Hannah Arendts forsvar av menneskets frihet og verdighet er fortsatt aktuelt | Einar Øverenget

Det diskuteres i dag om Hannah Arendt skal inn på pensum til Examen Philosophicum. Jeg svarer ja. Absolutt.

I en tid da totalitære ideologier angrep det særegne ved mennesket mer systematisk enn noen gang tidligere, sto Hannah Arendt frem som en forsvarer av menneskets frihet og verdighet. Dette forsvaret er fortsatt aktuelt.

Med utgangspunkt i hennes tenkning kan vi forstå en utvikling som pågår i vår egen samtid. Det er hvordan det sosiale rom, som pleies i de sosiale mediene, vektlegger identitet og gruppetilhørighet på en måte som kan undergrave pluraliteten og dermed åpne opp for totalitære understrømmer.

Sjokket kom med Auschwitz

Arendt stilte spørsmålet til sin samtid: Hvordan kan politiske styresett som totalt underkjenner frihet og individualitet overhodet vokse frem blant mennesker?

Hannah Arendt mente at verden hadde endret seg på en helt vesentlig måte, i løpet av de årene som gikk fra hun ble ferdig med sin doktorgrad i Tyskland 1929, til hun mottok sitt amerikanske statsborgerskap i 1950.

Dette skyldtes fremveksten av den totalitære ideologien, og det avgjørende sjokket kom med Auschwitz.

Hvordan kunne dette skje?

Hvordan kunne dette skje i kulturens og filosofiens hjemland? Nasjonen som hadde fostret personer som Goethe og Hegel, hadde overgått alt det man tidligere kjente til av umenneskelighet. Var det en sammenheng her? Var det fra Mozarts symfonier og Kants filosofi, at fangevokterne hentet styrke til å jage jødene inn i gasskamrene?

Nei, svarer Arendt. Den totalitære ideologien kan ikke avskrives som en nasjonal perversjon. I boken The Origins of Totalitarianism (1951), som umiddelbart etablerte henne som en toneangivende tenker, viser hun at totalitarismen hviler på understrømmer som er til stede i moderniteten.

Totalitarismen vil eliminere mennesket

Disse strømmene eroderer vekk en felles verden der individet kan tre frem i sin egenart og forskjellighet, og erstatter den med et massesamfunn der det enkelte individ er overflødig. Det som i siste instans kjennetegner den totalitære ideologien, er at den søker å eliminere mennesket, slik vi kjenner det, til fordel for fullstendig forutsigbare menneskelignende vesener som nok er i stand til å reagere, men ikke agere, ikke til å starte noe på egen hånd. Totalitarismen er menneskehetens hittil mest fullstendige forsøk på å befri seg fra seg selv.

Politikk som middel, ikke som mål

En grunnstein i Hannah Arendts filosofi, slik hun presenterer den i boken Vita Activa (1958) er at ethvert menneske representerer en helt ny og unik begynnelse. Hver gang vi handler, kan vi introdusere noe nytt og uventet i verden. Hver gang kan vi sette i gang nye begynnelser. Mennesket er et uforutsigbart vesen som unndrar seg den lovmessigheten som ellers gjelder i naturen – og det er når denne egenskapen gis rom at det særegne ved mennesket kan komme til uttrykk.

Men i en moderne verden, der vitenskapens evne til å forutsi hva som nødvendigvis kommer til å skje rundt oss, inntar en stadig mer opphøyet posisjon, vokser det frem en politisk tenkning som ønsker å gjøre det samme. Slik Arendt ser det, mister politikken sin egenart av syne og reduserer seg selv til en målrettet prosess. Politikk blir et middel, ikke et mål i seg selv. Og når politikk kun blir et middel for å nå et mål, er det i praksis barbariet som blir målet.

«Knuse egg for å lage omelett»

Denne politikken har ikke plass til uforutsigbare individer, den kjenner målet og ønsker kun å bli et verktøy for å nå dit. Den blir ideologisk. Ideologier er ikke så farlige, mener Arendt, med mindre mennesker begynner å tro på dem. Men da kan de bli svært farlige. Når politikk blir til ideologi, søkes jernhard konsistens og total forutsigbarhet, så vel bakover som fremover i tiden. Lenins utsagn blir en logisk konsekvens av dette: «Man må knuse egg for å lage omelett».

Totalitær understrøm

Et sentralt budskap fra Hannah Arendt er nettopp at det genuint politiske ikke er et middel, det er et mål i seg selv. Uenigheten, diskusjonen, motsetningen etablerer nettopp det rommet hvor det særegne ved mennesket kan komme til syne. Det gir rom for et fellesskap tuftet på pluralitet, et fellesskap der det enkelte individ kan uttrykke sin individualitet – at det er én det kun finnes en av.

Slik Arendt ser det, rommer moderniteten en totalitær understrøm vi må være på vakt mot, og det er avviklingen av en verden som gir rom for denne pluraliteten. I denne sammenheng er Arendts analyse av forskjellen mellom det offentlige og det sosiale høyaktuell, ikke minst med tanke på rollen sosiale medier spiller i dag.

Konformitet og selvsentrerthet gjelder

Mens det offentlige rommet holder menneskene sammen, på en måte som ivaretar så vel fellesskap som individualitet, er det sosiale rommet et sted der mennesker gir uttrykk, ikke for sin individualitet, men sin identitet, ved å gi til kjenne sin gruppetilhørighet. Innenfor dette rommet er det konformitet og selvsentrerthet som regjerer, hevder Arendt. Det spilles på skam, ekskludering og bekreftelse – ikke uenighet og argumenter – og det interessante er om den identitetsbaserte politikken som har utviklet seg parallelt med de sosiale mediene, nettopp er egnet til å bygge ned et fellesskap tuftet på pluralitet og slik sett rommer en totalitær kime. Vi fjerner de vi er uenige med – vi får dem til å tie. Vi fordømmer, vi diskuterer ikke.

Et trøstesløst bilde

Det bilde Arendt tegner av utviklingen i den moderne verden, synes til tider svært trøstesløst, men hun er ikke en pessimist på menneskehetens vegne. Arendts veileder og senere nære venn, filosofen Karl Jaspers, sa det en gang på følgende måte: «I det store og hele tegner du et tragisk bilde – som allikevel ikke fratar oss ethvert håp».

Arendt har tro på menneskets evne til å skape frihet. I boken On Revolution (1963) understreker hun hvordan den spontane politiske oppstand er egnet til å gjenvinne den friheten som moderniteten selv er med på å undergrave, en frihet som er allmennmenneskelig og som det nettopp er mulig å identifisere seg med i kraft av å være menneske, uavhengig av kjønn, etnisitet, seksuell legning, religion og andre trekk ved vår identitet.