Bjørn Stærk: Nordmenn mister troen på Gud. Men forskerne mister troen på gudløsheten.
Julens langlesing om vår religiøse fremtid.
Da jeg ble ateist trodde jeg at alle andre snart også kom til å bli det. Religion ville smuldre bort i løpet av noen generasjoner, tenkte jeg. Først i Norge, og så i hele verden.
Dette er en naturlig tanke i Norge. Skandinavia er det mest gudløse hjørnet av det mest gudløse kontinentet i verden. Andelen nordmenn som tror på Gud har falt fra kanskje 85 prosent i 1965 til 44 prosent i 2008.
Også i resten av Europa beveger folk seg bort fra tradisjonell kristentro. Men Skandinavia har gått lenger enn alle andre.
Med våre øyne er det vi som er normale, og de religiøse som er merkelige. Men i religionsforskernes øyne er de vi som er bisarre.
Phil Zuckerman har intervjuet hundrevis av dansker og svensker om forholdet de har til religion. Han ble sjokkert over hvor uinteresserte de var. Ikke så de noe behov for å tenke på Gud, religion, døden eller meningen med livet. Og ikke så de noe poeng i å snakke om det heller.
«Det er bare tull», sier en danske. «Hva da? Religion eller å snakke om det?» «Begge deler!» Zuckerman slår fast at religion ikke bare er en privatsak i Skandinavia, det er nesten fraværende også i det private.
En svensk kvinne forteller en målløs Zuckerman at dette med Gud har hun faktisk aldri tenkt på før. Så tenker hun seg grundig om, og svarer at nei, hun tror nok ikke på Gud.
Han innleder sin bokSociety Without God med å forsikre sine amerikanske lesere om at disse underlige menneskene han forteller om faktisk er helt vanlige dansker og svensker, og at de attpåtil er lykkelige og hyggelige.
Gud viket plassen for kunnskap og moderne institusjoner
Bare ritualene og den kulturkristne identiteten er igjen. Sånn sett har vi mye til felles med moderne jøder, mener Zuckerman.
Før trodde samfunnsforskere at alle snart ville bli som dette. Pionérer som Emile Durkheim og Max Weber spådde at desto mer moderne et land blir, desto mer ville religion forsvinne fra offentligheten og våre hjerter.
All kunnskapen og de moderne institusjonene ville gjøre at det ikke ble plass til Gud lenger, mente de. Det var bare et spørsmål om tid. «Sekulariseringstesen» sto fortsatt sterkt på 1960— og 70-tallet, spesielt blant europeiske sosiologer.
Så støtte de på et problem: hele resten av verden. Utenfor Europa forsvant ikke religionene. De vokste de seg sterkere. Og det er de mer intense retningene som vinner frem, de som gir Gud stor plass i livet.
Protestantiske vekkelsesbevegelser har gjort store innhugg i Latin-Amerika. Katolikkene har svart med sin egen pinsebevegelse, og går til messe som aldri før. Afrika er blitt kristent og muslimsk. Og i USA står kristendommen nesten like sterkt som før.
LES OGSÅ:
«Ateister og humanister trues, forfølges og angripes»
Også i middelalderen gikk folk flest sjelden i kirken
Og når man kikker nærmere på det sekulære Europa, ser man noe underlig der også. For det er sant at nesten ingen går i kirken i Skandinavia. Men gikk vi egentlig i kirken før?
Mange ser for seg at middelalderen var en gullalder for kristendommen. Alle var kristne. Alle gikk i kirken. Alle var dypt religiøse. I virkeligheten gikk folk flest sjelden i kirken.
Mange hadde ingen å gå i. Og når de gikk dit lærte de lite om kristendommen, for presten hadde ingenting å lære bort. Det var ikke derfor han var der. Mange prester kunne mindre teologi enn en norsk barneskoleelev. De sto og mumlet litt på jukse-latin, og så var det over.
Europa var kristent, men på en annen måte enn vi tenker på det i dag. Troen handlet mer om hva du gjorde enn hva du kunne, og det var et gap mellom folkets religion og elitens religion. Kristendommen startet som en urban grasrotbevegelse, men bøndene i Skandinavia fikk den tvunget på seg av kongene. Folk føyde seg motvillig. Det hedenske hang igjen i århundrer.
Så ville kongene plutselig innføre protestantismen. Det var ikke populært det heller. Sogneprest Peder Claussøn Friis skrev på slutten 1500-tallet at det var farlig å være luthersk prest i Norge. Spesielt i Telemark hadde det vært særlig mange prestedrap. Selv havnet han ofte i knivslagsmål.
Kirken bygget på sandgrunn
Så kom pietistene kom frem til at alle burde kunne teologi og ha et personlig forhold til Gud. I dag er det dette vi tenker på som å være kristen, men for folk flest var dette noe nytt. Også denne ideen ble tvunget på oss ovenfra.
«Statspietistene» gjorde det påbudt å gå i kirken i 1735. Så ble det påbudt å stå til konfirmasjon. Det var slik vi fikk Pontoppidan, katekismeboken generasjoner av nordmenn lærte å frykte. Det ble skoleplikt, blant annet for å lære om kristendommen.
Det fungerte dårlig. Selv på slutten av 1700-tallet fortvilte danske prester seg over hvor tomme kirkene deres var. Ut fra tallene de oppga, anslår man at det kanskje var 10 prosent som gikk i kirken. Det var påbudt, men folk fant omveier. Prestene klaget over at de som møtte opp bare kom for å drive handel.
Først med Hans Nielsen Hauge og de store bedehusvekkelsene på 1800-tallet ble det forsøkt å kristne oss nedenfra, med inspirerende taler og musikk i stedet for tvang. Og staten gjorde sitt beste for å motarbeide dem. Å preke uten sogneprestens tillatelse var forbudt til 1842.
Kirken sto sterkt hos eliten fra 1000-tallet av. Men den personlige troen fikk bare et par generasjoner på seg til å få innpass hos vanlige folk, før den sekulære tsunamien skyllet inn over oss. Kirken hadde bygget på sandgrunn.
LES OGSÅ:
Terror truer hele det norske folket. Ikke muslimer, jøder, kristne, ateister eller homofile
Kristendommens Silicon Valley
Hvorfor gikk det annerledes i USA? Folk var ikke mer troende der før enn her. Få av innvandrerne var dypt religiøse. Men der fikk vekkelseskristendommen spre seg uhindret. Og seieren ble ikke et blaff.
På 1930-tallet gikk kanskje 40 prosent av amerikanere fast i kirken. I dag er det nesten like mange, mot 2 prosent i Norge. Og nesten alle tror på Gud.
Hvorfor gikk det slik?
Religionsforskerne Rodney Stark og Roger Finke mener atreligion er som en økonomi.
Kirker er firmaer som konkurrerer om kunder.
Kundene har ulike religiøse behov, og kirkene må konkurrere om å fylle dem. Noen vil ha det strenge, og noen vil ha det milde. Noen vil ha katedral, andre vil ha bedehus.
Ifølge dem er forskjellen mellom Europa og USA at USA hadde et fritt religiøst marked. Statskirker er som andre statsmonopoler.
På 1970-tallet slet Televerket med å tilby telefon til alle som ville ha. På samme måte sliter statskirkene med å gi folk det religiøse utvalget de vil ha. De er tungrodde og uten kontakt med «markedet». Teologien og pengene kommer jo fra staten, som har sin egen agenda.
Statskirkene er blitt liberale folkekirker med få forpliktelser. Det skulle man tro folk vil ha. Men strenge og forpliktende kirker har også sine fordeler. Samholdet og tilliten er sterkere. Det er færre gratispassasjerer som låner kirken til bryllupet sitt fordi det er så koselig.
Et fritt marked skaper et mangfold av kirker og religioner. Da vil flere finne en religion de føler seg hjemme i. Derfor ble USA kristendommens Silicon Valley. I Norge ble Hans Nielsen Hauge knust av staten. I USA kunne han grunnlagt en stor, ny kirkebevegelse. Derfor har USA i dag en levedyktig kristendom, og vi ikke.
Spådommen slo ikke til — Gud er ikke borte
Den religiøse markedsteorien spår at når et land får mer religiøs frihet og mangfold, blir folk mer religiøst aktive. Men dette stemmer dårlig for Europa. I Sacred and Secular viser Pippa Norris og Ronald Inglehart at religiøs frihet ikke henger sammen med religiøs aktivitet i Europa. Ingen hindrer en ny Hauge i å vekke Norge. Likevel skjer det ikke. Det er neppe bare statskirkens feil.
Norris og Inglehart mener at det ikke er livet i den moderne verden som dreper religion, men følelsen av trygghet. Derfor er skandinaver så gudløse, fordi vi lever i verdens tryggeste samfunn. Men også denne teorien har et problem: Den stemmer dårlig for USA. Amerikanere lever tryggere, men er nesten like religiøse som før – og de liberale kirkene faller mest.
Vi har altså én teori som stemmer dårlig for Europa, og én som stemmer dårlig for USA. Det er like greit å innrømme at vi ikke aner hva som skjer.
Sosiologene er ikke enige om hva «sekularisering» er, eller når det skjer. Men de fleste er enige om at den gamle sekulariseringstesen slo feil. Den spådde at moderne mennesker ville bli gudløse mennesker, og det skjedde ikke. Ikke engang i Norge er Gud borte.
KRONIKK:
Den katolske kirke er i krise, skriver professor Ola Tjørhom.
Ateistene viser gudløshetens yttergrense
Det har skjedd en sekularisering i Norge. Statskirken mistet makt, og det er færre som tror. Men ateister som meg er i mindretall. I stedet for å lede vei mot religionenes død viser vi kanskje gudløshetens yttergrense. Så langt er det mulig å strekke det, når leveforholdene er trygge og kirken er et kjedelig statsforetak uten feste i folkedypet.
Men hvor mye lenger kan vi gå? Religionskritikken har sagt sitt. Velferdsstaten har strukket seg så langt den kan strekke seg, og videre inn i luksusfellen. Kristendommen overlevde angrepet, og både den og andre religioner har nå pusterom til å gjenfinne sin styrke.
Ballen ligger hos de religiøse
Dessuten er de gamle trendene irrelevante. 2/3 av befolkningsveksten i Norge kommer nå gjennom innvandring, det meste fra religiøse land. Den katolske kirken har fått hundre tusen nye medlemmer på ti år. En del av demer feilregistrert, men det legger bare en mild demper på veksten. Den forrige religionsundersøkelsen i Norge ble gjort i 2008, som er en demografisk evighet siden. Min spådom? Ved neste undersøkelse vil trenden mot gudløshet ha snudd.
Og jeg tror flere snart vil si som det kristne magasinet STREK, at statlige penger er et hinder for Den norske kirke. For den religiøse markedsteorien har et poeng. Kirkene står sterkest på egne ben. Norge har knapt opplevd en virkelig konkurransedyktig religion, så vi kan være mer mottagelig enn vi tror. Selv sekulære nordmenn er jo ganske lutherske av seg.
Eller kanskje er det noe annet enn Luther som skal til? Hvis noen en dag finner formelen for å avsekularisere Norge, vil du ikke se det i form av massevekkelser. Sånt skjer ikke. Du vil høre om det fra venner eller familie. Du vil merke at de troende blir mer synlige i offentligheten.
Gradvis kommer du kanskje frem til at de er inne på noe. Følg med. Ballen ligger hos de religiøse.
Twitter: @bjoernstaerk
Ikke gå glipp av debattene — følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
