Kronikk

Skal snevre kjønnsroller kureres med kirurgi? | Anonym

  • Anonym

Man kan aldri bli et annet biologisk kjønn enn det man er født som, og snevre kjønnsroller kan ikke kureres med kirurgi, skriver kronikkforfatteren. Hun følte selv seg utilpass med det som var forventet av henne som kvinne når det gjaldt uttrykk og personlighet. Foto: Shutterstock / NTB scanpix

Det er ikke rart at mange føler seg utilpass med kjønnet de ble født som. Men eneste alternativ burde ikke være kjønnskorrigerende behandling.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Da Anki Gerhardsen skrev i Aftenposten om manglende kritisk blikk på transfenomenet i mediene, særlig behandlingen av transbarn, startet det en rasende debatt. Men det mangler en viktig puslebit i samtalen. Hva skjer når kjønnsbytte (transisjon) ikke blir sånn som man trodde? Hvor er de som velger å avbryte transisjon (detransisjon)? Og hva slags hjelp er det de egentlig trenger om transisjonering ikke hjelper?

De siste årene har vi sett en kraftig økning av transidentifiserte personer. I Sverige så man en 2000 prosent økning av personer som søkte hjelp hos en kjønnskorrigerende klinikk i perioden 2010-2016. Mye har forandret seg i samtalen om denne gruppen. Før viste tallene at det var voksne biologiske menn med ønske om å bytte kjønn som dominerte statistikken. I dag er majoriteten unge jenter.

Det skeive miljøets løsning: Jeg var mann

Som for mange andre tenåringsjenter, var det ikke mye ved kvinnelighet jeg identifiserte meg med. Dette hadde det skeive miljøet en løsning på – jeg var egentlig mann. Jeg kjente meg ikke tilpass med det som var forventet av meg som kvinne når det gjaldt uttrykk og personlighet. Det skeive miljøet bekreftet dette som transkjønnethet, og transisjon virket som den eneste lindrende løsningen på mitt problem.

Det kunne like gjerne vært jeg som fullførte kjønnskorrigerende behandling, men gjennom refleksjon over tid begynte jeg å forstå at det lå mer bak de komplekse følelsene mine.

Jeg innså at det ikke var meg det var noe galt med, men samfunnet. Det føltes bedre å prøve å akseptere virkeligheten enn å flykte fra den.

  • Elsa Almås: Anki Gerhardsen misforstår sexologers rolle i behandling av transkjønnede

Ut ifra min egen livserfaring som tidligere transidentifisert, og gjennom mitt engasjement i detransmiljøet, ser jeg fire hovedgrunner til trans-identifisering som går igjen.

Årsaker til transidentifisering:

  1. Den første er åpenbar: En jente som ikke passer inn i den kvinnelige kjønnsrollen. Hun kan oppleve å bli utstøtt fordi hun ikke gjør kvinnelighet «riktig». Om man i tillegg er lesbisk og dermed får en inngang til det skeive miljøet, er det lett å føle at man er født i feil kropp.
  2. Jeg er også blitt kjent med mange jenter som startet å identifisere seg som trans fordi de opplevde overgrep som gjorde at de begynte å distansere seg fra kroppen sin. De følte at ved å være mann, kunne de blitt spart for tidligere og fremtidige overgrep.
  3. Traumer og psykiske diagnoser har en sammenheng med ønsket om å bytte kjønn. For eksempel er det uproporsjonalt mange med autisme som er trans. En studie fra Nederland viser at 7,8 prosent av transpersoner har en diagnose på det autistiske spekteret. Jeg mener dette kan forklares med at folk på det autistiske spekteret har større vanskelighet med å oppfatte sosiale normer og derfor skiller seg ut på mange måter.
  4. Den fjerde hovedgrunnen jeg har sett er trend, og det er ikke noe tvil om at transidentitet øker i popularitet. Som ung har man behov for å føle seg spesiell, for å finne sin stamme, å utforske egen identitet. Dette er ikke noe galt i seg selv, men det gjør skeive miljøer veldig attraktive for identitetssøkende tenåringer. Tenåringer har mange spørsmål, og skeive miljøer har mange (selverklærte) svar. Transmiljøet fokuserer mindre på å utforske følelser rundt dette og mer på betingelsesløst å bekrefte de følelsene man måtte ha.

Når identifiseringen bygger på sosiale faktorer, hva skjer egentlig når den fører til alvorlige og irreversible konsekvenser?

Tilbud om kirurgi, ikke terapi

Dette er ikke et forsøk på å stoppe folk fra å oppsøke hjelp. Poenget er at vi snakker om en minoritet i samfunnet som vokser i lynfart. De aller fleste er unge jenter med det samme problemet. Og «hjelpen» vi som samfunn har å tilby denne veldig sårbare gruppen, viser seg å være mindre en hjelpende hånd og mer en dytt over kanten.

Vil man ha kjønnskorrigerende behandling, søker man seg til Rikshospitalet. Der går man gjennom en utredning som i stor grad baserer seg på hvorvidt man passer inn i kjønnsrollene. Man må oppfylle et visst antall feminine eller maskuline kvaliteter. Mange får avslag, og en del velger å oppsøke det samme tilbudet privat hvor det ikke er noen portvoktere (utenom økonomi).

Får man diagnose, kan man få tilbud om kirurgi og/eller hormonbehandling. Det eneste alternativet man får, er medisinske inngrep, ikke terapeutisk hjelp. Det er ikke noen annen diagnose som nesten ene og alene er forårsaket av ytre press, hvor man kun blir tilbudt behandling som bøyer seg for det samme presset.

Jeg lurer på om dette kan anses å være forsvarlig praksis, spesielt når vi vet lite om langvarige bivirkninger.

Transaktivister har fått monopol

Helsevesenet har ikke klart å oppdatere seg mens en transrevolusjon har pågått. Dette har gjort at transaktivister har fått monopol på definisjoner. Identitetspolitikkens første regel om alltid å bekrefte, aldri stille spørsmål, forventes også å befestes i helsevesenet.

I transmiljøet, også internasjonalt, opplever jeg et sterkt press rundt transisjon.

Det er ikke lov å spørre om en ung jente som vil fjerne brystene har dette ønsket fordi hun ikke liker seksualiseringen rundt kvinnekroppen – man skal kun samtykke i hennes resonnement. Realiteten er at man aldri kan bli et annet biologisk kjønn enn det man er født som, og at snevre kjønnsroller ikke kan kureres med kirurgi.

Selvmordsrisiko

Om transisjon hjelper, da er det vel ikke så viktig å være kritisk? En svensk studie som er mye tatt i bruk av både fagpersoner og transaktivister her hjemme, konkluderer med at transisjon forminsker kjønnsdysfori.

En viktig detalj som ofte ignoreres, er at samme studie viser at det er 19 ganger høyere risiko for selvmord etter transisjon sammenlignet med risikoen i majoritetssamfunnet. Det er drøye tall. Det finnes ikke noe forskning som kan rettferdiggjøre at vi har en statlig institusjon som utfører disse medisinske inngrepene, når det ikke finnes belegg for at de hjelper.

«Noen få unntak av angrere»

De få gangene detransisjonerte blir tatt opp i samtalen, presenteres de som «noen få unntak av angrere». Men anger forutsetter at man har et valg i utgangspunktet. Er det egentlig et valg vi gir transidentifiserte, hvis eneste behandlingstilbud for dysfori er kirurgiske inngrep og hormoner?

For disse menneskene føles ikke transisjon som et valg, men et avgjørende steg for at deres liv skal forbedres, da det er dette som promoteres. I transmiljøet, også internasjonalt, opplever jeg et sterkt press rundt transisjon. Man blir påvirket av å være i et miljø som prater mye om hva som ønskes lagt til eller fjernet fra kroppen, uansett hvem man er.

Blir fortiet

Mange detransisjonerte ønsker å snakke ut om den medisinske industrien og transmiljøet, men opplever å bli fortiet og fortalt at de er en altfor liten minoritet til å være relevante.

Men de er flere enn man tror. Statistisk sett detransisjonerer 2,2 prosent av transisjonerte, men dette tallet regner bare inn dem som har gjennomgått hele den medisinske prosessen og som senere har byttet kjønn tilbake juridisk. Jeg vet om mange som ikke ville blitt tatt med i denne statistikken.

Dessuten speiler denne statistikken bare de som transisjonerte før 2000-tallet. Fremover kan vi vente å se en drastisk voksende bølge av detransisjonerte som en effekt av den nye store gruppen unge som transisjonerer i dag.

Behov for synliggjøring av detransisjon

Av denne grunn vil jeg understreke behovet for detransrepresentasjon og synliggjøring. Selv om det er mange som føler slik jeg gjorde da jeg innså at transisjon ikke var det som kunne gjøre livet mitt bedre, er det mange som velger å fortsette sin transisjon. På tross av en følelse av å strebe etter noe man aldri kan oppnå, ser man ikke andre løsninger.

Mye av det skyldes trolig at det ikke finnes noen personer i mediene eller politikken som de kan se seg selv i. Ingen vil være den første av sin sort. I tillegg til dette oppleves det vanskelig å detransisjonere, fordi de eneste som taler deres sak er transmiljøet. Transmiljøet i Norge er ikke avvisende til detransisjon, men de er heller ikke åpne for å diskutere hvorfor noen gjør dette, eller i hvor stor grad.

«Bare tatt feil valg»?

Miljøet er ikke ukjent med no-platforming og sensurering, dette gjelder også innad. Mange føler seg isolert og omfavnet av et syn på kjønn som ikke lenger stemmer med deres oppfatning av dem selv. Derfor er det mange som vurderer detransisjon, som ikke gjør det.

Konklusjonene om kjønn som detransisjonerte ofte lander på, er noen av de mer kontroversielle meningene i skeive sirkler. Dette er igjen med på å speile detransisjonerte som personer som bare har «tatt feil valg», og at det ikke har sammenheng med et enormt kulturelt press om å tilpasse seg kjønnsrollene.

Et feiltrinn innen medisinen, er et feiltrinn for mye, så hvor ligger ansvaret når feilen først oppstår? Detransisjonerte og re-identifiserte er en voksende gruppe over hele verden, vi organiserer oss og deler våre erfaringer med hverandre. Vårt perspektiv er sjelden blitt skrevet om på våre egne premisser i Skandinavia, men vi finnes. Det er på tide at våre stemmer kommer frem fra de lukkede rommene og ut i offentligheten.

Aftenposten kjenner kronikkforfatterens identitet.

Her kan du lese flere artikler om transproblematikk:

Les også

  1. Likestillings- og diskrimineringsombudet mener tilbudet til transpersoner må styrkes | Hanne Bjurstrøm

  2. Transpersoner er ikke syke i hodet, det er kroppen som trenger behandling | Siw Slevigen

  3. Jeg er mor til en av «nasjonens døtre», som ønsker dypere stemme og hårvekst i ansiktet. Vi lever i et transkjønnet mareritt. | Anonym

  4. Skal populisme trumfe biologi og vitenskap i helseomsorgen? | Skandinavisk foreldrenettverk for personer med raskt oppkommen kjønnsdysfori

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Transseksuell
  2. Kjønn
  3. Pride
  4. Kropp
  5. LHBT