Født i «feil kropp» i feil land: Ny undersøkelse om kjønnsinkongruens i Norge gir alarmerende resultater | Pirelli Benestad, Almås, Bolstad og Karlsen
Mer enn 80 prosent av respondentene har hatt selvmordstanker.
«Født i feil kropp» brukes om personer som opplever kjønnsinkongruens. Det betyr at det ikke er samsvar mellom det kjønnet man får tildelt ved fødselen og det kjønnet man opplever seg som.
Uttrykket er godt, fordi det selger. Både sender og mottager får et bilde av at denne personen er kjønnsinkongruent. Samtidig er det dårlig, fordi det antyder at kroppen er feil og må byttes ut.
Realiteten er at den sannsynligvis trenger justering, enten gjennom mindre kosmetiske tiltak, eller større kroppsjusteringer ved bruk av hormoner eller kjønnsbekreftende kirurgi.
Minoritetsstress gjør folk syke
Forekomsten av personer som opplever kjønnsinkongruens, er stigende. Særlig stor er økningen av dem som føler seg som menn, og som ble tildelt jentekjønn ved fødselen, og av dem som plasserer seg utenfor tokjønnsmodellen, de ikke-binære.
Denne fremveksten har fått kristne aktivister og populistiske politikere til å motarbeide behandling av dem som ønsker kroppslige justeringer. Dette kaller de «kampen mot gender ideology», som de betrakter som årsak til at fenomenet kjønnsinkongruens eksisterer. Slike holdninger bidrar til det vi kaller minoritetsstress. Og minoritetsstress er det som gjør folk syke!
Ved Universitetet i Agder har vi gjennom en ny undersøkelse om kjønnsinkongruens i Norge fått en rekke til dels svært alarmerende resultater.
Økt selvmordsfare før behandling
Mer enn 80 prosent av respondentene har hatt selvmordstanker, og henimot 30 prosent har forsøkt å ta sitt eget liv. Dette er en forekomst som er 250 ganger høyere enn i befolkningen for øvrig.
Vi fant også at hos nesten alle forsvant slike tanker og forsøk etter at hormonbehandling ble iverksatt. Den farligste perioden er altså før behandling starter. Foruroligende er også at mer enn 60 prosent har følt seg diskriminert av fagpersoner i helsevesenet.
Etter vår oppfatning vil godt helsearbeid med denne gruppen være å henvise dem til faginstans der det foreligger kompetanse omkring kjønnsinkongruens. Det bør være kort ventetid, rask vurderingstid og rask igangsetting av kroppsjusterende behandling.
Kommentar: Det er farligere å være en transperson enn å møte en
Behandlingsmonopolet utfordres
Diagnosen F64.0 Transseksualitet vil bli fjernet fra kapittelet om mentale lidelser i den nye diagnosemanualen ICD-11, og bli erstattet av HA-60 Kjønnsinkongruens, som blir oppført i et eget kapittel om seksuell helse. Dette må vi forholde oss til når det gjelder organiseringen av helsehjelp til denne gruppen i fremtiden.
Den generelle, faglige holdningen er at det er personen selv som avgjør sin kjønnsidentitet. Det finnes ingen objektive kriterier for å bestemme dette.
Diagnosen F64.0 Transseksualisme ble betraktet som så sjelden at den ble lagt inn under en ordning som har gitt Rikshospitalet, Nasjonalt Behandlingssenter for Transseksualisme (NBTS), monopol når det gjelder behandling av denne gruppen.
Dette monopolet er blitt utfordret av flere grunner.
En av grunnene er at svært mange er blitt avvist ved NBTS. De har derfor søkt hjelp andre steder.
En annen grunn er at en stor gruppe som opplever kjønnsinkongruens, ikke passer inn i kriteriene man opererer med ved NBTS. De må dermed søke hjelp andre steder.
En tredje grunn er at mange som har vært i behandling ved NBTS, har opplevd kontakten som så ubehagelig at de ikke ønsker behandling der. Noen nekter å henvises dit i det hele tatt.
Ingen «one size fits all»
Av de drøyt 180 i vårt materiale med erfaring fra NBTS, er det bare én av fem som opplever at de er blitt møtt på en tilfredsstillende måte. Bare en fjerdedel av disse igjen er svært fornøyde med behandlingen de har fått.
De som søker profesjonell hjelp utenfor NBTS, får ingen støtte til hormonbehandling.
Den gruppen som i dag kan diagnostiseres som kjønnsinkongruente, er langt flere enn de som tidligere har fått diagnosen F64.0. De har behov for behandling på ulike nivåer.
Noen trenger bare samtaler med en kompetent fagperson for å finne ut av egen identitet. Andre har behov for noen som kan informere familie, skole, arbeidsplass. Noen ønsker mer eller mindre omfattende hormonell støtte, noen ønsker å fjerne bryster, feminiserende ansiktskirurgi, eller å endre kjønnsorganene kirurgisk.
Det finnes ingen «one size fits all».
Annym kronikk: Jeg er mor til en av «nasjonens døtre», som ønsker dypere stemme og hårvekst i ansiktet. Vi lever i et transkjønnet mareritt.
Se til Sverige
Sverige har fem behandlingssteder, og full utredning tar sjelden mer enn seks måneder. I Sverige avvises heller ingen, men man kan i samarbeid med behandlerne komme frem til at hormonell og/eller kirurgisk kroppsjustering ikke vil løse deres utfordringer.
Vi vil herved ta til orde for en desentralisert modell med regionale faggrupper med relevant utdanning, som kan utrede og iverksette hormonell behandling, henvise videre til eventuell kirurgi og yte bistand og hjelp til behandlende leger, psykologer og andre i førstelinjetjenesten.
Det vil også være behov for et spesialistsenter på tredjelinjenivå, som kan utrede kompliserte nevropsykiatriske tilstander eller andre alvorlige psykiske problemstillinger, samt ta ansvar for kjønnsbekreftende kirurgi.
Mange av dem som ikke får hjelp i dag, er ikke bare født i «feil kropp». De er født i feil land!
Slik kan vi da ikke ha det?
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
