Kronikk

Idrettslagene er limet i lokalsamfunnet. Det må de få anerkjennelse for. | Berit Kjøll

  • Berit Kjøll
    Berit Kjøll
    Idrettspresident

Vi kan ikke sitte stille og se på en utvikling som skaper idrettsglede for mange, men ikke alle, skriver idrettspresident Berit Kjøll. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Jeg vil være tydelig, ambisiøs og inkluderende, skriver Berit Kjøll.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Som ny, svært stolt og takknemlig idrettspresident ønsker jeg å være tydelig på vegne av idrettsbevegelsen.

Jeg ønsker å utfordre meg selv, hele norsk idrett og samfunnet, slik at idretten som pilar i velferdssamfunnet blir tydeligere.

Gjennom å styrke posisjonen vår vil jeg at det skal bli enda enklere, og økonomisk enda mer verdsatt, å være frivillig, idrettslag og idrettsorganisasjon i Norge.

Limet i lokalsamfunnet

Som leder blir man evaluert på ledelse og på konsekvensene av lederskapet.

Min oppgave er først og fremst å gå foran et godt styre og en god administrasjon på veien til det idrettstinget har sagt skal være de langsiktige målene for hele Norges idrettsforbund.

Jeg vil jobbe for at enda flere i idretten kan være stolte over å høre til noe som er større enn oss selv, skriver Berit Kjøll, ny idrettspresident. Foto: Sofie Torlei Olsen

Jeg vil være tydelig på det styret skal stå for. Min fremste ledetråd er norsk idretts visjon - idrettsglede for alle - men denne visjonen har ingen reell mening om ikke organisasjonen samlet evner å bevege seg i riktig retning.

Jeg vil jobbe for å fremheve idrettens betydning i samfunnet i enda tydeligere grad enn nå. Vi er en svært viktig aktør innen frivillig sektor.

Jeg vil jobbe for at enda flere i idretten kan være stolte over å høre til noe som er større enn oss selv, gjennom å bli heiet på som en positiv bidragsyter til gode lokalsamfunn – og storsamfunn.

På basis av dette vil jeg også stille krav til bedre rammebetingelser for hele idretten, først og fremst for at idrettslagene skal kunne spille en enda tydeligere rolle og få anerkjennelse for å være selve limet i sine lokalsamfunn.

Trenger finansiering

Styrking av rammebetingelser betyr å jobbe for flere og bedre anlegg, for bedre idrettslag og muligheter for å bli enda bedre aktører for inkludering og integrering av mennesker med funksjonsnedsettelser eller minoritetsbakgrunn.

Ja, jeg mener at myndighetene skal stille både forventninger og krav til idrettsbevegelsen, men om man gjør det, må man også finansiere det idrettslagene skal gjøre utover kjerneaktiviteten.

Det er én grunnleggende erkjennelse som må ligge til grunn for samfunnets forventninger til idretten: Den er frivillig drevet!

Det finnes en årsak til at frivillige engasjerer seg, og det er nettopp årsaken til engasjementet som må understøttes.

Først da kan omverdenen hente ut tilleggsgevinsten av den frivillige innsatsen – det være seg folkehelse, inkludering, trygge oppvekstmiljøer eller demokrati.

Les også

Slik vant Berit Kjøll maktkampen: La seg sist – avviser drittpakker

Toppidretten skaper identitet

Jeg hører også til alle dem som lar seg begeistre av toppidrett.

Toppidrettsprestasjoner er kanskje landets viktigste identitetsskaper.

Når Johannes Høsflot Klæbo vinner, vinner «vi». Veldig mange blir for et lite øyeblikk litt stoltere og litt gladere over å være norsk.

Jeg tror på toppidrett og toppidrettsutøvere som inspirasjon, både for unge idrettsutøvere og for samfunnet. Derfor vil jeg fortsatt arbeide for å opprettholde toppidrettsprestasjonene. Det kan bare bety å jobbe for enda bedre forutsetninger i fremtiden.

Den som er fornøyd og ikke endrer, blir fraløpt!

Det var bare å skue ut over tingsalen på Lillehammer for å innse at det fortsatt er en vei å gå før Norges idrettsforbund virkelig er en organisasjon som speiler mangfoldet i Norge. Norge er blitt et multikulturelt samfunn.

For å hente ut alle erfaringene og all kompetansen som minoritetsbefolkningen har, må vi i enda sterkere grad evne å invitere og inkludere dem inn i vår organisasjon.

Jeg tenker også på at vi har en vei å gå før kvinner og menn er likt representert i ledelsen i norsk idrett. Men jeg mener at vi viser frem noe viktig med en kvinnelig president, en kvinnelig visepresident, et kvinnelig IOC-medlem og en kvinnelig generalsekretær.

Flere kvinner og ungdommer

Til tross for at tingforsamlingen hadde litt større kvinneandel enn andelen kvinner i organisasjonen, kommer jeg ikke til å slutte med å heie på kvinnene som ønsker seg inn som ledere hos oss, og på de organisasjonsleddene som jobber godt med å invitere dem inn og inkludere dem i sin ledelse.

Det er en naturlig ambisjon for norsk idrett å arbeide mot en jevn kjønnsrepresentasjon blant våre aktive og mot en jevn kjønnsrepresentasjon blant våre ledere.

Jeg vet ikke ennå hva de viktigste grepene vi må ta for å få det til, vil være, men den veien må vi fortsette.

Og i samme slengen: Idrettstinget var tydelig på å styrke ungdoms innflytelse. Jeg vil ha med flere ungdommer som kan utfordre det bestående, som kan være nødvendige endringsagenter og gi mer dynamikk og sterkere energi inn i alt vi gjør.

Les også

Kostnadene i Oslo-idretten kalles «urovekkende»: – Jeg har tre barn. Jeg kan ikke betale for tre aktiviteter.

Idrettsglede for alle

Med en ambisjon om idrettsglede for alle, kan vi ikke sitte stille og se på en utvikling som skaper idrettsglede for mange, men ikke alle. I Norge bor 100.000 barn i familier med vedvarende dårlig råd. Vi må selv ta det største ansvaret for hele tiden å se på om det som tilbys kan bli tilgjengelig for flere.

Kan vi redusere kostnadene til treningsavgift, for reiser og for utstyr?

Vi må skape litt bedre rammevilkår slik at idrettslagene evner også å bruke betalt kompetanse inn i idrettslagene uten at det er de med dårlig råd som må bære den største byrden.

Nå uteksamineres det svært mange idrettsinteresserte og -kompetente ungdommer hvert år.

Om idretten ikke evner å inkludere dem, risikerer vi at de finner seg eller skaper jobber i direkte konkurranse med idretten. Det blir ingen god løsning verken for samfunnet eller for idrettsbevegelsen.

Entusiasme er smittsomt!

Og til slutt, vi må samarbeide med myndigheter på alle nivåer, nasjonalt og lokalt, med skoler og med andre organisasjoner slik at vi uten å skape stigma, klarer å inkludere også dem som ikke har råd til å være med.

Vi vet at idrettslagene omprioriterer for å ta med seg alle, men noen steder blir rett og slett den byrden for stor for dem som er igjen som fullt betalende.

Der må det samarbeid til.

Oppsummert håper jeg på å bygge stolthet til idretten i egen organisasjon og i samfunnet.

Jeg vil skape entusiasme hos ansatte og i hele organisasjonen – for entusiasme er smittsomt!

Og jeg tror jeg kan evne å bringe positiv energi inn i særforbund, idrettskretser, idrettsråd og idrettslag – hele vår strålende organisasjon.

  1. Les også

    Her trenes barna av en rekke profesjonelle trenere. Vestkantklubbens satsing illustrerer de økende forskjellene i Oslo-fotballen.

  2. Les også

    Birger Løfaldli kommenterer valget av ny idrettspresident: «Hvem er hun? Hva vil hun her?»


  • Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Berit Kjøll
  2. Idrett
  3. Barneidrett
  4. Inkludering
  5. Toppidrett

Relevante artikler

  1. SPORT

    De vil alle styre norsk idrett de fire neste årene. Slik skal de løse ett av de største problemene.

  2. SPORT

    Idrettspresidenten tar grep etter valgbråket: Varsler nye kjøreregler

  3. SPORT

    Én stemme unna loddtrekning: Berit Kjøll vant valgthriller mot Mollekleiv

  4. LEDER

    Aftenposten mener: Idrettstinget har et stort ansvar

  5. SPORT

    Tvedt kjemper for makten: – Jeg er blitt spyttet etter på gaten

  6. SPORT

    Berit Kjøll før presidentvalget: – Jeg har ingen skjulte agendaer