Situasjonen i kriminalomsorgen er kritisk. Nå tåler vi ikke flere kutt. | Farukh Qureshi

En innsatt uttalte: «Jeg har vært inn og ut av fengsel i 20 år, men det har aldri vært så ille som nå.»

Gjennom hele fjoråret var fokuset økonomi. Det ble tatt ulike grep, men måned etter måned ble de røde tallene i regnskapet bare større og større.

Frustrasjonen var til å kjenne på. Udekte vakter og vakante stillinger var blitt dagligdags. Hver eneste stein måtte snus. Abonnement på tidsskifter og aviser ble avsluttet. Småpenger, men greit nok.

Brått over nyåret ble det sendt ut felles e-post om det nå var slutt på havregryn og knekkebrød til innsatte. Det var (enda) et sparetiltak.

Flere reagerte med galgenhumor, og ja, det var vanskelig å ta dette helt seriøst, men etter hvert som det sank inn, så man alvoret.

Illustrerer noe alvorlig

Når et fengsel velger å kutte ut havregryn og knekkebrød til de innsatte, sier det sitt om den økonomiske situasjonen og krisen i kriminalomsorgen.

For noen er dette mulig en bagatell, men det er urovekkende. Ikke nødvendigvis fordi de innsatte må kjøpe havregryn og knekkebrød for egne penger, men fordi det illustrer noe mer alvorlig.

Tidligere fengselsbetjent Hanne Rogne beskrev dette på en treffende måte på Twitter:

De trodde det var tull

Da innsatte ble gjort kjent med at de ikke lenger ville få havregryn og knekkebrød, var det flere av dem som trodde det bare var tull og slet med å ta det seriøst.

En innsatte uttalte: «Skal dere snart begynne å ta betalt for at vi sitter her (i fengsel)? Dette er så smålig at jeg ikke klarer å sette ord på det uten å ty til en del gloser du ikke vil høre».

En annen innsatt uttalte: «Jeg har vært inn og ut av fengsel i 20 år, men det har aldri vært så ille som nå. Det er bare oppbevaring, og nå tar dere havregryna også? Dere kan jo like godt begynne med vann og brød».

Paradokset er at på mange måter opplever de innsatte og ansatte situasjonen på samme måte. Situasjonen er rett og slett for ille til å være sann. Men dette er virkeligheten.

Rundt om i vårt langstrakte land har diskusjonene de siste årene ved enhetene dreid seg om hvor man skal kutte for ikke å sprenge budsjettet.

Fokuset burde heller vært hvordan vi kan gjennomføre samfunnsoppdraget på en enda bedre måte.

Skjult for folk flest

Bakteppet for den økonomiske situasjonen i kriminalomsorgen er de kuttene etaten er blitt pålagt siden 2014, og reduseringen i tildelingen.

Kuttene alene utgjør over 150 (!) millioner koner.

På toppen av dette kommer de kostnadene kriminalomsorgen har måttet ta innenfor egne budsjettrammer.

I 2015 iverksatte regjeringen avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen. En «reform» som høres flott ut på papiret, men i virkeligheten er den i ferd med å ødelegge den kriminalomsorgen som ofte blir omtalt som verdens beste.

Det er ingen skam å snu, men det er lite som tyder på at den politiske ledelsen vil lytte.

Når det kuttes i andre statlige virksomheter, merkes det i form av for eksempel mindre synlig politi og lengre ventetid på sykehus. Kuttene i kriminalomsorgen er skjult for folk flest, men de merkes likevel godt av mange. Ofte uten at de selv er klar over det.

• Fengselsdirektør Gøran Nilsson skrev denne kronikken i januar:

Tøffere miljø

Enhetene har stort sett bare nok penger til å ha minimumsbemanning. Det faglige innholdet er også redusert til et minimum, og gapet mellom ressurser og pålagte gjøremål er bare blitt større.

De ansatte må til tider løpe enda mer og strekke seg lengre enn det som er forsvarlig. Samtidig er kravene blitt skjerpet.

Konsekvensene er mindre tid til den enkelte innsatte, utilstrekkelig tilsyn der det er mer enn én innsatt til stede, mindre aktivisering, stengte verksteder og arbeidssteder for innsatte, mer isolasjon, begrenset med oppfølging av rusproblematikk og andre utfordringer.

Når man legger alt dette sammen, øker også risikoen for uønskede hendelser betraktelig.

I praksis innebærer dette vold og trusler mot ansatte, men også innsatte imellom. Som om det ikke er nok i seg selv, oppleves innsattmiljøet som hardere og mer krevende enn noen gang.

På en måte henger alt sammen, og det er liten tvil om at krisen i kriminalomsorgen må gjøres noe med – NÅ.

Ingen tid å miste

Vi har ingen tid å miste. Situasjonen i kriminalomsorgen er kritisk. Den går utover innsatte, ofrene, ansatte og samfunnet.

Det er en illusjon at det som skjer bak høye murer og gjerder, ikke påvirker «dem der ute».

God kriminalomsorg betyr færre tilbakefall til ny kriminalitet, færre nye ofre for kriminalitet, redusert risiko for uønskede hendelser overfor ansatte og et tryggere samfunn.

I motsatt tilfelle, det vil si kriminalomsorg på sparebluss, innebærer det sannsynligvis flere gjengangere, mer ny kriminalitet, flere ofre, utrygghet for ansatte og et mindre trygt samfunn.

Samfunnet må i større grad bry seg om det som skjer. Hvis ikke for innsatte eller ansatte, så i hvert fall for seg selv.

• Vi anbefaler også denne saken fra A-magasinet:

Demotiverende for de ansatte

Det er på tide å heve blikket. Kriminalomsorgen og fengsel dreier seg om mer enn nye fengselsbygg og kapasitet.

Hver eneste dag bærer ansatte i norske fengsler uniformen med stolthet. Ønsket om å utgjøre en forskjell for den enkelte innsatte, ofrene og samfunnet rager høyt.

Kompetansenivået blant de ansatte er skyhøyt, og engasjementet er stort. Dedikasjonen er imponerende. Mange er villige til å gå en ekstra mil for å lykkes med samfunnsoppdraget.

Man skulle tro at alt lå til rette for muligheten til å utgjøre forskjellen. Slik er det dessverre ikke. Det oppleves som frustrerende og demotiverende.

At den politiske ledelsen ikke tar innover seg alvoret, er for mange uforståelig. Det oppleves som en hån mot enhver ansatt eller frivillig som forsøker å utgjøre en forskjell.

Kanskje enda mer urovekkende er det da at innsatte har bedre samfunnsøkonomisk forståelse enn regjeringen: «Vi koster mye mer når vi slipper ut og ikke er rehabilitert, enn de sparer på disse budsjettkuttene», uttalte en innsatt på Dagsrevyen for en stund tilbake.

Kriminalomsorgen tåler ikke flere kutt. Derfor må den politiske neglisjeringen opphøre, kriminalomsorgen må satses på, og de ansatte må få gjennomføre samfunnsoppdraget i tråd med våre pilarer. For å få til dette må det bli slutt på å drive kriminalomsorgen på sparebluss.

I mellomtiden er det verdt å huske på at det er de innsatte, ofrene, ansatte og samfunnet som betaler prisen for neglisjeringen av kriminalomsorgen og det faglige innholdet.

Farukh Qureshi er medlem av organisasjonsutvalget i Arbeiderpartiet.

• Les mer:

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter