Kronikk

Domstolenes makt vedreformen av Grunnloven

  • Carsten Smith

Ser vi bakover i tid med dagens vurderinger, vil vi finne avgjørelser hvor Høyesterett har anvendt Grunnlovens rettigheter både for langt og for kort, skriver Carsten Smith. Her fra Høyesterett, da Smith (i midten) selv var høyesterettsjustitiarius. TOM A. KOLSTAD

Hvis Stortinget slipper "ulike prinsipper" løs som kjennetegn på Høyesteretts makt, blir det åpnet for at Høyesterett i stor grad vil fremstå som politisert.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I menneskerettsloven av 1999 er de sentrale menneskerettigheter blitt norsk lov og har fått forrang fremfor annen lovgivning. Men et flertall i Stortinget kan ved ny lov oppheve dette helt eller delvis. Derfor har vi behov for rettigheter i Grunnloven, som ikke kan endres ved vanlig flertall.

Rettsliggjøring av politiske spørsmål har vært sett på som en negativ utvikling. Men menneskerettighetene står her i en særstilling. Hvorfor? Fordi begrensning av statens myndighet er selve meningen med disse rettighetene. Vil man ha menneskerettigheter, følger alltid rettsliggjøring og politisk binding med.

Domstolsmakten som motmakt

Ved innskrivning i Grunnloven griper menneskerettigheter inn i maktfordelingen mellom våre statsorganer. Rettigheter i Grunnloven øker domstolsmakten fordi domstolene skal tolke disse høyere regler som går foran alle andre, og fordi rettighetene ikke lenger kan endres ved vanlig lov.

Domstolsmakten har her sin begrunnelse som uavhengig motmakt. En motmakt mot de andre statsorganer hvis de treffer rettsstridige vedtak. Menneskerettighetene skal gi vern mot offentlige myndigheter. Det er derfor avgjørende å ha kontroll av uavhengige organer, og dette har vi domstoler til.

Det bør uansett være tillatt å minne om Høyesterett i 1940. De andre statsmakter fikk hard kritikk etter krigen. Men undersøkelseskommisjonen av 1945 konkluderte med at Høyesterett fortjente folkets takk.

Men en utvidelse av menneskerettigheter i Grunnloven reiser det gamle spørsmålet om legitimiteten for embetsdommere til å sette til side lovvedtak av det folkevalgte Stortinget.

Svaret finnes i historien. Legitimiteten ligger i en mer enn hundreårig rettspraksis og anerkjennelsen av denne praksis i statslivet. Høyesteretts avgjørelser er blitt godtatt av de øvrige statsmakter gjennom skiftende tider.

Norge var et foregangsland med borgerrettigheter i Grunnloven som landets borgere kunne kreve realisert. Vi innførte prøvingsretten av lover overfor Grunnloven på 1800-tallet, som det første land i Europa. Gjennom 1900-tallet har resten av Europa i stor grad fulgt etter, dels etter hver av de to verdenskriger, men særlig etter Sovjet-statens fall. Dette ble ansett som viktige skritt i retning av et vern for demokrati og rettsstat.

Hvem vokter vokterne?

Det gjelder her balanseringen i vår tid av de grunnstener som Grunnlovens paragraf 2 stiller opp: demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. Folkestyret gir gjennomslag for flertallets vilje. Menneskerettighetene setter grenser for et flertall på gale veier.

Men hvis domstolene er vokterne, hvem vokter vokterne? Domstolene kan strekke vernet etter rettighetene for langt. Ja, dette er den pris som det politiske flertall må betale når det godtar innskrivning i Grunnloven. Ser vi bakover i tid med dagens vurderinger, vil vi finne avgjørelser hvor Høyesterett har anvendt Grunnlovens rettigheter både for langt og for kort. Det samfunnet oppnår ved betaling av denne pris, er et bedre vern av individ og minoritet.

Dette domstolsvern krever dommere med høy integritet. Historien viser mange eksempler, rundt om i verden, på dommere som tilpasser seg makthaverne. Hos oss hører man i debatten mer om det motsatte, en engstelse for egenrådige domstoler. Det bør uansett være tillatt å minne om Høyesterett i 1940. De andre statsmakter fikk hard kritikk etter krigen. Men undersøkelseskommisjonen av 1945 konkluderte med at Høyesterett fortjente folkets takk. Denne erfaring kan være med når Stortinget nå vurderer en økt domstolsmyndighet.

Et godt og et dårlig forslag

Det foreligger to ulike forslag om rett og plikt for domstolene til å prøve at lover og forvaltningsvedtak er i samsvar med Grunnloven.

Lønning-utvalget gir en formulering som tilsikter å grunnlovfeste dagens sedvanerett. Forslaget gjelder "i saker som reises for domstolene", og det blir fremhevet i motivene at prøvingen er begrenset til konkret kontroll i en konkret rettstvist. Så blir det opp til dommen som prejudikat hvilken videre virkning den vil kunne få.

Forslaget bør tas inn i Grunnlovens del om den dømmende makt, for prøvingsretten gjelder også utenfor området for menneskerettighetene.

Men det er et annet forslag, der utvalgets ordvalg har fått et tillegg. Det sier at bedømmelsen av forholdet til Grunnloven skal skje "etter denne grunnlovs prinsipper om demokratiet, den lovgivende makt, rettsstaten og menneskerettighetene”. Jeg vil sterkt fraråde et slikt tillegg, særlig på grunn av ordet "prinsipper". Dette forslaget er ikke nærmere begrunnet, det har vært helt fraværende i grunnlovsdebatten, og det er uklart i sine virkninger.

Politisering av Høyesterett

Jeg antar at det er noen, både i og utenfor Høyesterett, som vil knytte ordet "prinsipper" særlig til begrepene "demokrati" og "lovgivende makt", og ved det se et signal om å tillegge Stortingets meninger en større vekt ved grunnlovstolkningen. Et bremsesignal til Høyesterett. Men jeg anser det like nærliggende at noen andre, både i og utenfor Høyesterett, vil knytte ordet "prinsipper" særlig til begrepene "rettsstaten og menneskerettighetene" og ved det se et grunnlag for en mer dynamisk tolkning av Grunnlovens regler.

Tenkningen om prinsipper har vært en drivkraft ved domstolene i Strasbourg og i Washington. Jeg ønsker også at Høyesterett er aktivt med i rettsutviklingen. Men hvis Stortinget slipper "ulike prinsipper" løs som kjennetegn på Høyesteretts makt, blir det åpnet for at Høyesterett i stor grad vil fremstå som politisert.

Trygghet for borgerfriheten

De nye rettigheter i Grunnloven vil gi våre barnebarn større trygghet – i alle fall noe større trygghet – om det kommer andre tider i landet. Ikke den form for trygghet som skapes gjennom kontroll og overvåking. Men en trygghet for at borgerfriheten vil leve videre.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Kan domstolane stoppa petroleumsutvinning i Nordområda?

  2. LEDER

    Aftenposten mener: Prinsippløst angrep på domstolene fra Senterpartiet

  3. DEBATT

    Stortinget skal ikke abdisere i en krisetid

  4. KRONIKK

    Hvordan ville vi organisert domstolene våre om vi startet med blanke ark i dag?

  5. KRONIKK

    2018 ble et annus horribilis for rettsstaten. Her er fire ønsker for et bedre 2019.

  6. KRONIKK

    Skulle det oppstå et flertall for dødsstraff i Tyrkia, må Tyrkia forlate Europarådet | Thorbjørn Jagland