Kronikk

Ibsen er fortsatt ikke ferdig utforsket | Sverre Mørkhagen

  • Sverre Mørkhagen
    Forfatter og norskfilolog

De tidlige biografene hadde som program å hegne om kunstnermyten Henrik Ibsen (bildet), skriver kronikkforfatteren. Hulton Deutsch Collection / Scanpix

Tvert imot befinner vi oss heller i overgangen til en frodigere Ibsen-tradisjon enn hva vi har bak oss.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I forbindelse med min Ibsen-bok Ibsen « ... den mærkelige Mand» har spørsmålet uvegerlig kommet opp: Trenger vi flere biografier?

Mitt korte svar er at vi ikke trenger flere forlengelser av tradisjonen fra Gerhard Gran, Halvdan Koht og Michael Meyer. Men vi trenger ytterligere utdypning av både Ibsens liv og hans forfatterskap.

Les også

Bokanmeldelse: 900 sider om Ibsen, men til hvilken nytte?

Hegnet om kunstnermyten

De tidlige biografene hadde som program å hegne om kunstnermyten Henrik Ibsen.

Fra deres side var det en oppriktig anstrengelse, og de utførte oppgaven med stor dyktighet. Men samtidig har de virket som forlengelser av familiens prosjekt.

Sverre Mørkhagen Privat

Da Ibsens kone Suzannah og sønnen Sigurd brente alt de fant av brev etter Ibsens død, pluss betydelige mengder andre vitnesbyrd, var hensikten at Henrik Ibsen ene og alene skulle huskes for sitt forfatterskap.

Også svigerdatter Bergljot Ibsen gjorde med sin betagende bok De tre anstrengelser for å rydde bort uønskede innslag i historien. Spor av skandale skulle holdes unna.

Et eksempel har Suzannahs biograf Astrid Sæther påvist: Forlovelsen mellom Suzannah og Henrik må ha vært inngått et års tid tidligere enn fremstilt. Hensikten har uten tvil vært å gjemme unna ubehagelige kjensgjerninger fra den mellomliggende tiden – det var først etter suksessen med Gildet paa Solhoug at Ibsen ble ønsket velkommen.

Et annet eksempel er observasjonen Halvdan Kohts far gjorde av den fordrukne Ibsen i gatebildet i tiden etter konkursen til Kristiania Norske Theater. Koht har utvilsomt hørt faren fortelle, men ansett historien som irrelevant i kunstnerbiografisk sammenheng – han nevnte den aldri.

Fortellingen ble offentliggjort av den amerikanske Ibsen-forskeren Albert E. Zucker.

Ikke ferdig utforsket

Ibsen er fortsatt ikke ferdig utforsket. Tvert imot befinner vi oss heller i overgangen til en frodigere Ibsen-tradisjon enn hva vi har bak oss.

Nye generasjoner forskere og forfattere vil arbeide frem nye og mindre retusjerte versjoner – men stadig like forankret i Ibsens liv og diktning, bare mindre bundet av én rådende skole.

Ivo de Figueiredos tobinds biografi fra 2006−2007 - og min bok nå i litt større grad - kan komme til å representere en forsiktig overgang mot en dristigere Ibsen-tradisjon.

Ivo de Figueiredo Dan P. Neegaard

Den vil komme, og det vil være mye å ta av, bare de nødvendige spørsmålene blir stilt. Da kommer selvsagt også ropene på nytt, som også nå har gjallet i enkelte medier.

Slik er det i overgangstider, og vi må for all del håpe at vi ikke har opplevd det for siste gang.

Teatrene et skritt foran

Jo mer hegemonisk en tradisjon har vært, jo sikrere er det at bruddene også vil komme - angående Ibsen gjelder det like mye innen litteraturforskningen som i teateret.

For tiden ligger teatrene et skritt foran. Kåre Conradi og Pia Tjeltas innsats i Nationaltheatrets oppsetning av Lille Eyolf var et stort skritt i fornyende og forfriskende innsikt i dramaet.

Pia Tjelta og Kåre Conradi under prøvene på «Lille Eyolf» på Nationaltheatret i 2014. Monica Strømdahl

Men også der er det mer å hente, og jeg aner at utenlandske Ibsen-tolkninger, kanskje særlig engelske, fortsatt ligger et stykke foran i tolkningen av indre, sjelelig dramatikk.

Å spille for eksempel Hedda Gabler krever mange nødvendige - også naturgitte - forutsetninger for å lykkes.

Les også

Her satt Hugh Grant og drømte om Julia Roberts. 20 år senere har Kåre Conradi tatt med seg Ibsen til de legendariske Notting Hill-lokalene.

Ibsen var også selv delvis pådriver, delvis opponent i brytningstider – alt etter som det falt seg i hans egen karriere.

I håp om ikke å bli misforstått nevner jeg hvordan den fremadstormende Brandes raskt møtte en så fordømmende kulturelite i Danmark at denne unge, begavede kritikeren fant å måtte komme seg vekk.

Da var Ibsen, som hadde lignende opplevelser bak seg i Norge, den første til å gi Brandes støtte som gjorde inntrykk. Ibsen sto selv igjen midt oppe i det med utgivelsen av Gengangere i 1881 – i en periode utløste stykket nærmest forbud mot å bli fremført.

Men da Émile Zola samtidig dreiet romankunsten i naturalistisk, usminket skildring, later det til å ha blitt for mye for Ibsen. Hans velkjente forsøk på avvisning var at «Zola stiger ned i Kloaken for at ta sig et Bad, jeg for at rense den».

Det sammensatte

Å trekke frem Ibsens både heldige og mindre heldige sider er ikke det samme som å vise ham, eller Ibsen-forskningen, mangel på respekt.

Undertittelen på min bok, « ... den mærkelige Mand», er ikke tilfeldig. Den første til å formulere det svært sammensatte i Ibsens personlighet, hans dikteriske format og småborgerlige karakter, var hans livlege de tre siste årene.

Edvard Bulls sammenfatning av Ibsen som den «lille Borgersjæl […] lenket til en Kjæmpeaand» er et mesterlig stykke ordkunst.

Bull satte fingeren på det store spennet i Ibsens vesen. Det er selvsagt også en naturlig innfallsvinkel for en Ibsen-biograf – spørsmålet om hvordan et så sammensatt sinn samtidig kunne nå et så stort format som kunstner.

Like naturlig er det å søke i bakgrunn, oppvekst og tidlige livserfaringer for å finne korrespondanser til så vel hans vesen som hans usedvanlige diktning.

Les også

I januar stenger Ibsen-museet for ombygging. I 2021 åpner «Ibsens hus» med ny teaterscene.

Vår viktigste dikter

Allerede som 14-åring på Johan Hansens privatskole i Skien demonstrerte Ibsen ikke bare språkkunst, men også forbausende innsikt i sinnets irrganger.

Vel hadde han kanskje en inspirasjon til skolestilen sin, men denne drømmevisjonen om en skrekkens natt med besøk i dødens gård, der hans ledsagende engel forteller at «alt er forfængelighed», er ikke hverdagskost fra 14-åringer.

Han viste seg på nytt fem år senere med stilen «Om Viktigheden af Selvkundskab» under forberedelsen til artium. Herfra kan linjen spores gjennom hans diktning under skiftende omstendigheter.

Tidlige dikt som Bergmanden og Paa Vidderne peker inn i det fremtidige, rikholdige forfatterskapet. Hans introspektive evne kan følges som en linje gjennom Catilina, Kjærlighedens Komedie, Peer Gynt, Et dukkehjem, Gengangere, Hedda Gabler og Bygmester Solness – for ikke å nevne alle.

Dramatikken er skapt av en stor, kompromissløs seer, som stadig mer hvileløst avspeiler vanskelighetene med å leve et liv etter «Mesters Mening». Dette er vår viktigste dikter.

Ti biografier

Et søk i British Library etter utgitte Shakespeare-biografier gir 228 treff. Om vi forbeholder 28 av dem til tiden før 1819, vil det bety at det har vært utgitt gjennomsnittlig én ny biografi i hvert av de siste 200 årene.

I Norge er vi ennå ikke kommet opp i ti Ibsen-biografier tilsammen.

Det setter det norske «nå igjen»-spørsmålet i relieff og viser at Shakespeare nok er langt mer nærværende i britisk samfunnsliv enn Ibsen er i Norge.

Aller mest nedslående, i Norge, er det faktum at Ibsen ikke engang i skoleverkets videregående studieforberedende linje er obligatorisk pensum. Ibsen eller ikke Ibsen – det er fritt opp til den enkelte lærer.

Noe slikt skulle virkelig ha tatt seg ut i britisk skolevesen.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Henrik Ibsen
  2. Biografi
  3. Litteratur
  4. historie
  5. Bok

Relevante artikler

  1. DEBATT

    At tidligere Ibsen-biografer har beskyttet kunstnermyten Henrik Ibsen, er ikke riktig

  2. KULTUR

    Aftenpostens anmelder: 900 sider om Ibsen, men til hvilken nytte?

  3. KRONIKK

    Evne til dybdelæring blir stadig viktigere og stadig mer utfordret

  4. KRONIKK

    Advarer mot fremtidens Frankenstein-monster: Teknologien vi omgir oss med, er ikke kjønnsnøytral

  5. KRONIKK

    Kloden har feber fordi så mange av oss er drevet av grådighet

  6. KRONIKK

    Det er en skandale hvor lite penger myndighetene er villige til å bruke på rettsvesenet vårt