Kronikk

Internasjonal polarforskning gjør flere land i stand til å operere med militære styrker i Arktis. Dette er uheldig for Norge. | Torbjørn Pedersen

  • Torbjørn Pedersen
    Professor, Nord universitet

Hvithvalen som dukket opp i Finnmark nylig, har trolig rømt fra det russiske militæret. Dyret hadde på seg belter merket «Equipment St. Petersburg». Jørgen Ree Wiig, Fiskeridirektoratets Sjøtjeneste

Slagmarken utjevnes i nord.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Arktis har tradisjonelt vært et av de mest krevende og eksklusive operasjonsmiljøene i verden. Bare noen få aktører har hatt tilstrekkelig kunnskap om det ekstreme miljøet til å kunne operere her.

Ny forskning, publisert i siste utgave av fagtidsskriftet Arctic Review on Law and Politics, fremholder at situasjonen er i ferd med å endre seg.

Torbjørn Pedersen er professor ved Nord universitet.

Sikkerhetspolitisk uheldig

Etter flere år med intensiv og omfattende internasjonal polarforskning i nord, er regionen blitt mindre eksklusiv. Data og kunnskap som før bare fantes på noen få hender, blir nå delt mellom institusjoner over hele verden.

Avgjørende kunnskap fra regionen, om blant annet dybder og bunnforhold, oseanografi og lydforplanting under vann, vær- og isforhold, magnetisme og ionosfæriske forstyrrelser, blir i stadig økende grad allemannseie.

Internasjonalt forskningssamarbeid kan vise seg å være avgjørende for å forstå klimakrisen så vel som dynamiske og sårbare økosystemer i nord. Men spredningen av data og kunnskap har også en, for Norge, uheldig sikkerhetspolitisk side.

Kunnskap gir fordel

«Den som har overlegen kunnskap om miljøet, og vet å dra taktisk fordel av det, vil vinne», sa den sovjetiske marinesjefen, admiral Sergej Gorsjkov, under den kalde krigen. Det samme teoremet ble fremsatt av den kinesiske militærstrategen Sun Zi rundt 2.500 år tidligere, og går igjen i U.S. Armys langt nyere felthåndbok.

Overlegen kunnskap og situasjonsforståelse er en taktisk fordel, som kan være av avgjørende betydning i en krise- eller konfliktsituasjon.

En betydelig del av den militære aktiviteten i Arktis foregår under vann. Operasjoner her krever høyoppløselige og nøyaktige kart, men også kunnskap om sedimenter, variasjonene i ulike temperatur- og salinitetslag, havstrømmer og turbulens, for å nevne noe. Gode systemer og modeller, basert på store mengder data, er avgjørende for å kunne operere skjult i undervannsdomenet – eller jakte på dem som gjør det.

Krevende forhold

Over havflaten er presis værvarsling helt grunnleggende for å kunne operere trygt og effektivt. Dette gjelder ikke minst i Arktis, hvor utfordringene også inkluderer ising og plutselige polare lavtrykk. Værsatellittenes sensorer må dessuten stadig kalibreres opp mot observasjoner på stedet, men det er få værstasjoner i nord, og de vanlige meteorologiske modellene har vært dårlig egnet for krevende arktiske forhold.

Dessuten trengs gode varsel for blant annet romvær, som påvirker aktivitet her langt sterkere enn andre steder i verden. Ionosfæriske forstyrrelser i nord kan slå ut radiofrekvenser og sette over-horisonten-radarer ut av spill og alene forpurre en militær operasjon.

Data og kunnskap om naturelementer som påvirker militære operasjoner i Arktis er ikke omgitt av det samme hemmeligholdet som før. I dag deles det raust på tvers av landegrensene, ikke minst for å kunne verne om liv, helse, naturmiljø og næringsinteresser både til vanns og i luften.

Les også

Slik ble de nye russiske atomubåtene så viktige i forholdet mellom øst og vest

Eksplosiv datadeling

Omfanget av internasjonal polarforskning har nær sagt eksplodert. En rekke isgående forskningsfartøy fra flere ulike nasjoner opererer nå i nord. Kina har allerede begynt kartleggingen av de arktiske seilingsrutene med sitt isgående fartøy «Xue Long», og senere i år settes den langt kraftigere isbryteren «Xue Long 2» i drift for å styrke kinesisk polarforskning ytterligere.

Forskningsekspedisjonene i regionen er som regel internasjonale. Når den tyske isbryteren «Polarstern» legger ut på et ettårig tokt til Arktis i september, vil ekspedisjonen involvere rundt 600 forskere fra 17 ulike land.

Internasjonale polarforskere setter også ut bøyer, bygger undervannsstasjoner og sender ut ulike undervannsfarkoster for å kartlegge regionens siste hemmeligheter, inkludert lydene som forplanter seg gjennom de arktiske vannmassene. Sivile skip, i linjetrafikk langs norskekysten og opp til Svalbard, utstyres med sensorer som fanger opp og løpende formidler data om oseanografi og andre forhold i norske farvann til omverdenen.

Norge sentral

På Svalbard har hundrevis av institusjoner, fra 34 ulike land, meldt at de holder på med, eller planlegger, forskningsprosjekter på øygruppen. En betydelig andel av prosjektene er knyttet til oseanografi og atmosfæreforskning.

Norge er en viktig tilrettelegger for utenlandsk forskning i Arktis, ikke bare som arktisk kyststat og vertskap for forskningen på Svalbard, men også ved å åpne opp kostnadskrevende infrastruktur for internasjonale aktører og, i stadig økende grad, pålegge egne forskere å dele all data som utgår av prosjekter finansiert av Forskningsrådet.

Men internasjonalt samarbeid og datadeling har også en utilsiktet sikkerhetspolitisk konsekvens.

Les også

Lese mer? Et dristigere Kina er i ferd med å bli et Svalbard-problem, skriver Torbjørn Pedersen i denne kronikken

Jevnere slagmark

Verden har de siste årene blitt mindre stabil. Russland tar stadig mer plass i nord. Ifølge Etterretningstjenesten kan også Kina komme til å patruljere Arktis med marinefartøy om noen år, noe som vil bidra til at også vår del av verden blir mer utfordrende og uforutsigbar. Også andre nasjoner varsler et større nærvær i nord.

Vi må kunne anta at Norge har hatt en betydelig kunnskapsfordel vis-à-vis de fleste andre land i våre umiddelbare nærområder, etter mange år med grundig kartlegging og utallige studier, både militære og sivile, i dette operasjonsmiljøet.

Forspranget har trolig gitt oss et ekstra lag med selvtillit og sikkerhet, også all den tid flere land har stilt ubehagelige spørsmål ved Norges eksklusive rett til naturressursene utenfor Svalbard.

Når kunnskapsforskjellene mellom nasjonene forsvinner, mye takket være mer internasjonal polarforskning og utstrakt forskningssamarbeid, blir også slagmarken i nord utjevnet. Da kan helt nye utfordringer dukke opp. Og de kan vise seg å bli ubehagelige for lille Norge.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Arktis
  2. Polarforskning
  3. Forsvarspolitikk

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Et dristigere Kina er i ferd med å bli et Svalbard-problem

  2. KRONIKK

    To upopulære grep kan redde nordområdepolitikken

  3. NORGE

    Frykter problemer med Kina og Russland i nordområdene

  4. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 7. mai

  5. VERDEN

    Lenge var USA enerådende på verdenshavene. Nå har ett land seilt forbi.

  6. KOMMENTAR

    Teknologi ved tiårets slutt: Grunn til optimisme? Joacim Lund