Kronikk

Colombia sa nei til fred. Det må Norge bære sin del av ansvaret for. | Tron Ljødal og Øystein Schjetne

  • Tron Ljødal, tidligere analyseleder Organisasjonen for Amerikanske Stater i Colombia og Øystein Schjetne, styreleder Stiftelsen Golden Colombia

JOSE MIGUEL GOMEZ / X00190 / REUTERS / NTB Scanpix

FARC fikk uforjent legitimitet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

JOSE MIGUEL GOMEZ / X00190

Den 2. oktober 2016 stemte flertallet nei i Colombias folkeavstemning om fredsavtalen som er undertegnet i landet. Selv om nei-flertallet var uhyre knapt (50,21 prosent mot 49,78 prosent) så er det mest påfallende at valgdeltagelsen var knappe 38 prosent.

Det betyr at et flertall av colombianerne ikke synes dette er viktig nok til at de gadd møte opp å avgi stemme.

Det betyr også at selv om resultatet hadde blitt omvendt, og ja-siden hadde vunnet, ville avtalen hatt en aktiv støtte fra ca. 20 prosent av befolkningen.

De resterende 80 prosent av colombianerne er enten uinteresserte eller imot avtalen. Det sier seg selv at det er nærmest umulig å skape fred i Colombia med så liten reell støtte i befolkningen.

Om forfatterne: Tron Ljødal er tidligere analyseleder for Organisasjonen for Amerikanske Stater i Colombia

Om forfatterne: Øystein Schjetne er styreleder for Stiftelsen Golden Colombia

Sett fra utlandet må colombianerne være gale. Hvordan er det mulig si nei til fred i et land som har opplevd krig i 52 år?

Avtalen er den mest avanserte og gjennomarbeidede fredsavtalen som har vært undertegnet noe sted i verden.

Colombias regjering mener at dette er den beste avtalen som det var mulig å få til med FARC. Colombias president Juan Manuel Santos har tilbudt det colombianske folk en visjon om en bedre fremtid som de fleste colombianere ikke tror på.

Lite tiltro hos mannen i gaten

Hos «mannen i gaten» er nesten alle vi snakker med skeptiske til fredsprosessen.

Det vanligste vi får høre er at «alle politikere er korrupte», at hele fredsprosessen er en stor løgn, at narkotikaproblemet uansett ikke vil bli borte, at hvis FARC demobiliserer vil de bli erstattet av andre voldelige grupperinger slik det skjedde med de paramilitære og at det i realiteten handler om å gi amnesti til forbrytere (FARC-lederne).

En mann fortalte om en butikktyv som nasket sjokolade som han var kronisk avhengig av. Han spurte: «Hvorfor er det slik at fattigfolk får 10 års fengsel for å naske sjokolade mens disse FARC lederne som har begått de mest uhyrlige forbrytelser skal slippe unna med mindre? Er det rettferdig?»

Fjerner du én væpnet gruppe, popper en ny opp

Et annet gjennomgangstema er at de fleste colombianere ikke tror landet deres vil forandre seg, og at en fredsavtale ikke vil gjøre noen forskjell fra eller til. Blant utlendinger med lang fartstid i Colombia er konsensusen den samme. «I konfliktområdene vil det alltid være det samme».

Fjerner du ett narkotikakartell skaper man bare et tomrom som noen andre vil fylle.

I Colombia har man sett et mønster hvor gerilja- og paramilitære grupper har demobilisert én etter én. De demobiliserte grupperingene har etter kort tid blitt erstattet av andre som delvis består av tidligere medlemmer fra forrige gruppering.

Hver gang det skjer et skifte i væpnet aktør fører det til et blodbad, hvor de som overtar forretningen slakter sivile for å markere hvem det er som bestemmer.

Hovedproblemet: korrupsjon og kriminalitet

Hovedproblemet i Colombia er ikke væpnet konflikt, men korrupsjon og kriminalitet.

Hele det politiske systemet er gjennomkorrupt, basert på klientelisme og stemmekjøp.

Når du snakker med vanlige colombianere, hører man at de fleste som avskyr politikk ikke har tro på noen politikere. Isteden er de fleste colombianere vi snakker med opptatt av de nære ting, som familie, jobb og TV-serier. Det eneste unntaket er tidligere president Álvaro Uribe, som har en betydelig støtte i befolkningen.

Selv om Uribe fremstår som en «antileder» som fremmer et budskap av hat og negativitet har han en helt annen aksept i store deler av befolkningen enn rikmannssønnen Juan Manuel Santos. De fleste i Colombia tror ikke på Santos fordi de ikke liker eliten.

Paradokset i colombiansk politikk er at folk ikke tror på den ene politikeren som lover dem en bedre fremtid, mens mange tror på Uribes fortelling om at FARC kan knuses militært.

Fremtidstroen som forsvant

Under de to første årene i den forrige fredsprosessen med FARC var stemningen i Colombia en helt annen.

Fra 1998 til 2000 trodde de fleste på fred i Colombia, og man var villig til å gi FARC mye mer enn det de har fått i dagens avtale. Det var en optimisme og tro på fremtiden som vi aldri har opplevd siden. Etter hvert oppfattet vi og våre colombianske venner det som at FARC overhodet ikke hadde til hensikt å forhandle om fred. Forhandlingene i San Vicente de Caguán var en eneste stor løgn, og inngikk i en plan om at FARC skulle vinne militært.

Skuffelsen var enorm, og har skapt et hat og mistillit mot FARC i befolkningen som i stor grad forklarer det som skjedde på søndag. Fenomenet Álvaro Uribe Vélez ble skapt i Caguán og vil eksistere så lenge FARC eksisterer.

Norge medansvarligg for å gi FARC ufortjent legitimitet

Norge må nok bære sin del av ansvaret for det som har skjedd. Forhandlingsmodellen har gått ut på å opphøye to parter, dvs. et lands regjering og én (1) av flere geriljaer til likeverdige «parter».

FARCs kommandanter blir behandlet av det internasjonale samfunnet som om de var statsledere.

På den måten har man gitt FARC en posisjon som ikke samsvarer med deres faktiske legitimitet i det folket som man forhandler fred på vegne av. Alle væpnede grupper sitter ikke ved bordet.

I tillegg har man ikke greid å trekke inn i forhandlingene FARCs egentlige fiende, dvs. Álvaro Uribe. Det colombianske folks nei til fredsavtalen viser at det har vært for stor avstand mellom kart og terreng.

Dette må til for å ha en sjanse for fred

Det eneste håpet for fred nå er å reforhandle avtalen.

For at prosessen skal lykkes må tidligere president Uribe tas inn i forhandlingene. Det er mulig han vil kreve at FARC-lederne må sone i fengsel. Sannsynligvis er han mest opptatt av at de rurale elitene han representerer ikke vil bli stilt til ansvar for ting de har gjort under krigen og måtte levere tilbake de enorme landområdene de urettmessig har tilegnet seg.

Han vil stille harde krav, men det er ingen vei utenom Álvaro Uribe Vélez nå.

Man må uansett slutte å behandle FARC som om de var en likeverdig part med regjeringen. ELN-geriljaen må tas inn i prosessen, og kanskje til og med arvtagerne etter de paramilitære, los Urabeños.

Sist, men ikke minst, må man i forlengelsen av en fredsprosess reformere hele den politiske arkitekturen for å få bukt med korrupsjonen i det politiske systemet.

Først da vil en fredsavtale i Colombia kunne ha livets rett.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Aftenposten mener: Fredsprosessen i Colombia må fortsette

  • Aftenposten har fulgt Norges spesialutsending Dag Nylanders innsats for å skape fred i flere år. Les hans helt spesielle historie: Han måtte selv hente gissel inne i Colombias jungel

Les mer om

  1. Colombia
  2. Folkeavstemning
  3. Korrupsjon

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Norsk fredsmegling er medskyldig i Columbias tragedie

  2. DEBATT

    Meninger: Nei, Norges fredsinnsats i Colombia er ingen suksess

  3. KRONIKK

    Jeg husker volden og frykten under oppveksten i Colombia

  4. VERDEN

    Syv endringer som kan sikre folkets støtte til fredsavtale

  5. DEBATT

    «Fredsprisvinneren fører et stadig mer konfliktskapende språk»

  6. LEDER

    Aftenposten mener: Ingen omkamp om fredsavtale