Kronikk

Det er åpenbart at «prinsesse» ikke er en form for yrkestittel | Carl-Erik Grimstad

En kongelig prinsesse har markedsføringsverdi ulik noen annen celebritet.

Prinsesse Märtha Louise har valgt å bruke sin status i markedsføringen av turneen «Prinsessen og sjamanen». Her er hun og kjæresten Durek Verrett fotografert på Clarion hotell i Stavanger. Carina Johansen / NTB scanpix

  • Carl-Erik Grimstad
    Stortingsrepresentant (V), helse- og omsorgskomiteen

Som stortingsrepresentant er jeg blitt stilt spørsmål av mediene om hvorvidt jeg mener prinsesse Märtha Louise bør beholde sin tittel. Bakgrunnen for spørsmålet er at hun har valgt å bruke sin status i markedsføringen av en pågående turné sammen med sin nye kjæreste: «Prinsessen og sjamanen».

I den anledning har jeg sagt at dersom spørsmålet skulle komme opp i Stortinget (hvilket er lite trolig), ville jeg stemt for at hun skulle fratas tittelen.

Stortingsrepresentant Carl-Erik Grimstad (V) var tidligere soussjef ved Slottet. Peter Mydske

Paragraf 34 i Grunnloven ser slik ut: «Kongen gir bestemmelser om titler for dem som er arveberettiget til kronen». Har så Stortinget noe med dette spørsmålet å gjøre? Svaret er tja.

I kommentarutgaven til Grunnloven har Arne Fliflet omtalt temaet på følgende måte: «Det er uklart om det er kongen personlig som skal treffe bestemmelser om dette eller om tittelbruken skal reguleres gjennom kongelig resolusjon, dvs. av Kongen i statsråd.»

Les også

Grunnlovsekspert: Det er kongen selv som bestemmer kongelige titler i Norge

«Så langt» har fått mindre gyldighet

Hvis det siste er tilfelle, må det etter mitt skjønn bety at tittelbruken bør kunne gjøres til gjenstand for et vedtak i Stortinget. For et regjeringsparti vil det neppe være behov for å gå en slik vei – statsministeren har jo når som helst tilgang til kongen og kan ta dette opp i lukket rom. Det er all mulig grunn til å anta at kongen ikke vil lage en konstitusjonell strid ut av dette.

Skulle derimot saken bli fremmet gjennom et representantforslag av opposisjonen, ville jeg som representant føle meg forpliktet til å stemme for forslaget. Jeg vil ikke under noen omstendighet medvirke til å svekke nasjonalforsamlingens innflytelse til fordel for den personlige kongemakt.

Så har Fliflet uttalt til Aftenposten at det har vært praksis at kongen avgjør dette på personlig basis, med den begrunnelse at dette «har gått bra så langt». Det siste har han i hvert fall helt rett i. Men nå er det altså nye tider og «så langt»-argumentet har med ett fått mindre gyldighet.

Brudd med konstitusjonell praksis

Vi har flere tilfeller av at kongen har meddelt et navne- og tittelvalg til Stortinget og at Stortinget har besvart meddelelsen med å vedlegge den protokollen – med påfølgende anmerkning fra presidenten: «Dette anses som vedtatt». Etter mitt skjønn er Stortingets protokollvedtak bare en stadfesting av at nasjonalforsamlingen mener det ikke er noen grunn til å behandle saken – ikke at Stortinget fraskriver seg noen innflytelse i saken.

Når et medlem av kongefamilien bruker sin tittel i internasjonal markedsføringsføring av en tjeneste, er dette et brudd med den konstitusjonelle praksis som til nå har funnet sted.

Dette kan avstedkomme et behov for å lage nye bestemmelser om kongelige titler, ref. ordlyden i Grunnlovens paragraf 34. Det er altså ikke spørsmål om å endre Grunnloven. Striden, i den grad det er en strid, står om hvem som har myndighet til å lage nye, eller klarere bestemmelser.

Les også

Prinsesse Märtha Louise må selvfølgelig få være kjæreste med hvem hun vil. Problemet er et kommersielt samarbeid med en sjaman. | Ingeborg Senneset

Unik markedsføringsverdi

Forskjellen på republikk og et konstitusjonelt monarki av europeisk merke er blant annet at i monarkiet er den nasjonale representative funksjonen tildelt en hel familie. Den britiske konstitusjonsteoretikeren Walter Bagehot har påpekt dette på sin uærbødige måte: «A family on the throne is an interesting idea. It brings down the pride of sovereignty to the level of petty life».

Det ligger i dette at en kongelig prinsesse har markedsføringsverdi ulik noen annen celebritet. På den annen side vil hun alltid, enten hun vil eller ikke, bli oppfattet som en representant for sitt land. Hun sender signaler om nasjonale verdier, kultur og væremåte på en helt annen måte enn en sønn eller datter av en president.

Prinsesse er ingen yrkestittel

Märtha Louise er født til å måtte svare, ikke bare for seg selv og sin familie, men for en hel nasjon. De fleste av oss ville betrakte dette som en byrde – den må kompenseres – og derfor har hun vært privilegert helt fra fødselen av. Det er i et slikt perspektiv vi bør diskutere Märtha Louises tittel – ikke som et spørsmål om hvorvidt hun nå «mobbes» av norsk presse.

Når en norsk forfatningsjurist hevder at «prinsesse» er en form for yrkestittel («Hun er prinsesse akkurat som du er journalist»), er dette åpenbart en feiltagelse – selv om enkelte journalister nok kunne ønske seg sin tittel beskyttet av Grunnloven.

Kongens respekt for Stortinget

Kongen kunne ha valgt å bekjentgjøre navn og titler på sine barnebarn i statsråd, men har altså valgt å henvende seg via Stortinget. Dette mener jeg signaliserer en respekt for Grunnloven og Stortinget som fra og med kong Haakon alltid har preget den regjerende norske monark.

Jeg mener at det i tillegg representerer en anerkjennelse av Stortingets innflytelse i disse sakene. Da Märtha Louise 1. februar i 2002 selv sa fra seg tittelen «Hennes Kongelige Høyhet» ble dette ikke meddelt. Dette signaliserer at avgjørelsen var Märthas eget valg. (Først tre år senere ble for øvrig Flaggforskriften endret slik at prinsessens fødselsdag ikke lenger er offentlig flaggdag.)

Religiøse riter og skikker

Kongelige privilegier baseres på eldgamle myter, tett knyttet til religiøse riter og skikker. Kongehuset lever og ånder i det rituelle, og tilknytningspunktene til vår (fortsatte) statsreligion er mange. Ritualforskningen i Norge står sterkest i det teologiske miljøet i akademia.

I en slik kontekst er det verdt å merke seg at Dagens redaktør, Vebjørn Selbekk, har vært den sterkeste kritikeren av prinsessens sjaman-turné. Han kunne like gjerne ha sagt det rett ut; sjamanisme er avgudsdyrkelse og ikke forenlig med den tro som påhviler enhver som ikke har frasagt seg arveretten til tronen.

Reagerer også som helsepolitiker

Et tilleggsmoment i saken er at Blodkreftforeningen har reagert på at den omtalte sjamanvirksomheten kan rammes av bestemmelser i Lov om alternativ behandling, den tidligere Kvakksalverloven. Da loven ble endret i 2004, var det blant annet på bakgrunn av nye trender i markedsføringen av helseprodukter og – tjenester. Loven innebar en innskjerping av krav til dokumentasjon.

En påstand om at leukemi skyldes dårlig balanse i blodet, og at en navngitt person innehar sjamanistiske krefter til å gjenopprette denne balansen, er åpenbart i strid med dette lovverket. Det er følgelig også som helsepolitiker at jeg reagerer på markedsføringen knyttet til sjamanturneen.

«Av-sjamanisering» av kongehuset

Det har fra enkelte blitt trukket frem at tittel-diskusjonen er et slags skjult angrep på monarkiet som institusjon, iscenesatt av standhaftige republikanere. Til det er det å si at en «av-sjamanisering» av det norske kongehus trolig vil bidra til å styrke den institusjonen som har verdighet og troverdighet som sin eneste kapital – og som et solid flertall i folket ønsker å bevare.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kongehuset
  2. Monarki

Relevante artikler

  1. NORGE

    Er det kongen personlig eller Kongen i statsråd som avgjør hvem som skal ha kongelige titler?

  2. NORGE

    Slottet: Kommer til å være i dialog med prinsessen knyttet til markedsføringen av hennes næringsvirksomhet

  3. NORGE

    Märtha Louise slutter å bruke prinsessetittelen i kommersiell sammenheng

  4. DEBATT

    Kongelige titler er kongens ansvar

  5. DEBATT

    Hun åpner samfunnet, og det bør vi takke henne for

  6. KOMMENTAR

    Prinsessen må selvfølgelig få være kjæreste med hvem hun vil. Problemet er et kommersielt samarbeid med en sjaman.