Kronikk

Dette er amerikansk fascisme

  • Espen Hammer
    Espen Hammer
    Professor, Department of Philosophy, Temple University
6. januar ble den amerikanske kongressbygningen Capitol stormet av Trump-tilhengerne. Etter hendelsen er jeg mer rede til å bruke fascismebegrepet om trumpismen, skriver kronikkforfatteren.

Etter fire år som Trumps lakeier og støttespillere må republikanerne oppsøke sine mer moderate røtter.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Vi har alle sett bildene fra USAs kongressbygning den 6. januar. En enorm horde av voldsberedte høyreekstremister, oppildnet av Donald Trump, trengte seg gjennom sperringene og inntok Capitol i den hensikt å stanse kongressens ratifisering av Joe Bidens valgseier.

Fem mennesker ble drept i det som lett kunne blitt en omfattende gisseltagnings- og lynsjesituasjon. Langt flere kunne mistet livet.

Gitt de voldsomme virkemidlene som ble brukt, vil mange kanskje tro at dette kun dreier seg om en høyst marginal gruppe. Imidlertid viser en meningsmåling gjort av det anerkjente analysebyrået YouGov at nesten halvparten av de republikanske velgerne i USA støtter denne aksjonen. Og i Senatets forestående riksrettssak vil Trump antagelig frikjennes. Det gis ikke et tilstrekkelig antall republikanske stemmer til at han vil kunne bli dømt.

Selv om 6. januar vil gå inn i historiebøkene som et lavmål av amerikansk populisme og mange er blitt dypt sjokkert, er det svært mange som faktisk går god for det som hendte. Trumpismen stikker dypt i den amerikanske virkeligheten.

Espen Hammer er professor og har skrevet boken «USA. En supermakt i krise».

Var det fascisme?

I en nylig publisert artikkel i det engelske magasinet The New Statesman hevder den britiske historikeren Richard J. Evans at selv om denne bevegelsen og det som skjedde denne januardagen gir grunn til stor bekymring, dreier det seg ikke, slik mange har hevdet, om fascisme. Den fascismen som vi kjenner særlig fra Hitler-Tyskland var i noen grunnleggende henseender forskjellig fra det vi har sett i USA.

For det første var den nært knyttet til en vilje til krigføring og erobring. Tyskland under Hitler skulle revansjere det bitre tapet i første verdenskrig. Det skulle en gang for alle omgjøre resultatene av Versailles-traktaten.

For det andre, hevder Evans, var det tyske samfunnet gjennomsyret av offervilje. Folk var villige til å gi alt, inkludert sitt eget liv, for en stat som selv var fullstendig forvandlet av nazistisk ideologi.

Selv om demokratiforakten, presseforakten, fornektelsen av sannhet og kulten omkring den rasistiske, voldsbejaende og autoritære Trump kan minne om 30-tallets fascisme, ville det være forhastet og ahistorisk å slutte seg til at trumpismen ganske enkelt er fascistisk.

Ikke minst, skriver Evans, må vi ta i betraktning at Trump aldri forskrev seg til fascismens kollektivisme. Trumps egentlige oppfatning synes snarere å være at en form for individualisme, der «the winner takes it all», er å foretrekke.

Dyrker styrke og retorikk

I min nylig utgitte bok USA. En supermakt i krise stiller også jeg spørsmål om hvorvidt Trump og hans tilhengere kan sies å være fascister. Blant annet nevner jeg at trumpismen ikke har vært like ideologisk artikulert som nasjonalsosialismen. Heller ikke har den vært like voldsorientert.

Etter 6. januar er jeg imidlertid mer rede til faktisk å bruke fascismebegrepet om trumpismen.

  • Fascismen er kjennetegnet gjennom viljen til å sette demokratiske prosedyrer til side i den hensikt å gjenreise statusen til en gruppe som oppfattes som sviktet.
  • Den danner en sterk kult omkring en autoritær lederskikkelse som hevdes å stå på folkets side mot samfunnets eliter.
  • Fascisten dyrker styrke og retorikk fremfor rettigheter og argumentasjon.
  • Fascistisk politikk er sterkt følelsesladet og full av samlende symboler som viser til fordums storhet. Ikke minst søker den å være spektakulær.
  • Dette er politikk som beruselse – politikk som skal løfte den enkelte ut av sine private bekymringer og over i en ny, solidarisk sfære.

Alt dette så vi 6. januar. Dette var en amerikansk fascisme – ikke så ekstrem som i 1933, men beslektet.

Les også

Terje Tvedt: Er USA det 21. århundrets «syke mann»?

Drosjesjåføren fra Philadelphia

17 dager senere befinner jeg meg i en drosje på vei fra Newark-flyplassen utenfor New York til Philadelphia, som har vært mitt bosted siden 2005.

Straks etter at vi har kommet inn i flyten på den enorme I-95, begynner sjåføren å snakke. Ganske raskt viser det seg at han er særdeles desillusjonert. Firmaet han jobber for, har under pandemien omtrent gått konkurs, og han er en av de få gjenværende ansatte.

«Joe Biden», sier han, «er kanskje en bra mann, men i mer enn 40 år har han jobbet i et korrupt system. Washington er overrent av store selskaper som kontrollerer alle beslutninger. Ser man på en politiker som Hillary Clinton, for eksempel, er det klart at dette er en person helt blottet for ærlighet».

Til sine slitne passasjerer, som nettopp har fløyet over Atlanteren, gjør han det videre klart at den amerikanske kapitalismen er pill råtten.

«Amazon», sier han, «har nylig gitt sine arbeidere «et godt tilbud». De lar dem jobbe lengre dager for lavere timebetaling – og slik kan de ansatte tjene mer enn tidligere».

Hans forakt for denne dårlig skjulte utbyttingen kunne ikke vært klarere uttrykt. «I like Bernie (Sanders).»

Men så kom det: «Jeg stemte på Trump i 2016. Jeg visste at han er en drittsekk privat, men ville ha en president som ikke tidligere hadde vært politiker. Jeg ville ha en som kom utenfra.»

Det slo meg da at det denne mannen hadde uttrykt, antagelig sier veldig mye om hvilken retning USA nå bør slå inn på.

Les også

Hilde Restad: Kan Biden lappe sammen et nytt utenrikspolitisk konsensus post-Trump?

Kolossal avstand

Trumpismen er fragmentarisk og langtfra ideologisk homogen. Sjåføren hadde vært akkurat like sjokkert som de fleste andre under stormingen den 6. januar. Han var opptatt av de samme sakene som de som står på agendaen til den progressive, venstreliberale fløyen til det demokratiske partiet: en mer rettferdig økonomi, en mer økologisk forsvarlig politikk, en overvinnelse av strukturell rasisme og mindre penger i rikspolitikken.

Problemet er at han har opplevd avstanden mellom sitt eget liv og politikernes virkelighet som kolossal. Tiltroen til systemet har forsvunnet.

Skal USA ha noe reelt håp om å legge trumpismen bak seg, må demokratene gjenfinne kontakten med denne velgergruppen.

De må innse at partiet har ført en altfor nyliberal politikk, og at sjanselikhet aldri kan erstatte de godene som en robust velferdsstat bringer med seg. De må gjenskape seg selv som et bredt, inkluderende folkeparti.

Etter fire år som Trumps lakeier og støttespillere må republikanerne på sin side oppsøke sine mer moderate røtter. De må ta et oppgjør med sine ytterliggående elementer.

Det eksisterer fascisme i USA. Samtidig eksisterer det også et enormt skikt av vanlige og fornuftige folk som sliter økonomisk, og som føler seg fornedret. Om Biden skal lykkes og bli gjenvalgt i 2024, må han imøtekomme denne gruppen. Alternativet vil etter all sannsynlighet bli mer høyrepopulisme – og fascisme.

Les også

  1. Spørsmålet er ikke hva Norge kan lære av USA, men hva USA kan lære av Norge

  2. Det amerikanske demokratiet drukner i konspirasjonsteorier

Les mer om

  1. Amerikansk politikk
  2. Demokrati
  3. USA
  4. Trump
  5. Joe Biden