Kronikk

Et liv i den norske velferdsstaten

  • Torstein Lerhol

I skrivende stund jobber jeg som vikarlærer i samfunnsfag på en skole i Trondheim. En jobb jeg aldri kunne hatt, eller fått, dersom den norske stat ikke hadde gitt meg muligheten til å ta utdanning, den fleksible hjelpen jeg behøver og den helsemessige hjelpen jeg trenger for å overleve, skriver Torstein Lerhol.

Den norske velferdsstaten gir meg ikke bare mulighet til å overleve – den gir meg muligheten til å leve.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
  1. mai 1986 ble jeg født på en lokal fødestue i Valdres. Da en helt vanlig baby på over fire kilo.Etter åtte måneder kom diagnosen: Spinal muskelatrofi — en sykdom som på den tiden ikke levnet mye fremtidshåp. Tross dårlige odds ga ikke foreldrene mine eller den norske stat opp. Født inn i en velferdsstat hadde man rett til å få hjelp, uansett tilstand og prognose. De to første leveårene var jeg inn og ut av sykehuset med lungebetennelser og andre luftveiskomplikasjoner.

Håp om en fremtid

Sykehuset ble mitt andre hjem. Flinke leger, sykepleiere, samt nye og eksperimentelle medisiner hjalp meg å nå toårsalderen.. og treårsalderen.. og fireårsalderen. En «dødsdom» som hadde hengt som en mørk sky over mine foreldre, begynte nå å klarne opp. De begynte å prate om en fremtid. Alt fra skolegang til nye avanserte rullestoler ble nå diskutert. Tilgjengelighet og tilrettelegging var stikkordene.

Det har hele tiden vært en drøm for meg å kunne være i arbeid og bidra til velferdsstaten Norge.

Etter ni flotte år i norsk grunnskole, med god hjelp fra kommunen, var det på tide å begynne på videregående skole. Bosatt i en vakker, men ikke helt sentral kommune, var normen at 16-åringer flyttet på hybel. Var dette praktisk mulig for en pleietrengende funksjonshemmet gutt?

En gutt som trengte heldøgns omsorg på en hybel i en annen kommune, over en time unna sine foreldre. På en tilrettelagt hybel flyttet jeg inn. Hjemkommunen betalte for å administrere omsorgstjenestene. Med nye hjelpere og en ny hverdag, måtte jeg ta ansvar for mitt eget liv. Videregående skole ble gjennomført på normert tid, selv med et i overkant aktivt sosialt liv.

Kreative løsninger

Etter videregående stod høyere utdanning for tur. Studentsamskipnaden stilte opp med tilrettelagt studentbolig, og hjelpemiddelsentralen bidro med nødvendig spesialutstyr. Etter hvert kom tilbudet om Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA). Nå kunne livet leves like fritt som andres, og jeg kunne få hjelp av de menneskene jeg ønsket å ha rundt meg. Med BPA fikk jeg muligheten til å leve et aktivt liv. Lærerutdannelse i 2009 og mastergrad i historie i 2012 lot seg gjennomføre.

Det har hele tiden vært en drøm for meg å kunne være i arbeid og bidra til velferdsstaten Norge. Min første praksisperiode som lærerstudent husker jeg ennå som litt skremmende, men også svært lærerikt. Følelsen av at jeg mestret lærergjerningen var ubeskrivelig.

Det viktigste var likevel at jeg nå fikk bekreftet at drømmen om å bidra kunne bli en realitet. Ved hjelp av mine assistenter kunne jeg utføre lærergjerningen på en like god måte som alle andre lærere. Det handlet om å finne kreative løsninger på de utfordringene man sto overfor.

Fundamentet for velferdsstaten

Parallelt med studiene vokste det politiske engasjementet og aktiviteten rundt dette. Ønsket om å bidra til det samfunnet som hadde gitt meg muligheten til å leve et meningsfylt liv var, og er fortsatt, stor. Et liv på en institusjon ville også gitt meg den nødvendige helsefaglige hjelpen jeg trenger, men det ville ikke gitt meg muligheten til å bidra tilbake. Det er det som er det fine med BPA, det er en ordning som gir brukerne den hjelpen de trenger samtidig som de får muligheten til å leve et aktivt liv.

I skrivende stund jobber jeg som vikarlærer i samfunnsfag på en skole i Trondheim. En jobb jeg aldri kunne hatt, eller fått, dersom den norske stat ikke hadde gitt meg muligheten til å ta utdanning, den fleksible hjelpen jeg behøver og den helsemessige hjelpen jeg trenger for å overleve.

Ved å være i jobb, kan jeg begynne å tilbakebetale noe av den hjelpen jeg har fått av den norske stat. Jeg vil aldri være i stand til å tilbakebetale alt, men for meg handler det om at man må bidra med det man kan. Dette er også ett av prinsippene som utgjør fundamentet i velferdsstaten.

Et felles spleiselag

I et annet land enn Norge ville mine og andres livsutsikter vært radikalt forskjellige. Med mindre mine foreldre hadde vært millionærer, ville jeg aldri hatt de muligheter og det fremtidshåp den norske velferdsstaten gir. Kampen for å opprettholde velferdsstaten og gi andre de samme mulighetene som jeg har fått i livet, blir stadig viktigere for meg. Vår felles velferdsstat bygger på ideen om at man skal yte etter evne og få etter behov. Den er spleiselag som bygger på at alle bidrar med det de klarer. Dette er en holdning vi aldri må gå bort i fra.

For meg personlig har den norske velferdsstaten betydd uendelig mye.

Den norske velferdsstaten er et produkt av viktige politiske veivalg, og i det vi kun har igjen drøye seks måneder til neste stortingsvalg, mener jeg det er viktig at folk er bevisste på dens rolle i samfunnet. Fremtiden til velferdsstaten vil også i årene som kommer til å avgjøres av de politiske valgene som gjøres.

Da er det viktig at politikerne husker på hvilken enorm betydning ordningen har hatt for samfunnet, men minst like viktig er det at den har hatt stor innflytelse for den norske statsborgers livskvalitet.

For meg personlig har den norske velferdsstaten betydd uendelig mye. Ikke bare har den gitt meg nødvendig medisinsk hjelp gjennom et helt liv, den har også gitt meg muligheten til å leve en meningsfylt hverdag til det beste for meg selv og samfunnet.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. DEBATT

    En ny etnisk sammensatt middelklasse vokser frem i Norge

  2. SID

    Fravær er ikke et ungdomsproblem. Det er et norsk problem.

  3. KRONIKK

    Han du ikke hører. Hun du ikke ser. De som ikke er til bry. De er de stille barna, og vi svikter dem | Lisbeth G. Kvarme

  4. KRONIKK

    Barn av foreldre med lav utdanning, tar selv lav utdanning. Det er et problem.

  5. KRONIKK

    Hvis debatten om barnevernet skremmer foreldre fra å søke hjelp, har vi mislykkes som samfunn

  6. SID

    80 millioner flyktninger er en kostnad – når de ikke gis muligheten til å bidra