Putinismen står på et gulv av uoppgjort historie

Den deklasserte atommakten søker trøst i panslavisk nostalgi.

Det finnes tiår hvor intet skjer – og dager da alt skjer, skal Lenin ha sagt.

Vi er midt inne i en slik intensivert epoke nå.

Den russiske revolusjonslederen skjønte dette våren 1917, etter år i eksil. Sporenstreks tok han toget til Petrograd. Vi vet hva det førte til.

Uten Lenin ville det ikke blitt noe bolsjevikisk oktober-kupp 7. november 1917. Det avfødte et av det 20. århundrets dypeste tragedier: Stalinregimet.

Uten Vladimir Lenin, ingen Josef Stalin.

De to illustrerer uten sidestykke individenes betydning i historisk endring.

Sammen skapte de to et terrorregime. Verdens første totalitære system, det 20. århundrets særegne despotiform. Det fikk mange etterligninger.

Putinismen er dagens utgave.

Putinismens nygamle brygg

Få kunne forutse dette avtrykket: En syntese av tsaristiske storhetsdrømmer, antimoderne panslavisme innhyllet i reaksjonær kristendom og modernisert ved hjelp av mafiametoder.

Putinismen er en ny regimeform med en nygammel blanding av tradisjonelle herskerformer og moderne undertrykkelsesapparater. Den er gjort mer altomfattende og truende av moderne kommunikasjonsteknologi og pervertert medisinsk giftkunnskap. Antiliberal og aggressiv.

Etter nedslaktingen i Butsja i utkanten av Ukrainas hovedstad Kyiv ser vi det klarere enn noensinne: Dette despotiet representerer et sivilisasjonsfall som minner om Det tredje rike. Vi står etter alt å dømme overfor et russisk My Lai.

«Slakter» er et mildt uttrykk

Fra et diplomatisk synspunkt var det neppe så klokt av USAs president Joe Biden å kalle Vladimir Putin en «slakter».

Men en hærleder som systematisk bomber teatre og mødrehospitaler som kompensasjon for manglende militær fremgang på bakken, fortjener ikke bedre.

Vi vet nå at russiske soldater bevisst har drept sivile på flukt, ofte torturert og bakbundet dem. Krigsforbryterdomstolen i Haag bør være neste fase.

Vi ser nå også en russisk militærledelse som står ribbet tilbake. En koloss på leirføtter som ikke mestrer logistikk, med unge vernepliktige som kanonføde og som dreper sivile.

Den russiske moralpest

Russland vil for lang tid fremover forbli en pariastat.

Under den politiske skandalen kjent som Dreyfus-saken (1894–1906), foreslo Bjørnstjerne Bjørnson å behandle Frankrike som en spedalsk på grunn av justismordet på den jødiske arméoffiseren Alfred Dreyfus.

Frankrike var rammet av en «moralpest», sa Bjørnson. Russland er der nå.

Den internasjonale fordømmelsen som rammet Frankrike den gang, ligner på den som har truffet Moskva nå. Reaksjonen er unison og veldokumentert.

Forskjellen er at Frankrike ble satt i forlegenhet. Det er ikke skjedd i Russland og vil neppe skje før Putin er vekk.

Fryktbasert virkelighetsflukt

Puitin er vokst opp med det hemmelige politiet KGB som oppdragsgiver og personlig inspirasjon. Hans tenkning er dypt preget av denne bakgrunnen og den realitetsflukten og ønsketenkningen som slik tykk, hermetisert ideologi fører til.

I den franske avisen Le Figaro har kommunisteksperten Stéphane Courtois nylig utmyntet begrepet «auto-injeksjon» som navn på de totalitære ideene som Putin innhyller seg selv i.

Courtois henviser til den virkelighetsfornektingen som nå synes å styre Putin:

En selektiv, despotisk fantasiverden der den ytre virkeligheten for lengst har opphørt å være retningsgivende. En mental posisjon forsterket av et embetsverk han nedverdiger offentlig og som synes lammet av frykt.

Handling og struktur

Problemet er igjen å forstå under hvorfor og hvordan individer blir avgjørende for historiske forløp. Med andre ord:

Nå gjelder det både å forstå de dagsaktuelle begivenhetene som virvler forbi, og de underliggende historiske variablene som kaster lys over Ukraina-invasjonenes dypereliggende årsaker.

Franskmennene har begreper for denne spenningen: «konjunktur» og «struktur».

Strukturene bestemmer hva som vil skje, konjunkturene om det vil skje. Dyptgående strukturer teller, men individer avgjør når og om begivenhetene i det hele tatt utløses.

Sagt annerledes: Er det de tunge føringene i historien – økonomien, geografien, demografien – som teller når vi skal forstå utviklingen? Eller mer tilfeldighetene og enkeltmenneskene? Hva er blandingsforholdet dem imellom?

Slike spørsmål bringer opp de grunnleggende problemer i vitenskapsteorien. Store begivenheter behøver ikke ha store årsaker, har samfunnsforskeren Jon Elster sagt.

20 minutter til Hitlers død

Ta attentatene. De gir Elster mye støtte.

9. november 1938 klargjorde snekkeren Johannes Eisler sin hjemmelagde bombe i søylen bak Hitlers talerstol i München. Hadde han satt utløseren 20 minutter tidligere, ville Hitler blir drept.

Hitler forlot vertshuskjelleren i München litt tidligere enn bestemt. Han skulle til Berlin for å planlegge erobringen av Frankrike. Vi kan forestille oss hva konsekvensene hadde blitt dersom Føreren hadde fulgt med de fire som mistet livet da.

Andre verdenskrig ville antagelig blitt kansellert. Militære ville overtatt – om de hadde fått kontroll med SS. Og det vanvittige holocaust ville aldri ha funnet sted.

Krig uten Putin?

På samme måte kan vi nå stille spørsmål om hva som ville skjedd i dagens situasjon – uten en Putin i Kreml.

Var han alene om beslutningen om angrepet på Ukraina? Fantes det motkrefter? Hvor?

Hadde en annen leder møtt motstand i militærapparatet? Når har en leder politisk autoritet? Hvor sårbar er han overfor innenriksprotester?

Finnes tegn til splittelser for eksempel mellom militærmakt og sivilmakt, og mellom ulike deler av politiet og ulike grener av voldsmakten? (Et eksempel er misfornøyde oberster, som i Hellas i 1967.)

Hva med maktkamper med rot i ulike regionale tyngdepunkter? (Vladivostok er langt fra Moskva.) Eller kan vi spore spenninger med rot i generasjoner eller forskjellige utdanningsløp i det militære?

Vi vet ikke. Store begivenheter behøver ikke ha store årsaker.

Såret nasjonalisme og angsten for innringing

At invasjonen i Ukraina er drevet frem av Putins slaviske postsovjetiske makro-forestillinger, synes åpenbart. Men strengt tatt vet vi ikke.

To dyptvirkende årsaker synes iallfall klare:

1. Såret nasjonal stolthet, ikke ulik den som lammet Weimar-republikken (1919–1933) og ga Hitler hans politiske energi.
2. Redselen for innringing. Det er en angst som oppblandet med panslavisme lå som en understreng i tsarismen.

I tillegg kommer en totalt utilstrekkelig vurdering fra Putins side av ukrainsk motstandskraft. Den kommer antagelig av fordommer og et maktapparat som sa ham det han ville høre. (Ikke ulikt rapportene fra Sovjet-ambassaden i Praha i 1968, der ambassadør Jurij Andropovs vurdering av sinnsstemningen i Tsjekkoslovakia viste seg å være katastrofalt lite treffsikre da russiske tanks sto ved Karlsbroen.)

Eksperter bør skape tvil

Her hjemme har den russiske invasjonen ført til en interessant debatt om ekspertisens rolle i forståelsen av krigen.

Kanskje har for få stilt spørsmålet som er sentralt i all vitenskapsfilosofi: Hvordan vet jeg det jeg tror jeg vet?

Alle som trer inn i offentlighetene i rollen som opinionsdanner, bør minnes om at ekspertens primære rolle bør være å dyrke tvilen. Løfte frem flere angrepsvinkler, fremlegge svakhetene i eget resonnement.

Eksperter bør være tydelige på tvilen heller enn å argumentere betongfast for egne synspunkter. Bare slik kan de overrisle offentligheten med innsikter som går hinsides flaggheising og som bidrar til allmenn ettertenksomhet.

Å forstå er ikke å unnskylde

Derfor er det meningsløst å brennemerke eksperter som har forsøkt å etterspore Putins tankeverden som «prorussiske». Dette er bare en karakteristikk, ikke et argument. Og det innskrenker debattflaten. Å forstå er ikke å unnskylde. Det burde være elementært.

Flere burde sagt «Jeg vet strengt tatt ikke, men her er trinnene i mitt resonnement».

Vær også oppmerksom på de ulike nivåene i min tenkning. Analyserer vi på bakgrunn av endringer i det internasjonale system? På nasjonalt nivå? Innenfor rammen av byråkratiet i Kreml? Eller legger vi all vår argumentasjonskraft i psykologiske analyser av mennesket Vladimir, uten å ha møtt ham?

Vi må spørre: Hvordan virker disse nivåene sammen? Virker de i det hele tatt? Vi vet så lite, men historikerne kommer nok etter hvert med sine arkivale dypdykk.

Cuba-krise og Ukraina-krig

I sin klassiske analyse av Cuba-krisen fra 1969 klargjorde Harvard-professoren Graham T. Allison disse punktene. Han analyserte hvordan sikkerhetspolitiske analyser blir bedre om vi er oss bevisst de tankemessige linsene disse nivåene preges av – og at vi holder dem fra hverandre.

Allison skiller mellom:

1. Rasjonalitetsargumenter
2. Beslutningsfatning slik de skjer innen organisasjoner
3. Byråkratisk politikk.

Dertil «the flow of events», tilfeldigheter. (Et eksempel er den russiske ubåtkapteinen utenfor Cuba i 1962. Han hadde et amerikansk orlogsfartøy i siktet, men lot være å fyre av.)

Vi vet ikke hvilke former for beslutningsfatning som best fanger inn Putin. At han var så dårlig informert, kan tyde på at han ble offer for et maktunderdanig byråkratisk system styrt av frykt, som ville innynde seg herskeren.

Ønsketenkning som substitutt for rasjonalitet? At så mange sier krigen skyldes ham alene, er ingen garanti for treffsikkerhet. Vi vet strengt tatt ikke.

Orwelliansk dobbelttenking

At Putin samtidig – i en absurd øvelse av orwelliansk dobbelttenking – forbyr sine landsmenn å omtale krigen som krig, viser hvor farlig sannheten er.

Dette er et klassisk tegn på svakhet, at man er sårbar for opposisjon. Det som skjer nå, må for enhver pris skjules. Derfor denne absurde dobbelttenking.

Det er Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels opp av dage.

At Putin nå stenger alle alternative kanaler for opposisjon, ja, for ren faktaformidling, viser at Russland nå er blitt et nesten fullkomment totalitært regime. Og må forstås som det. For det fremste eksempel på en totalitær mentalitet er å tømme språket for meningsbærende evne.

Putin er nå inne i en kognitivt skyggelandskap der alt kan skje fordi han har mistet båndene til erfaring. Det gjør ham ytterst sårbar.

Ingen myk makt

Dessuten har Russland nå forspilt siste rest av myk makt. Det kommer til å øke risikoen for maktbruk.

Der det ikke er autoritet, sildrer makten inn, ofte uten grenser. Ingen ønsker å etterligne det regimet som styrer Moskva nå. Det er like attraktivt som Leonid Bresjnevs Sovjet.

I Tyskland ble oppgjøret med nazismen tvunget over landet etter et militært nederlag. Der er det ingen som i dag med sentimentalisert blikk minnes nazismen.

I Russland er ingen straffet for Stalintidens herjinger, og oppgjøret er bare delvis og haltende gjennomført, uten noe lovforankring, som i Tyskland.

Slik lever Putinismen på et gulv av uoppgjort historie. Slikt fører til nasjonale nevroser. De kan bare leges ved utluftning.

Det er tragisk at det alltid er uskyldige sivile som må lide.

• Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter