Akademikernes ansvar for trygdeskandalen | Langford og Nordrum
Det er mange som holdes ansvarlig i den pågående trygdeskandalen, og flere peker på akademikerne. Vi oppfordres til å ta selvkritikk og bære vår del av ansvaret. Det er vi enige i.
Skandalen slo rot allerede i 1992 da regjeringen la frem EØS-avtalen for Stortinget med følgende påpekning: «Trygderettigheter som er opparbeidet i ett EØS-land, skal kunne følge en person ut av landet (eksportabilitetsprinsippet).» Likevel har juristene og politikerne siden da oversett eller unngått dette grunnleggende prinsippet i EU-retten.
Når mange av disse juristene er utdannet hos oss, og statsforvaltningen er en av de viktigste mottagerne for vår forskning, bør vi spørre: Hva kan vi gjøre bedre?
Vi vil peke på tre områder:
1. Integrering av EØS-rett i utdanningen
EØS-retten gjennomsyrer norsk rett og forstås best som en del av vårt rettssystem og rettslige metode, fremfor en egen gren i jusen eller som folkerett. I lys av trygdeskandalen er det grunn til å spørre om EØS-rett er godt nok integrert i jusutdanningen.
EØS-rett læres og leses ofte som eget fag, men det er det ikke. Det er riktignok i ferd med å skje endringer. For to år siden ble EØS-rett flyttet til semesteret som inneholder forvaltningsrett og velferdsrett ved Universitetet i Oslo, også Universitetet i Bergen og Universitetet i Tromsø har forsøkt aktivt å integrere EØS-rett i enkelte obligatoriske fag. Men det er fortsatt langt igjen.
Trygdeskandalen: Dette vet vi, og dette vet vi ikke
Problemet forsterkes ved at det er lite EØS-rett på jusstudiene. Hvis vi sammenligner Universitetet i København med de norske lærestedene, er bildet klart. I København er EU-rett bedre integrert, obligatoriske EU-rettslige fagene utgjør 2–3 ganger flere studiepoeng og det tilbys 11 valgfag i EU-rett mot i snitt 2 i Norge.
Det hjelper lite på sammenligningen at Danmark er EU-medlem. Norge må forholde seg til en betydelig andel av EU-rettsaktene. Når nær alle jurister i praksis vil bli konfrontert med EØS-rettslige spørsmål, er dagens tilbud ikke bra nok.
2. Kritiske og selvstendige jurister i møtet med statsmakten
En kjerne i skandalen er en manglende kompetanse eller vilje til å utfordre dominerende fortolkninger. Kjernen den i akademiske utdannelse bør være nettopp evnen til kritisk og selvstendig tenkning.
I Norge nyter forvaltningen stor tillit og er gitt – stort sett med god grunn – stor makt. Da er det særlig viktig at forvaltningen får korrektiver. Tilliten kan i sin verste form lede til en servil statsvennlighet og manglende kritisk etterprøving av statens maktutøvelse generelt og av statens tolkninger av retten spesielt.
I denne saken er det tre trekk ved trygderettsforvaltningen som burde ha fått varsellampene til å blinke blant juristene.
Jusprofessor om Nav-skandalen: – Viser hvor svak rettssikkerheten kan være
For det første føres det få saker for domstolene. Det forsterkes av at Nav ikke anker dommer der Nav ikke får medhold. For det andre er Nav tilbøyelig til å se bort fra rettskilder som taler mot Navs rettsoppfatning. Professor Ingunn Ikdahl har vist at det fører til rettskildesløyfer, der forvaltningens praksis refereres i forvaltningens rundskriv som igjen ligger til grunn for forvaltningens praksis.
For det tredje er ikke EØS-reglene gjennomført på en tydelig måte i norsk lovgivning, som igjen kan bidra til at EØS-retten ses bort fra.
Derfor er det nødvendig med kritiske akademikere og skolerte jurister i forvaltningen, domstoler og advokatpraksis, ikke for å sparke ben på forvaltningen, men for å styrke tilliten til den, på lang sikt.
Også her skjer det noe. De juridiske fakultetenes nye satsing på erfaringsbasert læring tar sikte på å integrere rettslige og etiske dilemmaer fra praksis, blant annet fra studentenes egne rettshjelpstiltak som Juss-Buss og JURK. Tiden er også inne for å ta på alvor forslaget fra flere, deriblant professor Christoffer Eriksen, om at det skal settes krav til evnen til kritisk tenkning i all juridiske fag.
3. Å fremme rett og hindre urett
Når jurister mottar vitnemålet avlegger de et kandidatløfte, et løfte om å fremme rett og hindre urett. Makt utøves gjennom retten. Retten kan være rettferdig, men retten kan også forsterke maktulikheter og undergrave svake gruppers rettsvern. Jurister, og særlig jusakademikere, har et ansvar for å påvise og formidle urettferdighet og maktasymmetri i rettslige prosesser, eller for den del hykleri blant politikere.
I lys av trygdeskandalen bør vi styrke den uavhengige og kritiske jusforskning innen masseforvaltningsområdene, og her må også Forskningsrådet på banen. Som en ny FN-rapport viser, blir slik forskning viktigere på grunn av digitaliseringen av velferdsstaten, som kan øke effektiviteten, men også marginalisere svake grupper. Fraværet av slik forskning kan over tid føre til at rettigheter som er gitt til svake grupper – i EØS-rett og annen lovgivning - svekkes.
Summa summarum
Å reise spørsmål ved universitetenes rolle etter en skandale eller krise er nødvendig og ikke uvanlig. Etter den globale finanskrisen ble det en stor debatt om økonomisk utdanning. På samme vis utløste avdekkingen av Facebooks Cambridge Analytica en diskusjon om informatikeres kritiske og etiske ferdigheter.
Skandalen er ikke bare en EØS-skandale eller en NAV-skandale. Den er en skandale for Jus-Norge og rettsstaten. Det må vi ta innover oss, lære av og finne løsningene på, slik at vi unngår nye skandaler i fremtiden. For at jurister skal fremme rett og hindre urett, må de være selvstendige, kritiske og skolerte. Det er det vårt ansvar som juridiske fakulteter å legge grunnlaget for.
