Kronikk

Kronikk: Flyktningene og feil om folkeretten

  • Vigdis Vevstad
  • André Møkkelgjerd
  • Terje Einarsen
  • Cecilia Marcela Baillet
  • Mads Andenæs

52e5a435-705a-2e85-a8e8-fce56ba6cebe.jpg

Fem jurister advarer om faren for omfattende folkerettsbrudd som kan bli resultatet av den foreslåtte avtalen med Tyrkia i regi av EU

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Folkeretten setter rammer for den nasjonale asylpolitikken. Det er uheldig for den offentlige asyldebatten at det gis uriktig informasjon om Norges og andre lands internasjonale forpliktelser. Slik det dessverre også gjøres i Regjeringens høringsnotat «Innstramminger II».

Avtalen tilsidesetter rettigheter

Den foreslåtte avtalen med Tyrkia i regi av EU fremstilles som en nødvendighet, selv om den tilsidesetter flyktningrettslige, menneskerettslige og EU-rettslige regler. Men det finnes alternativer som bygger på folkeretten. EU kan søke felles internasjonale løsninger i samarbeid med FN. Vi vil advare om faren for omfattende folkerettsbrudd, som ellers kan bli resultatet.

Michael Tetzschner fremsatte i Aftenposten 20. november i fjorflere feilaktige påstander om folkeretten som det er nødvendig å korrigere.

  • Flyktningkonvensjonen er ikke blant konvensjonene omfattet av menneskerettsloven, men det følger likevel av gjeldende norsk rett at konvensjonen skal gå foran utlendingsloven ved motstrid.
  • Flyktningretten er ikke begrenset til umiddelbar beskyttelse i første sikre land. Flyktningkonvensjonen artikkel 31 – og Riksadvokatens retningslinjer – forutsetter at flyktninger vil kunne reise videre og at falske dokumenter kan være nødvendig siden legal transport nektes. Flyktninger kan derfor ikke straffes for ulovlig innreise.
  • Nasjonale myndigheter står ikke fritt til å regulere ytelser utover det som sikrer livsnødvendig hjelp og tak over hodet; tvert imot sikrer flyktningkonvensjonen flyktninger rettigheter til blant annet utdannelse og helsehjelp på et visst nivå sett hen til forholdene for statsborgere og andre utlendinger i tilfluktsstaten.

Hvordan skal internasjonale forpliktelser (traktater) tolkes?

Statsviter Janne Haaland Matlary har i Dagens Næringsliv 23. februar gitt inntrykk av at tolking av folkeretten er vilkårlig og avhenger av hvem som tolker den. Hun hevder at norsk innstramning er like mye i tråd med folkeretten som FNs høykommissær for flyktningers (UNHCR) tolkning, som hun beskriver som «ekspansiv».

Matlary tar feil. Det finnes et allment akseptert regelverk for hvordan traktater – som skaper internasjonale forpliktelser – skal tolkes. Reglene er bindende for alle stater inkludert Norge og er nedfelt i Wienkonvensjonen om traktatretten. De benyttes av Norges Høyesterett, Den europeiske menneskerettighetsdomstol og UNHCR. Grunnleggende er statene forpliktet til å tolke traktaten i «god tro», i tråd med dens ordlyd, gjenstand og formål.

I motsetning til hva Matlary hevder, er det objektive juridiske tolkningsregler som alle som tolker traktater må følge. Noe helt annet er det at det kan være faglig uenighet om den konkrete tolkingen. Slik uenighet er vi vant med fra våre nasjonale domstoler, uten at vi av den grunn anser dem for å være «politiske organer».

Høykommissærens tolkning av folkeretten

Statsråd Sylvi Listhaug forklarte i Dagbladet 12. februar hvorfor Norge ikke vil følge UNCHRs anbefalinger. Hun unnlot å nevne at statene etter flyktningkonvensjonens artikkel 35 er forpliktet til å samarbeide med UNHCR i arbeidet med å «føre tilsyn med anvendelsen av bestemmelsene» i konvensjonen. Denne plikten har Norge frivillig påtatt seg gjennom underskrift og ratifikasjon, og den er gjennomført i utlendingslovens § 98.

UNHCRs veiledende uttalelser er ikke rettslig bindende, men de skal tillegges vekt i en juridisk analyse og er selv basert på tolkningsreglene i Wienkonvensjonen. Om et lands myndigheter ser bort fra UNHCRs faglige råd, er det derfor grunn til å stille spørsmål ved om landet overholder sine internasjonale forpliktelser i «god tro».

Norge er avhengig av en internasjonal rettsorden basert på at stater ikke fritt selv kan bestemme innholdet i folkerettsforpliktelsene. Å ikke følge flyktningkonvensjonen og UNHCRs anbefalinger er derfor i strid med norske egeninteresser.

Hvem er flyktningkonvensjonen for?

Flere har feilaktig hevdet at flyktningkonvensjonen opprinnelig kun var ment for politiske dissidenter. Konvensjonens opprinnelige definisjon, som fortsatt er gjeldende, omfatter personer som «frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning». Som påpekt i UNHCRs høringsuttalelse til regjeringens siste innstrammingsforslag er det ingen ting ved konvensjonens ordlyd, kontekst eller formål som tilsier at den ikke får anvendelse i krigssituasjoner, eller at en flyktning må være individuelt utsatt for forfølgelse.

Revisjon av flyktningkonvensjonen?

Det er blitt vanlig å hevde at flyktningkonvensjonen ikke er egnet for vår tid og dagens flyktningsituasjon og at den må revideres eller avvikles. Konvensjonen har imidlertid vist seg usedvanlig tilpasningsdyktig i over 60 år, og er like relevant i dag som i årene etter andre verdenskrig. Det er mulig å gjøre endringer hvis Wienkonvensjonens regler følges. Men handlingsrommet er begrenset siden vernet etter flyktningkonvensjonen er komplementert av andre menneskerettskonvensjoner. En ytterligere begrensning følger av folkerettslig sedvanerett – som binder stater uavhengig av inngåtte avtaler.

Løsninger?

Flyktningproblemet er universelt, det kan oppstå hvor som helst i verden der uenighet i samfunnet søkes løst ved undertrykkelse, vold eller militær aggresjon. Også nordiske borgere kan igjen bli flyktninger. Løsningene må derfor være politiske, solidariske og globalt orienterte. Europa kan ikke alene løse dagens utfordringer.

De fleste flyktninger bør gis reell beskyttelse i nærområdene. Som påpekt av Høykommissæren, befinner 86 prosent av verdens flyktninger seg i utviklingsland og 95 prosent av syriske flyktninger er i Syrias nærområder. Flyktningers stilling må styrkes gjennom at statene samarbeider globalt – i tråd med konvensjonens formål, slik det er uttalt i dens fortale.

Regjeringens bidrag til en giverkonferanse for nærområdene var et godt initiativ. Mye mer kan gjøres internasjonalt, uten å undergrave asylretten og krenke folkeretten.

Kronikkforfatterne har følgende bakgrunn:

Mads Andenæs , professor, Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo

Cecilia Marcela Baillet , professor, Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo

Terje Einarsen, professor i rettsvitenskap og folkerett, Universitetet i Bergen

André Møkkelgjerd , juridisk rådgiver, Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS)

Vigdis Vevstad , gjesteforsker, Senter for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Lyst til å skrive ? Les denne først:

  1. Les også

    Seks tips til en Aftenposten-debattant

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Folkeretten
  3. Flyktninger

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Norge viser dobbeltmoral i flyktningspørsmålet | Pål Nesse

  2. KRONIKK

    Vårt samfunn blir rikere og tryggere. Piggtrådgjerdene mot familier på flukt blir høyere og høyere. Stans kappløpet bort fra folkeretten

  3. VERDEN

    Mister rettigheter som flyktning fordi foreldrene er palestinere

  4. KRONIKK

    Kronikk: Ti teser om folkeretten | Geir Ulfstein

  5. VERDEN

    Ny rekord: 65 millioner mennesker på flukt

  6. DEBATT

    Flyktningpolitikken må legges om