er ulike. Paradoksalt nok blir da den svakere part vinner, mens den sterke blir taper!Språkforholdene i vedkommende land, "det språklige klima", virker også inn på den språklige bevissthet i en nasjon. Hos oss står dialektene sterkt. For mange er det en del av identiteten å snakke og holde på dialekten. Det første vi ofte ønsker å vite, er hvor vår samtalepartner kommer fra. Selv om dennes dialekt avviker fra vår egen, er vi dyktige til å oppfatte likheter og forskjeller. Vi har to offisielle skriftspråk med mange former å velge blant, enten radikale, normaliserte eller konservative. Alt dette fører til en livlig språkdebatt i landet vårt, og det skal vel godt gjøres å treffe en nordmann som ikke har sin mening om språk.

Bibelsk rikssvensk.

I Sverige har dette vært annerledes. Landet har ett språk, rikssvensk med grunnlag i Gustav Vasas bibeloversettelse på 1500-tallet. Siden Sveriges storhetstid har dette språket blitt sett på som bærebjelken i landets kultur. Et vitnemål om stabiliteten er at den siste skriftspråksreformen fant sted i 1906.Dette sterkt regelbundne språket setter klare føringer for talemålet som vanligvis legges opp mot riksnormen, altså idealet blir at en snakker som man skriver. Resultatet har blitt en klar svekkelse av dialektene, i hvert fall sammenlignet med Norge. I Sverige er da stikkordene for å karakterisere språkforholdene orden og stabilitet, mens hos oss er det variasjon og mangfold.For svensker generelt fører dette til en mer rigid språkholdning. En blir mer bundet til en fast norm, og får mindre sans for avvik og nyanser. Derfor blir en svenske mindre i stand til å forstå sider ved norsk enn tilfellet er motsatt vei. I tillegg til språk-sosiologiske faktorer virker selvsagt trekk ved selve språket inn på språkforståelsen. I vår sammenheng er det mest relevant å se på tre aspekter.

Lydlige trekk.

Når nordmenn og svensker forstår hverandre såpass bra som de tross alt gjør, skyldes det at uttalen av språklydene er tilnærmet lik mellom våre to språk. En henvisning til dansk er nok for å se forskjellen.Det er likevel to lydkombinasjoner som er problematiske for svensker. Det er den norske kv-lyden i ord som "kvit" og "kviskre" og de norske diftongene ei, au og øy som i svensk alt på 1000-tallet ble redusert til e og ø. Eksempler er "bein" for "ben", "graut" for "grøt", "røyk" for "røk". Disse lydene er med på å forklare at svensker vil ha store problemer med bokmålsdialekter bygd på folkemålet og særlig nynorsk og nynorske dialekter der disse lydene er et fundamentalt trekk ved uttalen.

Grammatiske forhold.

Grammatikalsk sett er vanskelighetene på ingen måte uoverkommelige, men en svenske har mest sannsynlig større problemer enn en nordmann også her.Svensk har andre bøyningsendelser. Vokalene a, o, i er bevart i svensk, og da får vi former som følger: Substantiv— og verbalendelser på -ar; "pojkar", "kastar", infinitiv på -a; "springa", "tala". Former på -or er også utbredt; "flickor". Det samme er verbformer på -i; "har skrivit". I ord av tilsvarende type har bokmål e-endelser.Dette rike vokalsystemet i svensk skaper en spesiell klangfylde, og lyder vakkert i norske ører. En nordmann vil utvilsomt merke likheten mellom svensk og nynorsk på dette området, noe som letter vår forståelse, men for en svenske som ikke har slike assosiasjoner å bygge på, vil de norske bokmålsendelsene skape større problemer fordi de avviker systematisk fra hans egne former.

Ordforrådet.

Dette er et kapittel for seg, og det er her de største forskjellene ligger mellom våre to språk. Det er til og med tale om målbare størrelser. Mellom 10 og 15 % av ordene er så forskjellige at de må slåes opp i en ordbok, og i tillegg kommer identiske ord med en annen betydning.Ordene er særlig forskjellige innen følgende områder: a) mennesker og menneskelige aktiviteter, b) naturbeskrivelser c) idrett, d) medisin, e) politikk, økonomi og administrasjon.Svensk har langt flere ord av tysk og fransk opprinnelse enn norsk, noe som skyldes Sveriges sterke bånd til disse landene opp gjennom historien. Det er blant annet slike forhold som har ført til et særmerkt svensk vokabular.I Norge har fornorskingen av det danske skriftspråket og purismen, betenkeligheten med å bruke fremmedord, gitt mange særnorske ord som ikke uten videre er forståelige for en svenske.

Samtalestrategier.

Når vi snakker sammen, ønsker vi vel alle å gjøre oss forstått og få samtalen til å fungere mest mulig. Særlig ser det ut til at slike momenter som så langt har blitt trukket inn, virker styrende på den norsk-svenske samtalen.Den svenske strategien: Det er mulig å generalisere om svensker når de snakker med en nordmann. Det store flertall, så mange som 60 %, gjør ingen forandringer i det hele tatt, men tar samtalen som nokså selvfølgelig og naturlig. Det som har blitt kalt "en kommunikasjonsbyrde" blir da mindre merkbar.Dette må forklares ut fra landets språk-politiske forhold og ikke psykologiske som arroganse og hovmod; svenskene er langt mer bundet til en fast norm som gjør at avvik fra normen faller vanskelig og unaturlig. I tillegg kommer de historiske årsakene, Sverige som det dominerende landet der språk er makt.Den norske strategien: Den norske tilnærmingen til en svensk partner er ganske forskjellig, og er i sterk grad preget av tilpasning alt etter språkbakgrunn: En bokmålsbruker slår ned på taletempoet og bytter ut norske ord mot svenske. En dialektbruker legger om i retning av skriftspråknært bokmål. En nynorskbruker går mest drastisk til verks og foretrekker å snakke bokmål. Begge de to siste gruppene bruker i tillegg strategien til den tradisjonelle bokmålsbrukeren.Å legge om mot skriftspråknært bokmål som er det språket svenskene gjennomgående møter, letter utvilsomt forståelsen og må sies være en fornuftig norsk strategi. At en samtalepartner har vilje til å jenke seg, altså har evne til å vise "språklig mobilitet", vitner om kompetanse og innsikt i språk. I siste instans har dette sin bakgrunn i våre helt spesielle språkforhold der påvirkning fra nabospråket inngår på en positiv måte.Men denne språklige fleksibiliteten er ikke uproblematisk. Siden språk og identitet så intimt hører sammen, kan derfor samtalen for mange få noe stivt og unaturlig over seg. Selv om ikke identiteten blir direkte truet, så blir den i alle fall rokket, og det er nok til å skape ubehag.

Les mer om

  1. Kronikk