Kronikk

Naturvern, bistand som ikke hjelper

  • Biovitenskap
  • Universitetet For Miljø
  • Professor
  • Ian Bryceson
  • Tor A. Benjaminsen
    professor, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Norsk Intistutt For Naturforskning
  • Seniorforsker
  • Hanne Svarstad
    Sosiolog og professor ved Oslo Met

I Tanzania er sentrale politikere og byråkrater eiere av både safari- og jaktselskaper, skriver kronikkforfatterne. Foto: GEIR SALVESEN

Fattigfolk i Afrika utsettes i dag for et ressursran som Norge bidrar til gjennom bistand til naturvern og klimatiltak.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
  1. oktober sendte skogvesenet i Tanzania ut mannskap til et område i Rufiji-deltaet. Beskyttet av væpnet politi brant de ned hundrevis av hytter, og med motorsag meide de ned folks kokospalmer. Journalisten Finnigan wa Simbaye har nå satt søkelys på situasjonen i avisen Daily News. Etter råd fra WWF, og med støtte fra norske regnskogsmilliarder, har Tanzania vedtatt et strengt vern av mangroveskogen. Tusenvis av bønder og fiskere skal tvinges bort fra området. Det har bodd folk i Rufiji-deltaet i århundrer, ifølge ny forskning av Betsy Beymer-Farris ved Furman University. Men nå blir folk beordret til å slutte å dyrke ris og å redusere fisket i deltaet. Men hva skal de ellers leve av i området, eller hvor skal de dra?

Vernerestriksjoner

I Tanzania er det innført vernerestriksjoner på over 40 prosent av landets areal i tillegg til vern av sjøområder. De siste tiårene er stadig nye typer naturvern blitt innført. For å eksportere både såkalt klimavennlig drivstoff og mat forsøker dessuten utenlandske investorer å beslaglegge nye, store områder. Det siste tilskuddet til vernerestriksjoner etableres nå som del av FNs skogbevaringsprogram for å redusere klimautslipp (REDD). Konflikten i Rufiji-deltaet er delvis et resultat av dette programmet. Norge spiller førstefiolin i REDD med de såkalte regnskogmilliardene. Tilsammen danner ulike vernerestriksjoner et omfattende ressursran som rammer millioner av folk på landsbygda i fattige land i sør.

Les også

"Norad har ingen kultur for kritikk"

Vi tre kronikkforfattere leder hvert vårt forskningsprosjekt om naturvern i Øst-Afrika som nå går mot slutten. De tre prosjektene involverer en rekke forskere og doktorstudenter ved ulike institutter, og tilsammen har nesten 40 masterstudenter skrevet sine oppgaver under disse prosjektene. Overalt finner vi fattige mennesker som er fortvilte. Det er nemlig de som i virkeligheten må betale regningen for tiltak for å bevare det som anses som globale verneverdier. Til tross for senere års fine formuleringer om deltagelse har vi ikke sett at folk har reell innflytelse. De har sjelden i det hele tatt mulighet til å komme til orde.

Vern av dyreliv

Vi har blant annet observert hvordan nye områder for vern av dyreliv etableres på masaienes beitemarker i det nordlige Tanzania, hvordan dette fører til tap av beiter og inntekter for masaiene, og hvordan vekst i bestanden av elefanter forårsaker store skader på bønders avlinger og økt sårbarhet i tørkeperioder. Vi har sett hvordan gjetere og bønder forsøker å protestere uten å nå frem, og hvordan turistnæringen og korrupte statsfunksjonærer tjener på utviklingen. På toppen av det hele presenteres vernet som eksemplarisk for både miljø og utvikling på naturvern— og bistandsorganisasjoners websider.

Væpnet makt

I Tanzania har vi også sett hvordan vern av sjø- og kystområder er blitt etablert på bekostning av livsgrunnlaget til flere titusener av fiskere og deres familier. Flere av de mest produktive og fiskerike korallrevene er blitt ulovlige å utnytte for lokalbefolkningen, og urimelige restriksjoner er innført for fiske i andre områder. Turistnæringen gis dermed en eksklusiv tilgang til å utnytte områdene der velstående turister kan tilbringe sine «sydenferier» på strendene og snorkle på korallrevene. Protester fra fiskere er blitt slått ned med væpnet makt. Militære er blitt satt til å inndra og ødelegge garn og tradisjonelle båter fra fiskerfamilier som har livnært seg på en bærekraftig måte.

Hvordan har denne alvorlige situasjonen oppstått, og hvorfor møter vi overalt et glansbilde av naturvern i Afrika som står i sterk kontrast til den virkeligheten vi observerer? Utviklingen drives frem av en allianse med tre grupper i spissen.

Tre grupper

For det første er det noen store internasjonale naturvernorganisasjoner som gjerne initierer og tilrettelegger nye vernetiltak. WWF har for eksempel vært rådgiver for prosjektet i Rufiji-deltaet. De har de siste årene hatt en enorm vekst både i antall ansatte og økonomisk omsetning. Denne veksten muliggjøres av støtte fra statlige bistandsgivere som Norge.

Den andre aktørgruppen er statsforvaltningen og statsansatte i land som Tanzania. Naturvern representerer inntektsmuligheter for staten, men også for korrupte statsfunksjonærer. I Tanzania er sentrale politikere og byråkrater eiere av både safari- og jaktselskaper og har en interesse av å gi disse selskapene privilegert tilgang til attraktive områder på bekostning av lokalbefolkning. For å lokke til seg vestlige «økoturister» er det imidlertid viktig å presentere turismen som positiv både for lokalbefolkning og miljø.

Sist, men ikke minst har vi bistandsgiverne. Oppskriften for en bistandsforvalter som vil gjøre karrière er først å få mest mulig penger ut, og deretter mest mulig positive rapporter inn. Derfor er det viktig å holde potensielle kritikere på avstand. Etter avsløringene av at norsk miljøstøtte ikke er blitt godt forvaltet i Tanzania, kanaliseres desto større beløp via organisasjoner som WWF.

Glansbilder

Afrikanske landsbyfolk rammes altså ikke bare av den korrupsjonen som Aftenposten i det siste har belyst, men også av selve miljøbistandens dynamikk. Alle de involverte bidrar til produksjonen av glansbildene og samtidig til å forhindre kritiske innsyn som kan tilsmusse disse bildene. Som resultat fratas fattigfolk retten til å utnytte ressurser for å overleve. Dette synes vi det nå er på tide å betrakte som en svært alvorlig form for miljøkriminalitet.

Ingen av oss kronikkforfattere er mot miljøbistand. Snarere tvert imot. Derimot etterlyser vi en omlegging bort fra dagens ressursran og over til en solidarisk politikk. Fattigfolk i Afrika må kunne brødfø seg på bærekraftige måter og slippe å betale prisen for at interesser i nord ønsker et strengt naturvern i sør.

  1. Les også

    Korrupsjon ikke hovedproblemet

  2. Les også

    Vi tolererer ikke korrupsjon

Les mer om

  1. Kronikk