Tekno-miljøvernerne glemmer naturen | Torgeir W. Skancke
Hvorfor forsvinner naturmangfoldet? Skyldes det først og fremst miljøgifter? Oljekatastrofer? Klimaendringer? Nei, den desidert viktigste grunnen er det som kalles arealendringer.
Første gang jeg forsto at miljøvernere er en broket forsamling, var som 14-årig medlem i Larvik Natur og Ungdom, tidlig på 80-tallet.
Vi hadde grønne feltjakker, kikkert rundt halsen og fuglekasser på bagasjebrettet. For oss handlet det om å ta vare på naturen og artene som lever der.
I ungdomsorganisasjonen traff vi engasjerte tenåringer fra hele landet. Noen kom fra storbyen, hadde skinnjakker og boots. Andre gikk i anorakk og luktet av skog og fjell. Folk var opptatt av ulike saker, men det var to tydelige hovedretninger: kampen mot forurensning og kampen mot naturødeleggelse.
Med opprettelsen av Bellona i 1986 tok miljøbevegelsen et stort steg i den ene retningen. Superheltene Frederic Hauge og Rune Haaland klatret i fabrikkpiper og gravde gifttønner. Å fange sommerfugler var liksom ikke like kult lenger.
På 1990-tallet kom klima på agendaen. Truslene om varmere hav og issmelting vekket et helt nytt engasjement. Det som tidligere ble kalt natur- og miljøvern, fikk nå bare betegnelsen klima.
I 2002 så miljøstiftelsen ZERO dagens lys: «Vi har kun én oppdragsgiver: klimasaken.» Det tradisjonelle naturvernet, med fokus på vassdrag, skog og truede arter, ble nå redusert til en diskusjon for spesielt interesserte.
Forklaringen på at Zero er blitt næringslivets favorittmiljøorganisasjon | Jostein Henriksen
Naturmangfoldet kollapser
I 2018 skjedde det imidlertid noe: WWF Verdens naturfond presenterte en rapport som slo fast at verdens dyrebestander var blitt redusert med 60 prosent på bare 40 år.
Deretter kom en stor vitenskapelig studie som konkluderte med at den totale mengden insekter faller med 2,5 prosent årlig, noe som kan bety at insektene har forsvunnet helt innen 100 år. Hvis insektene forsvinner, gjør alt annet liv det samme.
Er det moralsk riktig å drepe myggen? | Nina Kristiansen
Den 6. mai 2019 slo FNs naturpanel fast at aldri i menneskets historie har utryddelsen av artene foregått så raskt. Og i fjor høst presenterte tidsskriftet Science en rapport som beregnet at antallet fugler i USA og Canada har gått tilbake med 29 prosent på 50 år. Kort sagt: Naturmangfoldet kollapser!
Så til 1000-kronersspørsmålet: Hvorfor forsvinner naturmangfoldet? Skyldes det først og fremst miljøgifter? Oljekatastrofer? Klimaendringer?
Nei, den desidert viktigste grunnen er det som kalles arealendringer.
Hva betyr så dette tåkete begrepet? Jo, det handler om fysisk ødeleggelse av natur: industrielt jord- og skogbruk, bygging av bolig- og hyttefelt, energianlegg, gruver og veier.
Det er summen av alle våre inngrep i naturen som fordriver artene
Ifølge miljøstatus.no er 87 prosent av Norges 2355 truede arter truet fordi leveområdene deres blir ødelagt. Klimaendringene derimot, truer bare 3,7 prosent av de truede artene, mens forurensning truer 6,7 prosent. På verdensbasis ser bildet litt annerledes ut.
Det er viktig å understreke at dette forholdet trolig vil endre seg, ettersom klimaendringene slår kraftigere inn. Men hovedtrekkene er de samme: Det er summen av alle våre inngrep i naturen som fordriver artene. Sagt på en annen måte: resultatet av menneskehetens vanvittige ressursbruk.
Summen av de mange små
Forsøker jeg med denne teksten å nedtone virkningene av klimaendringene? Absolutt ikke. Mitt poeng er å vise hvordan klimasaken overskygger alle andre miljøkatastrofer.
Ett eksempel: Norske medier abonnerer på NTBs nyhetstjeneste, hvor vi journalister kan «plukke» saker fortløpende. Disse er sortert på ulike temaer, inkludert «klima». Det er nesten ingen NTB-saker som viser at det finnes andre trusler mot naturen.
Googler man ordene NRK + klima, får man nesten 1,22 millioner treff. NRK + naturvern derimot, gir 44.000 treff. 97 prosent klima mot 3 prosent naturvern.
Hvorfor er det slik? En viktig årsak er at naturmangfold-krisen sjelden skyldes store enkelthendelser, men summen av mange små: Hver gang en kommune godkjenner et nytt hyttefelt, en skogeier hugger siste rest av en gammel naturskog, eller det anlegges en ny motorvei, går noe tapt.
Dette skjer litt etter litt, og «nyheten» omtales i beste fall bare i lokalavisen.
Argumentasjonen fra utbyggerne er ofte den samme: «Slapp av, dette er bare et bitte lite inngrep.» Men sett i noen tiårs perspektiv, går ødeleggelsene i rasende fart.
Fjorårets vindkraft-debatt er ett av flere eksempler.
På den ene siden står tekno-miljøvernere, toneangivende politikere og business. Samt riksmediene, kan man legge til. På den andre siden står klassiske naturvernerne og lokalbefolkning. Samt lokalavisene. Kort sagt: eliten mot røkla.
Bompenger og vindmøller ble de største debattsakene i 2019
Sett fra et osloperspektiv er det liten tvil om hva som er viktigst: Noen forlatte fjellknatter på steder ingen har hørt om – eller den globale klimakrisen. Smått mot stort. Viktig mot uviktig.
Den kanskje fremste av tekno-miljøvernerne, ZEROS daglige leder Marius Holm, gjentar til stadighet at klima er den største trusselen mot naturen. Han nevner ikke naturmangfold-krisen med et ord.
Det grunne skiftet
Mitt spørsmål nummer to: Hvorfor er det slik at mens tradisjonelle naturvernerne fokuserer på en rekke trusler, som naturødeleggelse, klimaendringer og overforbruk av ressurser, så opptrer tekno-miljøvernerne kun som om det finnes én?
Ideologisk sett er det tre trekk som karakteriserer tekno-miljøvernerne:
1. Det viktigste å redde er menneskearten.
2. Bare vi finner god nok teknologi, så løser vi miljøproblemene.
3. Vi kan fortsette ressursbruken og den økonomiske veksten som før.
Denne retningen står i sterk kontrast til det vår alles natur-landsfader Arne Næss (1912–2009) kalte dypøkologi. Mens den grunne økologien baserer seg på fortsatt vekst og teknologi, forholder dypøkologien til helheten. Den baserer seg på at alt liv på jorden har en verdi i seg selv, og at «alt henger sammen med alt». Et annet av Næss´ mantraer var at fokuset må ligge på økt livskvalitet, ikke økt materiell vekst.
Hele premisset for myndighetenes «grønne skifte» er troen på at teknologien skal redde oss. Men hva hjelper det å skifte noen råtne bord i skroget, hvis vi styrer hele skuta mot havari? Fortsetter tekno-miljøvernet i samme spor, er jeg redd satsingen vil ende opp som det grunne skiftet.
