Kronikk

Vil fred i Afghanistan bety et nytt islamistisk styre? | Hasina Shirzad

  • Hasina Shirzad
    Hasina Shirzad
    Masterstudent og afghansk flyktning

Foto: Omar Sobhani / Reuters / NTB scanpix

Vil historien gjenta seg? Kan fred bety at en fundamentalistisk islamistisk generasjon får rett til å bestemme over en ny generasjon av utdannede, progressive ungdommer?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Representanter for Taliban har møtt amerikanske tjenestemenn i Qatar. Zalmay Khalilzad, USAs spesialutsending, har mandat til å få slutt på krigen mot terror i Afghanistan på kort tid. Trump-administrasjonen vil ha dette på skrytelisten i 2020-valgkampen. Taliban har også tidligere bedt om tilbaketrekking av utenlandske styrker og vil suspendere forfatningen i Afghanistan.

Fremtiden er uklar, ikke minst for kvinner.

Hasina Shirzad, masterstudent og afghansk flyktning i Norge Foto: Stig B. Hansen

Jeg var bare fem år gammel da Taliban tok kontroll over Kabul og har veldig få minnebilder fra de første årene. Men drapet på den tidligere presidenten, Dr. Najibullah, i september 1996 og sprengningen av to Buddha-statuer i Bamiyan våren 2001, er sammen med 9/11-angrepene levende og klare som om de skjedde i går.

Arkivfoto av en av de gigantiske Buddha-statuene i Bamiyan. Foto: Muzammil Pasha /Reuters / NTB scanpix

Bare grottene sto igjen etter at Taliban i 2001 ødela de eldgamle Buddha-statuene. Foto: Desmond Boylan / Reuters / NTB scanpix

Drapet på Najibullah (president 1987-1992) var en av de første grusomme handlingene Taliban gjennomførte da de tok over makten i Afghanistan. Han ble dengt, skutt, dratt gjennom gatene og hengt opp i en lyktestolpe sammen med broren. Dette var før Taliban hadde rukket å forby TV. Vi kunne derfor se bilder av det som skjedde. Selv om hele familien prøvde å hindre meg fra å se henrettelsen på TV, klarte jeg det. Dette var min første opplevelse på en lang reise i frykt. Taliban (1996–2001) klarte å skade landet og hele samfunnet, spesielt med sanksjoner mot kvinner.

Les også

Kan Donald Trump skape fred i Afghanistan? | Kristian Berg Harpviken

Min mor måtte kle seg i burka

Min mor jobbet på universitet i Kabul. Snart ble hun beordret til å holde seg hjemme og bruke burka når hun gikk ut. Kvinnelige lærere og andre offentlig ansatte fikk lønn i en kort periode, men min far måtte raskt begynne å jobbe mer som eneste familieforsørger.

Å kle seg i burka var krevende. Det er vanskelig å se gjennom de små hullene foran øynene. Mange kvinner kom hjem med blåmerker. Min tante brakk flere ribbein etter å ha falt ned i en grøft. Min mor trengte briller og å kombinere dem med burka var en daglig utfordring. Men det vanskeligste for henne var at identiteten ble redusert til et spøkelse. Kvinner kunne bare våge seg ut om de hadde en mannlig eskorte, en mahram. De hadde ikke lov til å kjøre motorsykkel eller sykkel, selv med mahram. Jeg lærte aldri å sykle, selv om jeg veldig gjerne ville.

Min tante ble pisket

Hvis kvinner ble sett uten mahram, ble de slått. En dag så jeg røde merker etter pisking på ryggen til min mors kusine, som gråt og forbannet Taliban. Hun ble straffet for forbrytelsen ikke å ha mahram. Under Taliban fantes bare ett sykehus for kvinner i Kabul. Mannlige leger hadde forbud mot å ta på kvinnelige pasienter.

Det var forbudt å bruke høyhælte sko. Ingen mann måtte høre en kvinnes fottrinn, de kunne hisse ham opp. Kvinner kunne ikke snakke høyt på offentlige steder, ingen fremmed skulle høre en kvinnestemme. Det gjaldt også radio. I boligene ble vinduer på bakkenivå og i første etasje malt over eller skjermet for å hindre at kvinner var synlige fra gaten. Å fotografere og filme kvinner, å avbilde dem i aviser og bøker, var forbudt. «Kvinnenes hage» endret navn til «vårhagen».

Les også

Aftenposten mener: God start på samtaler om Afghanistan

Jenter fikk ikke vanlig skolegang

Jenter som var mer enn åtte år gamle fikk ikke gå på skole. Min eldre søster skulle ha begynt i tiende klasse, og jeg skulle ha begynt på skolen i 1997. Jeg husker at søsteren min gråt dag og natt, siden drømmen om å bli lege virket umulig. Snart sendte mor henne til Mazar-e Sharif i Balkh-provinsen, som ikke kom under Taliban før i 1998. Vi diskuterte om jeg skulle kle meg som gutt, men siden jeg ikke likte å ha kort hår, nektet jeg.

Under Taliban ble afghanske jenter nektet skolegang. Disse kvinnene forsøker å ta igjen det forsømte gjennom lese- og skriveopplæring. Foto: Zohra Bensemra / Reuters / NTB scanpix

Madrasa-en var et alternativ. Jeg gikk på to slike religiøse skoler. Den første dagen fikk jeg høre at jeg ikke fikk lov til å ha på meg jeans og at skjerfet mitt måtte være lengre. Om morgenen leste vi religiøse bøker, om ettermiddagen noe realfag med samme lærer.

Men for å få kunnskap i litteratur, vitenskap og kunst, begynte jeg snart på en hjemmeskole.

Vi pleide å legge religiøse bind utenpå bøkene, men det var fortsatt risikabelt.

I en periode på fem år skiftet jeg hjemmeskole mer enn ti ganger. Jeg hadde lærere uten utdanning, noen fornærmet og slo elevene. Likevel var jeg glad for å få en slags utdanning.

Folks verdier forandret seg

Taliban inntok Mazar-e Sharif, og min søsters drøm om utdanning kunne lett ha blitt knust. De fleste familier i Afghanistan giftet døtrene bort tidlig, fordi det var få andre alternativer. Min mor grunnla hemmelige hjemmeskoler med støtte fra Care International og brukte lønnen til å sende søsteren min til Pakistan for videre utdanning.

Etter de første to årene med Taliban hadde folks tankegang endret seg. Nå trodde mange på de «nye» verdiene.

Hjemmeskoler og å ferdes utenfor hjemmet ble sett som forbrytelser av mange flere enn Taliban. Men ikke av mine foreldre. Det var klar forskjell mellom deres verdier og mange andres. Selvfølgelig mente jeg at foreldrene mine hadde rett.

For å forsvare deres syn ble jeg litt aggressiv, som en tomboy, alltid på vakt.

Les også

Nå vil USA forhandle med det samme Taliban som ble kastet i 2001. Men seks ting er annerledes.

Fienden kan finnes i familien

Etter at Taliban ble drevet ut av Kabul, fikk jeg bedre utdanning, og søsteren min kom tilbake. Min mor begynte å jobbe igjen. Men Taliban hadde ødelagt tankesettet til mange afghanere.

Kvinner startet frigjøringskampen igjen, den pågår fortsatt, men fienden finnes ofte i din egen familie.

Din eldre eller yngre bror kan ha blitt inspirert i en madrasa til å støtte «talibanisering».

Men Afghanistan er ikke det samme landet som for 17 år siden. Flere kvinner kjenner rettighetene sine, mange er utdannede og ambisiøse. De ser fremover. Kampen kan bare bli vunnet ved å endre samfunnets tankegang om kvinner, og det krever tid.

Diskusjoner i den afghanske regjeringen ser ikke ut til å inkludere dem, og kvinner er fraværende i de fleste prosessene. I en tweet skrev kvinneaktivisten Shahrazad Akbar: «Menn, menn og flere menn. Vel, partene har minst én ting til felles, de utelukker kvinner i diskusjoner om landets fremtid. Ikke veldig forskjellig fra Taliban på dette punktet.»

Hvem bestemmer hvis det blir fred?

Kvinner i Afghanistan lurer på hvor mye historien vil gjenta seg etter en eventuell fredsavtale. Kan fred bety at en fundamentalistisk islamistisk generasjon får rett til å bestemme over en ny generasjon av utdannede, progressive ungdommer? Hvis ja, hva er den beste strategien for sosial integrering av ekstreme grupper i et nytt, moderne Afghanistan?

Språklig tilrettelegging ved professor Elisabeth Eide, Oslo Met

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Afghanistan
  2. Taliban
  3. USA