Kronikk

Da Mia døde, frøs jeg til is. Nå tiner jeg i kantene | Nina A. Næss

  • Nina A. Næss
    mor, Kolbotn

For tre år siden skjedde det som ikke skulle skje. Min elskede datter Mia tok sitt eget liv, bare 12 år gammel, skriver Nina A. Næss. Privat

Jeg er usikker på om det vil gjøre meg sterkere eller svakere.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Sorg er, og oppleves, forskjellig fra person til person. Sorgens omfang og lengde kan også variere ut fra hvordan den har oppstått. Jeg vil gjerne dele hvordan min sorg er og hva den gjør med meg.

Jeg har vært heldig tidligere i livet og har ikke opplevd mange store tragedier. Jo da, det har vært plutselige og vonde dødsfall, og de gamle i vår familie har også dødd. Da har jeg sørget og savnet dem inderlig. Men nå er jeg rammet av noe helt annet, en mørk, mørk sorg som setter seg i kropp og sinn.

Nina A. Næss Privat

Jeg har født tre fantastiske barn som jeg elsker over alt. Det er fortsatt vanskelig å sette ord på det som har skjedd, for nå er det bare to av mine barn som fortsatt lever blant oss. For tre år siden skjedde det som ikke skulle skje. Min elskede datter Mia tok sitt eget liv, bare 12 år gammel.

Vår families virkelighet ble brutalt og totalt forandret for alltid. Ingenting vil noensinne bli som før.

Mistet farge og lukt

Mias død har ført til at jeg stadig opplever at jeg lever i en annen virkelighet enn omgivelsene mine gjør. Forandringen fra en god hverdag med ordinære, dagligdagse utfordringer til en mørk hverdag som består av sorg, savn, frykt og at livet føles uvirkelig, har vært en stor overgang.

For meg er Mia fortsatt ekstremt nær og virkelig, hun er det første jeg tenker på når jeg står opp om morgenen og det siste jeg tenker på når jeg legger meg om kvelden. Ofte drømmer jeg om henne om natten også. På de mørke dagene besøker hun meg i tankene gjennom nesten hele dagen.

Mias brå og uventede død gjorde noe med hele meg, jeg frøs til is. Jeg er ekstremt rasjonell og veldig «flink» til å følge opp daglige rutiner og gjøremål. Jeg tar meg av familien min og guttene mine.

Vi har alltid vært sterkt knyttet, og nå knytter sorgen oss ytterligere sammen på flere måter. Jeg jobber og gjør og sier de riktige tingene, så fra utsiden ser det kanskje ut til at alt er bra nå.

Men jeg er fortsatt frosset til is, både i hodet og i kroppen. Jeg har mistet følelsen i tankene mine, klarer ikke å gråte, noen dager klarer jeg nesten ikke å snakke. Jeg har mistet følelsen i kroppen, sorgen har tatt fra meg både farge og lukt.

Jeg ser henne

Så lenge denne frossentilstanden vedvarer, har dagene vært mulig å komme seg gjennom på sett og vis, men nå har det begynt å skje noe.
Jeg har begynt å tine i kantene, noe som gjør at jeg plutselig kan oppleve ikke å ha kontroll på tankene mine. Plutselig ser jeg min vakre datter, jeg ser for meg når vi fant henne, jeg ser for meg når hun ligger i sykehussengen og kisten i bisettelsen.

Alle vonde tanker velter opp i meg uten forvarsel, noen ganger kommer dette så plutselig at jeg nesten mister pusten.
Noen dager er så smertefulle at jeg nesten ikke vet hvordan jeg skal ta fatt på dem for å komme meg gjennom. For i den virkelige verden er det så utrolig mange dagligdagse hendelser som er uvesentlige og uviktige.

Konflikter klarer jeg nærmest ikke å forholde meg til. Ting og hendelser som jeg syntes var viktige tidligere, gir virkelig ikke mening lenger.
I min verden konsentrerer jeg meg om å stå oppreist, å være til stede for mine nærmeste, å gå på jobb og ha flest mulig hverdager.

Disse to verdenene er så forskjellige noen dager og er noen ganger vanskelige å forene. Det er da jeg bare har lyst til å bli liggende i sengen resten av dagen eller resten av uken.

Konstant alarmberedskap

Etter at Mia døde, har jeg også fått smake på følelsen av frykt, en helt lammende frykt for at noe mer uvirkelig skulle skje med noen av mine nærmeste. Redselen for at noe mer uventet og vondt skal skje, gjør at hjernen min er i konstant alarmberedskap.

Det vil si at jeg er blitt ekstremt sensitiv for hva mine nærmeste og andre sier og gjør. For det kan jo tenkes at det ligger noe mer bak, kanskje jeg ikke ser at de har det vondt eller lider.

Å ha denne følelsen av å være konstant på vakt eller i alarmberedskap, er ekstremt utmattende og dessverre komplett umulig å skru av. Noen dager er hodet så fylt av sorg, savn, frykt og så mye annet, og jeg blir helt stiv i alle musklene i hele kroppen. Dette fører til at jeg både blir svimmel og skikkelig kvalm.

For at den mørke sorgen ikke skal ta meg helt, henter jeg frem alle årene jeg fikk med Mia. Alle opplevelser og minner er like viktige. Opplevelsene gir lys og varme i min forfrosne sorg.

Jeg tenker på smilet, den trillende latteren, gode klemmer, samtalene, bare det å være sammen med henne var godt. Ikke for at det gjør det lettere, men det gjør at sorgen ikke tar meg helt inn i mørket.

Les også

Videodokumentar: Hva skjer med en familie når et av barna plutselig forsvinner?

Det som gir meg lys

Andre som holder meg unna den mørke sorgen, er guttene mine. Jeg elsker dem høyt og inderlig. Jeg er så stolt av dem og beundrer dem for hvordan de har taklet sin nye verden og hvordan de lever sin nye hverdag. De gir meg lys, glede og mening med livet.

Det er også viktig for meg å ha familien nær meg, møte gode venner, ha en jobb. Hvis jeg har litt overskudd igjen, så forsøker jeg å fylle det med gode opplevelser.

Heldigvis har jeg en god familie og gode venner som tåler og orker å stå sammen med meg i det jeg opplever. I tillegg har jeg en fantastisk terapeut fra Sorgstøttesenteret på A-hus og en psykomotorisk behandler på Kolbotn, som har hjulpet meg og gitt meg redskaper til å takle hverdagen. Alle henvendelser som kommer fra nære og fjerne, er også med på å holde meg oppe og unna den mørkeste delen av sorgen.

Les også

Å møte mennesker i sorg: Jeg har i likhet med mange andre fått livet snudd opp ned på et øyeblikk. | Tuva Sigmundstad

En ensom sorg

Dessverre er det slik at uansett hvor mange som bryr seg og bidrar, er dette noe jeg må gjennom. Dessverre er det også slik at denne mørke sorgen er ensom. For de aller fleste kan kun vise medfølelse, men ikke fullt ut forstå hvilket mareritt jeg konstant lever i.

Det er nå tre år siden Mia døde, og ingenting har forandret seg for meg. Jeg har riktignok begynt å tine i kantene, men er usikker på om det vil gjøre meg sterkere eller svakere. Jeg kan forsikre om at jeg aldri kommer over at Mia er død, men jeg forsøker hver dag å venne meg til at hun ikke er her fysisk med meg lenger.

Solstrålen min er et vakkert barn, og hun har en vakker sjel. Hun brydde seg virkelig om menneskene hun hadde rundt seg, og hun viste det på så mange måter i sitt korte liv. Dette gjør egentlig denne historien enda litt tristere.

Les mer om

  1. Sorg
  2. Psykisk helse
  3. Frykt

Relevante artikler

  1. FAMILIE OG OPPVEKST

    Caroline Aune klarte ikke fortelle barna at faren hadde tatt sitt eget liv. Én ting fikk henne til å ombestemme seg.

  2. LANGRENN

    Slik markerer Idretts-Norge Vibeke Skofteruds dødsfall

  3. DEBATT

    Vi ga bort ditt hjerte og «litt til»

  4. KRONIKK

    Snakk om døden mens dere fortsatt er levende

  5. SPORT

    Olafsen og snowboardmiljøet sørger over VM-gullvinner: – En uvirkelig og fryktelig trist dag

  6. NORGE

    Paret klarte ikke å snakke sammen etter at babyen deres døde