Fritt frem for arbeidskriminelle

Ofre for arbeidskrim i Norge betyr tydeligvis like lite som slavearbeidere i Qatar når arbeidstilsyn, politi og andre myndigheter svikter totalt.

Aftenposten har i en rekke reportasjer den siste tiden satt søkelyset på hvordan Arbeidstilsynet fungerer. Det er rystende å lese historier som den om 39 år gamle Mariusz Pietrzak, tobarnsfaren som mistet livet.

Ille er det å se at Arbeidstilsynet dropper bøter selv om de finner åpenbare brudd på loven. Aftenposten har hatt en gjennomgang av 39 saker hvor dette har skjedd.

Jeg har selv jobbet med arbeidskriminalitet som journalist og forfatter gjennom flere år og kjenner igjen dette bildet. Gang på gang svikter Arbeidstilsynet, og det er faktisk blitt verre.

Da er det ganske alvorlig at det er nettopp dette tilsynet regjeringen lener seg på med flere oppgaver og mer penger når den nå lover opprydding i arbeidslivet. Jeg har tidligere i en kronikk i Klassekampen karakterisert dette som å bære havre til en døende hest.

Det gjør ikke saken bedre at også politiet og de tverretatlige A-krimsentrene også er propper i systemet.

Propp 1: Arbeidstilsynet

Aftenposten slår fast at antall saker tilsynet sender videre til politiet som en anmeldelse, er på et bunnivå.

Ikke nok med det – i flere alvorlige tilfeller fraråder de faktisk politiet å etterforske sakene. I min siste bok, «Moderne slaveri i Norge – arbeidslivets skyggeside», trekker jeg frem særlig to eksempler på nettopp dette.

Det gjaldt litauiske Vaidas Sakalauskas, som uten opplæring mistet to fingre på et fiskebruk i Finnmark. Den samme historien gjentok seg da landsmannen Ramunas Gudas ble invalidisert etter at han uten fagkunnskap skulle demontere en heis.

Arbeidstilsynet mente tydeligvis at de pur unge arbeiderne selv hadde ansvar for ulykkene. Dette ble til og med slått fast uten at tilsynet hadde vært i kontakt med ofrene. I sistnevnte tilfelle var det faktisk litauisk arbeidstilsyn som fant sannheten i saken.

Samtidig sier tilsynet at de ikke skal etterforske slike alvorlige saker. Ja, hvis ikke det er oppgaven, hva skal de egentlig gjøre? I praksis skriver tilsynet brev på brev og ber om skriftlig dokumentasjon fra arbeidsgiverne. De kriminelle arbeidsgiverne har for lengst forstått at de derfor kommer ganske langt med å sende fiktiv dokumentasjon tilbake.

Propp 2: politiet

Riksadvokaten har gang på gang bedt politiet prioritere arbeidskriminalitet. Strafferammen for brudd på Arbeidsmiljøloven er blitt skjerpet kraftig til fem års fengsel, men dette har med noen få unntak ikke ført til strengere straffer.

Veireno-dommen ble betraktet som historisk streng da den endte med 120 dagers ubetinget fengsel i Høyesterett. Men her snakker vi om over 1000 lovbrudd.

Sakene når som regel ikke frem til rettssystemet fordi tilsynet enten ikke anmelder, eller fordi politiet ikke tar saken videre.

Jeg var nylig i Finland og snakket med politiet om hvordan de etterforsket arbeidskriminalitet. Landet har et fyldigere lovverk enn Norge på feltet, men ikke bare det. De har også lært seg at denne typen kriminalitet må etterforskes på en helt annen måte enn andre forbrytelser.

«Det tok oss to år å forstå at vi i disse sakene måtte bruke helt andre metoder», fortalte politiinspektør Pekka Hatonen meg.

Propp 3: A-krimsentrene

For syv år siden ble A-krimsentrene etablert som del av en pakke mot arbeidskriminalitet fra regjeringen Solberg. Dette er et tverretatlig samarbeid mellom skatteetaten, Nav, tolletaten, Arbeidstilsynet og politiet.

Samarbeidet har knirket helt fra starten. Hvordan etatene kan jobbe på tvers, ble aldri utredet i forkant. Noen av de nå syv sentrene har likevel gjort en innsats, men fortsatt sliter de med å åpne skottene som finnes mellom etatene. Politiet er satt helt på sidelinjen siden de ikke får være med på kontroller, og taushetsplikt hindrer informasjonsdeling.

Når A-krimsentrene oppdager kriminalitet, møter de ofte veggen når saken skal videre opp i linjen hos den enkelte etat, og sakene havner sjelden eller aldri i rettssystemet.

I en intern spørreundersøkelse referert i Aftenposten svarer over åtte av ti medarbeidere på disse sentrene at samarbeidet hemmes av taushetsplikt. Med andre ord – alt er som før.

Signalet som sendes ut, er at kriminelle kan fortsette sin ferd inn i arbeidslivet. Risikoen for en hard fengselsstraff er så å si ikke-eksisterende.