Kronikk

Kan de olympiske leker være bærekraftige?

  • Sigmund Loland
    Sigmund Loland
    Professor, Norges idrettshøgskole
Siden starten av 90-tallet har IOC jobbet med omdømmet sitt på bærekraft og miljø. Bildet er fra åpningsseremonien under Lillehammer-OL i 1994. Skihopperen Stein Gruben mottar OL-fakkelen før han setter utfor i Lysgårdsbakkene.

Den internasjonale olympiske komité står ved et veiskille.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Siden sommer-OL i Barcelona i 1992 har Den internasjonale olympiske komité (IOC) jobbet med sitt omdømme på miljø og bærekraft. Over tid har organisasjonen utviklet en bærekraftstrategi som blant annet innebærer operative krav til miljøvennlige leker.

Har satsingen effekt? Kan vi forsvare et olympisk arrangement i en verden som trenger bærekraftig utvikling?

Umiddelbart og med tanke på klimagassavtrykk er svaret nei. Et OL innebærer omfattende utbygging av anlegg og infrastruktur. Forskere viser til lekene som verdens største og dyreste arrangement.

I tillegg kommer reising og logistikk. I Tokyo i fjor deltok 11.000 utøvere med tilhørende støtteapparat. Uten pandemien ville hundretusener av tilskuere strømmet til.

Men om vi legger Forente Nasjoners bærekraftmål til grunn, blir regnestykket mer nyansert. Her er det også mål om økonomisk og sosial bærekraft. Kan klimaregnskapet veies mot at et OL styrker bærekraftig økonomi og byutvikling samt reduserer sosiale spenninger?

Forskere søker svar

Ansikt til ansikt med de kontroversielle Beijing-lekene kan problemstillingen virke søkt. Men vi må utvide perspektivet.

I en studie i det anerkjente Nature Sustainability tok forskeren Martin Müller og medarbeidere for seg alle olympiske vinter- og sommerleker fra 1992 til 2020, i alt 16 leker. De definerte bærekraft langs tre dimensjoner - økologisk, sosial og økonomisk - og operasjonaliserte i ni indikatorer.

Analysen viser at arrangementene skårer lavest på budsjettbalanse, anleggsutbygging og sosial sikkerhet. Store budsjettoverskridelser er regelen, nye anlegg krever mye ressurser og gir utslipp. Lekene belaster nærmiljøet.

På den positive siden har faktisk de fleste arrangementene hatt god støtte i befolkningen, og anlegg og infrastruktur er blitt gjenbrukt og hatt varig verdi.

Olympisk bærekraft på vei ned

28 år med utvikling viser en negativ trend.

Noe overraskende kåres vinterlekene i Salt Lake i 2002 som de mest bærekraftige.
Albertville-lekene fra 1992 følger hakk i hel.
Lekene i Salt Lake har et dårlig rykte på grunn av korrupsjonsskandaler, men leverte sterkt på økonomi og etterbruk.
Albertville ble heftig kritisert av miljøvernere, men står igjen blant de beste i klassen på miljø.
Lillehammer i 1994 ligger midt på treet.
Mens vinterlekene i Sotsji i 2014 (bildet) og sommerlekene i Rio i 2016 havner på bunn.

Det er også forskjeller mellom vinterlekene og sommerlekene.

Vinterlekene er mindre bærekraftige når det gjelder anlegg og naturmiljø, mens sommerlekene skårer lavt på grunn av stort klimagassavtrykk.

Kan rekorder være bærekraftige?

De olympiske leker har også en annen bærekraftdimensjon. Selve kjernen i dem er idrettskonkurransene. Det olympiske mottoet er klart: citius, altius, fortius! (raskere, høyere, sterkere!)

For grunnleggeren, den franske baron Pierre de Coubertin, var den nøyaktig målbare rekorden en nøkkel i det olympiske evangeliet. De olympiske leker er fundert på drømmen om uendelig, kvantifiserbar vekst.

Eliteidrett kan fremstå som et tydelig eksempel på en ikke-bærekraftig logikk

I én forstand er drømmen selve motsatsen til bærekraft. Ta 100 meter sprint som eksempel. Tid er en nøyaktig målbar ressurs.

Gitt like ytre betingelser vil hvert hundredels sekund forbedring minske ressursene for fremtidens utøvere. I fremtiden er jo en 100 meter fortsatt 100 meter lang, et sekund er fortsatt et sekund, og menneskets genetiske forutsetninger for å utvikle fart endrer seg i liten grad.

Nye rekorder vil bli satt, men vil kreve stadig mer ekstreme virkemidler. Eliteidrett kan fremstå som et tydelig eksempel på en ikke-bærekraftig logikk.

Konkurranse som begrensning

Andre ser rekordjaget som en forvridd idrettspraksis. Med filosofen Bernard Suits kan vi heller se til spillets logikk. Vi fjerner de mest effektive midlene for å nå et mål på grunn av de kvalitetene aktiviteten gir i seg selv: glede, spenning, utfordring.

Idrettene er klassiske eksempler. Fotballspillere får ikke berøre ballen med hendene, alpinister må gjennom portene, hekkeløpere aksepterer hindre på sin vei mot mål. Konkurransene blir til gjennom selv-pålagte begrensinger.

Begrensningene finnes også utenfor arenaen, blant annet i form av dopingregler. Hvorfor? Det dreier seg ikke bare om helse. Faktisk kan helseargumentet gi grunnlag for bruk av medikamenter i noen tilfeller.

Et alternativt svar er at idrettens regler er utviklet for å teste prestasjoner som gjenspeiler utøveres talent og egeninnsats, og som uttrykker autentisitet og identitet. Eliteidrett på sitt beste tematiserer verdier på konkrete, kroppslige og direkte vis.

OL og begrensningens kunst

Kan de olympiske leker møte krav om bærekraft? Müller og medarbeidere svarer et betinget ja. De peker på god byutvikling og mulig reduksjon av klimagassutslipp, og på muligheter for utjevning av sosial ulikhet og spenning.

Men strenge reformer må til. Anbefalingene er å nedskalere lekenes omfang, redusere antall arrangørbyer i en rulleringsordning og innføre uavhengige evalueringer.

Den olympiske idretten har også symbolkraft. På et vis handler det om begrensningens kunst. Ærlige topputøvere satser alt de har, i et spill der de avstår fra en rekke effektive midler på grunn av kvalitetene aktiviteten gir i seg selv.

Rekorder er ikke målet, prestasjonsutvikling er en kvalitativ prosess. Er ikke begrensningens kunst også kjernen i bærekraftstanken?

Trykket øker

Vi må se utover kortsiktige løsninger for å styrke livskvalitet og planetens eksistensgrunnlag på sikt.

IOC står ved et veiskille. Bærekraften synker. Tildeling av OL til totalitære stater øker trykket. Imidlertid kan arrangementene fremme noen dimensjoner av bærekraft.

Vinter-OL i Milano/Cortina (2026) og sommer-OL i Paris (2024) og Los Angeles (2028) gir nye muligheter. Spørsmålet er om olympiske ledere har visjoner og kraft nok til å gjøre endringene som skal til.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Ber utøverne om å unngå Kina-kritikk til de kommer hjem fra OL

  2. Amerikanske diplomater vil reise fra Kina. De er redde for ekstremt strenge smitteverntiltak.

Les mer om

  1. OL
  2. Bærekraft
  3. IOC