«Er du fra Polen? Men du er jo pen!»

Vi er en mangfoldig gruppe som ofte blir satt i bås og sett ned på.

Jeg har bodd i Norge i snart 20 år og har hatt norsk pass i 11 av dem. Men straks jeg åpner munnen, kommer spørsmålet:

«Hvor er du fra? Hvor er du egentlig fra? Hvor er du opprinnelig fra?»

«Polen.»

«Å, ja …», er den vanlige reaksjonen, som munner ut i et sukk.

Eller:

«Jeg har så mange polakker som jobber i hagen min, de er så billige.»

«Polen? Men du er jo pen!»

Toppen var et brev naboene mine i en fin bydel i Oslo skrev til eieren av leiligheten jeg leide. De «reagerte» på etternavnet mitt på postkassen. Verdien av alle leilighetene ville jo synke, mente de, og ba eieren fjerne etternavnet mitt.

Vil rive av merkelapper

Jeg har lenge latt være å si noe. Andre opplever jo mye grovere diskriminering enn meg.

Da Black lives matter-debatten kom for to år siden, med sterke personlige beretninger om rasisme og diskriminering, leste jeg dem alle. Jeg gråt med og kjente meg igjen i så mange av dem. Endelig, tenkte jeg.

Først etter hvert la jeg merke til at den største minoriteten i Norge, folk født i Polen, som meg, ikke tok del i denne ordvekslingen.

Polakker er heller ikke med i bøkene om det flerkulturelle Norge. Eller i TV-seriene som viser minoriteter som hele mennesker, med drømmer, problemer og motsetninger. Unntaket var dramaserien «Kampen for tilværelsen». Den serien var ikke så verst, faktisk ganske morsom, men den viste jo polakker som en underklasse i tjeneste hos rike nordmenn og bidro slik til å befeste stereotypier.

Dette ville jeg endre på. Jeg ville rive skilleveggene mellom oss og dem, rive av merkelapper, påpeke at det norske blikket på polakker er ganske så snevert, at man egentlig ikke vet så mye om Polen i Norge.

Vi er en mangfoldig gruppe som ofte blir satt i bås og sett ned på. Derfor har jeg skrevet en bok om å leve som polsk i Norge, som også viser noen glimt fra historier jeg har hørt fra andre polakker her til lands: arbeidere, tillitsvalgte, kunstnere, forskere og aktivister.

Boken handler både om Polen og Norge, om arbeiderrettigheter, innvandring, håp og drivkraft. Men også om fremmedhet, utenforskap, fordommer og rasisme.

«Hvithet» har mange nyanser

Begrepet rasisme er diskriminering basert på hudfarge, avstamning, nasjonalitet eller etnisk opphav, selv om vi vanligvis bruker ordet med tanke på forskjellsbehandling relatert til hudfarge. Derfor kommer jeg til denne debatten beskjeden og nesten litt fortvilet over min egen blekhet, i tvil om jeg har rett til å delta. Det er kanskje også derfor jeg har ventet så lenge på min tur til å prate.

Men nå er det på tide å bemerke at «hvithet» har mange nyanser, og at polakker, litauere, bulgarere eller rumenere kan vise seg ikke å være «hvite nok» i Norge. Slik innvandrere fra Italia ikke var «hvite nok» i USA for hundre år siden.

Og om vi ser nærmere på hvordan polakker og andre grupper blir behandlet i Norge, ser vi kanskje også at Norge ikke er et så likeverdig samfunn som vi gjerne liker å tro.

For hvem i det norske samfunnet er det som gjør de såkalte «drittjobbene», de lavest lønnede som har arbeid som tærer på kroppen?

Hvem vasker på hotellet, hvem leverer maten din på døren?

Hvordan har det seg at barn med innvandrerbakgrunn utgjør over halvparten av alle barn i familier med vedvarende lav inntekt?

Hvor lett er det egentlig å få en relevant jobb om du ikke er født og oppvokst i Norge? Eller om du er det, men etternavnet på CV-en din viser hvor du opprinnelig (ikke) er fra?

Det er på tide å spørre hvordan etnisitet og klasse henger sammen i Norge i dag. Hva skjer om man kobler etnisk bakgrunn, nasjonalitet eller hudfarge til egenskaper eller til en type jobber visse etniske grupper «egner seg til»?

«Jobber som hester»

Arbeidslivsforskerne Jon H. Friberg og Arnfinn H. Midtbøen har intervjuet norske arbeidsgivere innenfor fiskeri- og hotellbransjen. De finner at norske arbeidsgivere anser nasjonaliteten til en arbeider som en «ferdighet».

Slik anses polakker og litauere særlig egnet til manuelt arbeid. De jobber hardt og sykmelder seg sjelden.

Arbeidsgivere kaller det for «høy arbeidsmoral», men forskerne peker på at «arbeidsmoral» i så fall må forstås som «utnyttbarhet».

For arbeidsgiver kan det være en fordel at de ansatte ikke er i posisjon til å kreve sine rettigheter. Arbeidsgiverne mener at polakker og litauere ikke egner seg til direkte kundeservice, representasjonsstillinger, kommunikasjon eller uavhengig beslutningstaking.

«Østeuropeerne jobber veldig hardt, men de har ikke serviceinnstillingen. De jobber i 14 timer i strekk, trenger ikke smile eller tenke, de er som hester, vet du», sier en av arbeidsgiverne.

Arbeidslivets tre kategorier

I boken min møter du Krzysztof som er sliten av å jobbe 60 timer pr. uke på byggeplassen, og av bare å få betalt for 50 av dem. Sliten av ikke engang å få betalt minstelønn, for ikke å nevne det han har krav på med fagbrevet sitt.

Men enda mer er Krzysztof sliten av en norsk arbeidsleder som skriker på dem han mener «jobber for sakte», og hvis maskinene skrus av to minutter før arbeidsdagen er omme. Sliten av at arbeidslederen truer ham på grunn av klagen til fagforeningen.

«Norge er et fint og rolig land», sier Krzysztof i boken. «Men det er ikke alltid så gøy å jobbe her.»

I arbeidslivet deles folk i tre kategorier. Kategori A er etniske nordmenn. Kategori B er fastboende etniske minoriteter. Så er det oss, kategori C – de polske arbeiderne.

«Jeg er ikke polakken din» er en bok som har ulmet i meg lenge. Den er min bekymringsmelding og kjærlighetserklæring til et fint, lite land som også har vist meg mye støtte og solidaritet, og som jeg har gjort til mitt eget.

Det koster meg å snakke om det kjipe i det store og litt skumle offentlige rommet.

Men jeg gjør det fordi jeg bryr meg om mitt nye hjemland, Norge. Jeg bryr meg om dette samfunnet jeg hører til i, og vil at det skal bygge videre på sine egne tradisjoner for arbeiderrettigheter, toleranse og små sosiale forskjeller.

For jeg bryr meg om oss. For det finnes et «vi».

• Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter