Kronikk

Militæret stopper ikke opprøret i Mali

Gisselaksjonen i Algerie skyldes ikke at Frankrike har sendt soldater til Mali.

Disse spesialstyrkene ble satt inn under terroraksjonen i Algerie. Men artikkelforfatteren ser ingen klar sammenheng mellom terroraksjonene der og den franske intervensjonen i nabolandet Mali, slik mange hevder. LOUAFI LARBI

  • Ketil Fred Hansen

Gisselsituasjonen i Algerie er over. Utfallet ble tragisk. Terroraksjonen mot gassanlegget nær In Aménas i Algerie startet onsdag morgen, bare fem dager etter at franske elitesoldater hadde gått inn i Mali for å styrte opprørerne der. Mange har hevdet at det er en direkte sammenheng mellom disse to hendelsene. Jeg tror de tar feil. Jeg tror også at den franske intervensjonen er dømt til å mislykkes, av flere grunner.

Ketil Fred Hansen

Det er minst fire ulike grupper av misfornøyde opprørere nord i Mali. 1. Bevegelsen for løsrivelsen av Azawad (MNLA): Ledes av tuaregen Mahmoud Ag Ghali. De består hovedsakelig av tuareger (opprinnelig nomadefolk) fra Nord-Mali som er lei av å bli marginalisert av myndighetene i hovedstaden Bamako. 6. april i fjor erklærte gruppen opprettelsen av en egen stat «Azawad». Løsrivelseskravet har noe støtte i befolkningen i området, men bruken av voldelige metoder har gjort dem svært upopulære. Gruppen er nå sannsynligvis alene om å ønske løsrivelse fra Mali under en sekulær, demokratisk valgt ny ledelse.

2. Ansar Dine: Ønsker også et løsrevet Nord-Mali, men under strenge sharialover. De ledes også av en tuareg; Iyad Ag Ghali, som også var sentral i tuaregenes opprør nord i Mali fra 1992 til 1996. Ansar Dine har i løpet av 2012 skiftet alliansepartnere ofte. Noen ganger har de samarbeidet med MNLA, andre ganger med andre opprørsgrupperinger nord i Mali. Hvorvidt de også samarbeider med de nigerianske opprørerne i Boko Haram er usikkert.

3. Al-Qaida i Magreb (AQIM): Ledes av Hamada Ag Hama, ble formelt etablert i 2006 og raskt kategorisert som en terroristorganisasjon, både av EU og USA. Grupperingen sprang ut av fundamentalistiske muslimer (salafister) i Algerie, men har ulike støttespillere i en rekke andre land i Sahel (Mali, Mauritania, Niger, Tsjad). Ansar Dine ønsker å innføre sharialover i hele Mali og er motstandere av at Nord-Mali løsriver seg.

Hovedmannen bak gisseltagningen i Algerie, Mokhtar Belmokhtar, er en av mange utbrytere fra AQIM.

4. MOJWA: Bevegelsen for enhet og jihad i Vest Afrika. Utbrytere, ledes militært av Omar Ould Hamaha fra Timbuktu. MOJWA er også kjent for å fare hardt frem mot sivilbefolkningen og er upopulære av den grunn. De er stemplet som terrorister av USA og EU. Deres ønske er å islamisere hele Vest Afrika.

Slåss mot hverandre

Enkelte av lederne i MOJWA var tidligere sentrale personer i AQIM. Nå slåss de mot hverandre. Det samme gjelder langt på vei en av sjefene i Ansar Dine, som er fetter til en leder i AQIM. MNLA skifter også posisjoner til stadighet, og det er umulig å vite hvem lederne der samarbeider med akkurat nå.

Det er i dette vepsebolet Frankrike nå har intervenert

Felles for alle disse grupperingene er at de også disponerer en mengde våpen. Etter Gadafis fall kom mange av hans leiesoldater fra Mali, Niger, Tsjad og Algerie hjem uten jobb og inntekt, men rikelig utstyrt med automatgevær av typen AK47 (Kalasjnikov) og såkalte "manpads"; rakettvåpen som er så kraftige at de kan skyte ned fly. Flere av disse soldatene er nå sentrale i de ulike opprørsbevegelsene.

Et annet fellestrekk er at de i stor grad lever av å plyndre sivilbefolkningen, å smugle narkotika gjennom Sahara til Europa og å ta vestlige menn som gissel og sette dem fri mot store pengebeløp.

Umulig å samles

Selv om tre av grupperingene har klare islamistiske trekk, kjemper de for ulike retninger innen islam. Dermed er det umulig å samles i én bevegelse. Og selv om de fleste sentrale lederne er tuareger, så er de også fra ulike klaner. Store uenigheter om rettigheter til beite og vann, samt drap av hverandres menn, gjør dermed samarbeid dem imellom svært vanskelig. Enkelte ganger er imidlertid den ytre fienden så sterk at de ulike grupperingene går sammen på tross av sine ulikheter. Men de siste par årene har vist flere eksempler på at samarbeidet går i oppløsning så snart den eksterne fienden ikke er så entydig.

Dessuten vet alle lederne at de må være synlige internasjonalt, gjennom å vise sin militære styrke tydelig. Dette må de for å få en plass rundt bordet når det internasjonale samfunnet skal hjelpe til med forhandlinger om våpenhvile og fred – og kampen om nye posisjoner i Mali skal begynne.

Et vepsebol

Det er i dette vepsebolet Frankrike nå har intervenert. Klart de blir bejublet av sivilbefolkningen, slik vi ser på TV. Men vi ser bare en liten del av det store bildet. De fleste i Nord-Mali er lei av å være tilsidesatt politisk og marginalisert økonomisk, slik de er blitt av sentralregjeringen i Bamako.

Fienden er uoversiktlig, og de mange grupperingene skifter til stadighet allianser. Militær intervensjon er dømt til å mislykkes

De ønsker seg veier, brønner, skoler og andre offentlige investeringer. De hevder med rette at Nord-Mali er blitt neglisjert av myndighetene i stor grad også etter fredsinngåelsen mellom tuaregene og myndighetene i 1996. Da ble Mali verdensberømt for sitt fredsbål "flamme de la paix", hvor tusenvis av AK47-gevær ble samlet inn og brent på bålet i Timbuktu. Helt frem til i fjor ble Mali fremstilt som et demokratisk fyrtårn i Afrika av internasjonal presse.

Sprekker i fyrtårnet

Vi som har fulgt Mali tettere vet at det demokratiske fyrtårnet hadde kraftige sprekker. De viste seg i 2007, da jeg sammen med to kolleger fra Mali intervjuet kommunestyrerepresentanter i syv forskjellige kommuner i Timbukturegionen om desentraliseringsprosessen. Allerede da var det tydelig at misnøyen i landet var stor og frustrasjonen dyp. Kommunene hadde store fullmakter og selvbestemmelse på papiret, men minimale budsjetter å rutte med. Det er ikke de lokale kommunestyrene som nå gjør opprør, og få vanlige folk har sympati for metodene til denne opprørsgruppen. Allikevel er mange enige i opprørernes hovedsak: urettferdig fordeling av nasjonale ressurser hvor altfor lite tilfaller Nord-Mali.

Dømt til å mislykkes

Nord-Mali er en diger ørken uten veier. Fienden er uoversiktlig, og de mange grupperingene skifter til stadighet allianser. Militær intervensjon er dømt til å mislykkes. Jeg er sikker på at franske soldater aldri klarer å ta disse opprørsgruppene. Og skulle jeg ta feil i det, har de likevel ikke løst hovedproblemet: Bamakos økonomiske og politiske neglisjering av befolkningen i Nord-Mali

  1. Les også

    Afrikansk Mali-styrke trenger pengehjelp

  2. Les også

    Nye terrortrusler mot utenlandske selskaper

  3. Les også

    - Brukte sine mest betrodde jihadister

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Spørsmålet: Hvilke innlegg ble mest lest i 2016? Svaret: Slå ring om emokratiet!

  2. KRONIKK

    Krigsforbrytelsen ingen ble dømt for

  3. KRONIKK

    Spørsmålet er om vi får det forsvaret politikerne vedtar

  4. KRONIKK

    500 dager i fengsel for 7 kronikker

  5. KRONIKK

    Putin og Zamjatins advarsel | Jahn Otto Johansen

  6. KRONIKK

    Har Catalonia en rett til løsrivelse? Kan Norge støtte kravet?