Jeg er aller mest redd for at barnas mobilbruk er fullstendig bortkastet menneskelig potensial

Å sette et barn foran en smarttelefon føles som å sette fyr på et bibliotek.

Jeg tror ikke jeg klarer å beskytte barna mot all verdens «ekle» eller skumle ting. Jeg er også usikker på om jeg vil.

I alle fall er det ikke slik jeg begrunner å ikke kjøpe smarttelefon til barna mine. Det handler ikke om at jeg er redd for hva barnet gjør eller opplever eller ser de timene de er på telefonen.

Likevel virker det som om det er der samtalen befinner seg nå. Vi snakker om markedsføringspress mot barn. Vi snakker om porno. Vi snakker om alle de ubehagelige tingene barna kan oppleve. Om pedofile menn som spiller Roblox.

Som om det er det som er hele problemet: Om bare vi fikk på plass litt utvidet GDPR og foreldrekontroll ville det vært løst. Om bare kommunen kunne åpnet «skjermtid»-funksjonen på Ipaden.

Ja, om vi bare lærte ungene våre å kjenne igjen den særegne pedofile syntaksen ville det vært i boks. Da er det ikke lenger noe problem at små barn sitter timevis foran mobiltelefonen sin.

I min erfaring er det jo ikke ekle videoer eller porno som er problemet. Altså, du måtte være komplett udugelig for ikke å få tak i porno på 90-tallet også. Og rekk opp hånden alle småbarnsfedre som ikke har sett et oppsvulmet lik på Rotten.com.

Og jo da jo da, tilgangen og volumet er større og mer omfattende nå. Men det er altså ikke de ekle bildene eller det farlige innholdet som skremmer meg mest.

Livredd

Det er oppsluktheten jeg er livredd for. Avhengigheten. Den ødelagte konsentrasjonen. De bortkastede timene. Det helt sykt triste livet det er å sitte og se korte videoer blåse forbi på skjermen din. Det komplette fraværet av minner. Utryddelsen av barndom.

En ubehagelig side med den organiserte hverdagen er at du begynner å tenke på fritid, eller de små lommene av uorganisert tid, som en slags dødtid. Denne skal du fylle med å slappe av, eller ikke gjøre noe. For mange av oss, både unge voksne og pensjonister, foreldre og besteforeldre, betyr det å se på mobilen. Oppdatere nettavisen for ellevte gang. Bli slukt opp i en remse av videoer. «Ta en liten time out».

Tid du må bli kvitt

Så også for barna. Det er ikke så unaturlig. For om hver dag er fylt opp av obligatoriske aktiviteter, først skole, så SFO, så lekser, så middag, så en organisert aktivitet, så øve litt piano, og så videre, er det bare noen små lommer igjen, akkurat nok til å trekke pusten.

Disse timene blir ironisk nok verdiløs tid. Ikke fordi den er det, men fordi ingen har gitt den verdi. Den har jo ingen kjente aktiviteter, den er ikke ledet av noen, den krever ikke ditt oppmøte. Du får ingen belønning for den.

Så heller enn å tenke om den som livet, eller hverdag, eller bare tid, blir den en slags tid til overs. Noe du må bli kvitt. Så ikke kjedsomheten kommer og plager deg.

Og om ikke mamma eller pappa sier at vi skal gjøre noe spesielt, om de ikke har tatt oss med på skitur eller utflukt eller kaster frisbee med oss i hagen, sitter vi på telefonen.

Litt mindre farlig?

Foreldre som har barn som «går på noe», er derfor lykkelige. Barna får i alle fall med seg en aktivitet! Litt fellesskap får de, litt trening og kanskje også frisk luft. Og selv om foreldrene ikke liker det, blir det da mindre farlig om barnet synker ned i en eller annen selvinnkapslet digital verden i de timene hen ikke er på trening.

Husk bare på alle redselsropene fra foreldre under skolestreiken i fjor høst: Guttungen har sittet på skjerm i tre uker! Dette kan ikke fortsette! Vi må få sendt de i en organisert aktivitet!

Og på skolen og på treningen og aktiviteten er de heldigvis det. Under ledelse og administrasjon. Noen barn elsker selvsagt det de holder på med, om det er fotball eller håndball eller turn eller korps, men mange er nok også bare med. De synes det er helt ålreit, og hadde det ikke vært for foreldrenes insistering eller hjelp, ville de nok ikke møtt opp.

Det har de fortjent

Da er det ikke så rart at det de egentlig tenker på som egentid, er de timene hvor dagen ikke er styrt av noen andre. Da kan de være alene på telefonen. Det har de fortjent. Det er slik vi lærer dem opp.

Jeg er jo ikke redd for å få barn som ser ekle bilder på telefonen. Jeg er redd for å få kjedelige barn. Barn som ikke klarer å finne på noe selv. For om det ikke er et ordtak, bør det bli det: Barnet som ikke klarer å finne på noe, blir en voksen som ikke klarer å finne opp noe.

Ni timer på mobilen

Mønsteret blir enda mer akutt på videregående, hvor «barna» ikke lenger er barn, men ungdommer. Hvor flere ikke lenger har noen styrt aktivitet, siden de ikke lenger blir sendt av foreldrene. Og hvor døgnet også har flere timer.

Alle som har hatt én fot på en videregående skole vet dette: Gjennomsnittlig skjermtid blant ungdommer er skyhøyt – godt over seks timer daglig.

Det er absolutt ikke uvanlig å ha elever som har godt over ni timer i gjennomsnitt på mobilen. HVER DAG. Brorparten av disse timene tilbringes på Tiktok. Altså. De bruker timevis på en evig strøm av korte videoer.

Jeg er altså ikke så redd for at noen av disse videoene er rein møkk – selv om de helt åpenbart også er det. Jeg er aller mest redd for at de ni timene hver dag er FULLSTENDIG BORTKASTET MENNESKELIG POTENSIAL.

Og fordi denne passive, tomme skjermtiden spiser av alt jeg selv synes er interessant ved mennesket: vår evne til imaginasjon og skapelse, vår evne til å konsentrere oss over lang tid, vår oppfinnsomhet, vår evne til å leve oss inn i andre menneskers liv.

Dette er ikke et fremskritt

Da internett kom, ble vi lovet en verden av utømmelig kunnskap. Et verdensomspennende bibliotek. Her fantes alt vi trengte for å skape vår verden. Vi ble lovet frihet.

Vel. Å sette et barn foran en smarttelefon føles mer som å sette fyr på et bibliotek. Øynene deres mister glans og farge, de blir passive og ufrie og oppslukt i en verden de hverken kan påvirke eller skape selv.

Det er ikke fremskritt. Det er et kappløp mot bunnen.