Kronikk

Sigrid Undset skrev et kampskrift for demokrati

  • Anne Synnøve Simensen
    Anne Synnøve Simensen
    Frilansjournalist og forfatter
Sigrid Undset kalte seg «informasjonssoldat», i tjeneste for Norge og friheten, skriver kronikkforfatteren.

Men hennes politiske testamente ble ikke utgitt på norsk før etter hennes død. Hvorfor tok det så lang tid?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter å ha flyktet fra landet etter nazistenes invasjon i 1940, tilbrakte Sigrid Undset mesteparten av krigsårene i USA. Der brukte nobelprisvinneren sin store popularitet til å reise rundt for å få amerikanere til å engasjere seg mot tyskerne. Hun skrev også et kampskrift for demokratiet.

I vinter er det 100 år siden Kransen, første bind i Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter- trilogi ble utgitt. Trilogien ble enormt populær i USA, hvor Undset bodde under krigsårene.

Jubileet gir en anledning til å gjenlese andre Undset-utgivelser. Fra sin base i Brooklyn skrev hun reiseskildringen Tilbake til Fremtiden. Den ble først utgitt på engelsk (Back to the Future) i 1942 og inneholder essaylignende partier.

Dramatisk flukt

Den 155 siders sakprosaboken er både en skildring av krigsutbruddet i Norge slik Undset opplevde det, og av forfatterens egen lange og til dels dramatiske flukt til USA.

20. april 1940, 11 dager etter den tyske invasjonen, pakket Undset en koffert i all hui og hast. Hun tok motstrebende imot 100 kroner i lån av hushjelpen fordi hun ikke hadde kontanter i huset. Samme dag var hun blitt rådet av myndighetene til å reise fra sitt elskede Bjerkebæk fordi tyskerne nærmet seg Lillehammer.

Undset, som da ledet Forfatterforeningen, hadde vært tidlig ute med å kritisere nazismen og forsvare jødene og ble svartelistet alt i 1933.

Anne Synnøve Simensen er frilansjournalist og forfatter.

Sammen med blant andre vennen og kollegaen Fredrik Paasche og hans familie la hun ut på den lange bilreisen oppover Gudbrandsdalen og videre nordover med båtskyss fra Molde. Fra Mo i Rana fikk de hjelp av motstandsbevegelsen til å krysse grensen til Sverige, noe som innebar over seks km på ski. Den 58 år gamle Undset hadde ikke gått på ski på over 20 år og måtte la seg trekke i en slede det siste stykket.

Vel fremme hos forfatterkollegaen Alice Lyttkens i Stockholm fikk hun vite at hennes eldste sønn – og yndling – den 27-årige fenriken Anders, var blitt skutt og drept av tyskerne ved Segalstad bro den 27. april.

Undset tok nyheten med fatning. Kanskje minnet hun seg selv om sine egne ord: «Jeg vil heller vite min sønn liggende død og sønder flenget på den jord som ennå var hans folks da han segnet, enn at han skulle leve og kjempe i et undertvunget land,» som hun blant annet sa i en tale i Studentersamfundet i 1914.

Les også

Ingunn Økland kommenterer: Revansj for Sigrid Undset

Reiste til USA

Det endelige reisemålet var USA, som for Undset representerte frihet. «Nu er det bare over Amerika at veien fører tilbake til fremtiden,» skrev hun i boken, og tilføyde: «det som vi fra de europeiske demokratier kaller fremtiden».

Hennes romaner hadde lenge vekket begeistring i USA. Kristin Lavransdatter var blitt en enorm suksess med gode salgstall, og forlegger Alfred Knopfs utgivelse hadde solgt hele 200.000 eksempler før 1940. Hennes siste roman Madame Dorthea var nylig utkommet, og salget gikk strykende.

Sammen med den 21-årige yngstesønnen Hans, hennes eneste gjenlevende barn (datteren Maren Charlotte døde året før), fløy hun til Moskva. Herfra tok de den transsibirske jernbanen, en reise hun skildrer inngående i Tilbake til fremtiden. Fra Kobe i Japan gikk ferden over Stillehavet med dampskipet «president Cleveland».

Varm velkomst

Amerikanerne var godt forberedt på nobelprisvinnerens besøk. Allerede den 10. juni samme år hadde magasinet LIFE trykket et stort oppslag om hennes flukt fra Norge med hovedtittelen «My escape from Norway» og undertittelen «En Nobelpristaker forteller om hvordan det føles å flykte fra sitt hjemland fra nazistene».

Da mor og sønn ankom San Francisco den 26. august, hele fem måneder etter at hun forlot Lillehammer, overrasket den mediesky Undset alle ved å ville snakke med en fremmøtt journalist. I intervjuet hyllet hun Amerika som «frihetens land» og Vestens sivilisasjon. Samtidig kritiserte hun indirekte amerikaneres manglende vilje til å gå inn i krigen mot tyskerne.

Undset kalte seg «informasjonssoldat», i tjeneste for Norge og friheten

Etter å ha tatt toget over kontinentet, ble hun i New York tatt varmt imot av forleggeren Alfred Knopf og hans forleggerkone Blanche, som hadde reklamert for Madame Dorthea i amerikanske aviser med ordene: «Bombs can destroy Norway’s towns but not its literature.» De innkvarterte henne på et hotell og satte henne i kontakt med andre intellektuelle, som forfatteren Willa Cather og middelalderforskeren Hope Emily Allen, som hun knyttet nære vennskapsbånd med.

Elsket Brooklyn

Undset slo seg etter hvert til ro i en toværelses hjørneleilighet med kjøkken på leilighetshotellet «Margaret» i 97 Columbia Heights i Brooklyn, et strøk med et stillferdig småbypreg.

Leiligheten hadde flott utsikt mot skyskraperne på Nedre Manhattan og til East River og havnen. Et katolsk kapell lå like ved. Her trivdes hun godt, omgitt av grønne planter og i selskap av fire skilpadder. Men det var ikke noe latmannsliv hun skulle føre. Undset kalte seg «informasjonssoldat», i tjeneste for Norge og friheten.

Undset omtales i amerikansk avis i 1944

Noe av det første hun gjorde, var å reise på en turné på to ganger to uker mellom øst og vestkysten, i regi av Colston Leigh. Hun – som ikke likte å snakke foran forsamlingen – tålte det når målet var klart: Amerikanere måtte engasjere seg i å gjenvinne Vestens tapte frihet.

Turneen bidro også til å finansiere USA-oppholdet, som hun betalte selv, og ikke minst sønnen Hans – som via hennes kontakter hadde fått plass på Harvard-universitetet.

Til logoped

Undsets muntlige engelsk var det riktignok så som så med. Hun uttalte blant annet democracy som demo-kreisy (uten trykk på «o»-en) og måtte oppsøke en logoped i New York for å få hjelp til den engelske uttalen. Dette beskrev hun som «urkomisk» i et brev til Alice Lyttkens.

Etter turneen fortsatte hun arbeidet der hun trivdes best – foran skrivemaskinen – hjemme i leiligheten i Brooklyn, ofte med en sigarett i munnviken.

Hun produserte en jevn strøm av artikler blant annet for American Scandinavian Review, New York Times, New York Herald Tribune, Atlantic Monthly og Nordisk Tidende (USA) og ble invitert til å holde mange foredrag, som for eksempel i den prestigefylte Carnegie Hall. Ofte snakket hun om den norske motstandskampen.

Tro på demokratiet

Høsten 1941 påbegynte hun Tilbake til fremtiden. Boken er gjennomsyret av hennes tro på demokratiet, selv om hun erkjenner at dets svakheter er lette å få øye på.

Forfatteren advarer leseren mot å ta demokratiet for gitt: «Demokratiets idealer har aldri vært drømmebilder, men mål», som krever anstrengelse; «utrettelig, tålmodig og modig anstrengelse.» Vi må aldri, selv etter «de mest strålende seire», tro at nå er kampen vunnet for alltid.

Undset skryter av «Atlanterhavsdemokratiene», hvor folk har satt «frihet, likhet og brorskap» høyt lenge før de ble kristne. For atlanterhavsdemokratiene er det totalitære fremmed, mener hun, i motsetning til for eksempel tyskere. Men «vår skjebnesvangre feil» har vært at vi har tatt for gitt at alle folkeslag vil bevege seg mot demokrati og fredelig samarbeid.

Uforsonlig

Forfatterens angrep på det tyske folkeslag er rystende lesning. Undsets uttalelser, blant annet om at tyskerne burde underlegges vitenskapelig undersøkelser, særlig av «sinnsykeleger» – sjokkerte også mange. Men Undset la ikke bånd på seg, til tross for forleggeren Knopfs utallige forsøk på å dempe henne.

Forfatterens angrep på det tyske folkeslag er rystende lesning

En journalist skrev formildende at hennes uforsonlige uttalelser måtte sees i lys av at det var «en mors blødende hjerte» som frembrakte de hatefulle ordene.

Undset er også langt fra politisk korrekt i sine beskrivelser fra reisen gjennom Sovjetunionen, som er overveldende negativ. Mens japansk kultur derimot nærmest roses opp i skyene, noe som ikke akkurat kom på et heldig tidspunkt.

Utbrent

Norgespatriotens hjerte banket nok ekstra den 16. september 1942 da Franklin D. Roosevelt sto med kronprinsesse Märtha ved sin side og brukte norsk kampvilje som eksempel på hvordan man burde kjempe mot tyskerne. «Er det noen som tviler på den demokratisk verdens vilje til seier, da sier jeg igjen – se til Norge», sa presidenten.

Da de allierte omsider seiret, var hennes glede blandet med sorg – i tillegg til sønnen Anders hadde hun mistet flere av sine nærmeste venner og kolleger i løpet av krigsårene. Omsider kom hun seg hjem på lasteskipet «Montevideo», som ankom Oslo den 30. juli 1945.

Undsets skrivestue på Bjerkebæk.

På Bjerkebæk hadde tyskerne etterlatt seg en svinesti og stjålet det meste av verdisakene, men boksamlingen var reddet. Husholdersken Thea vasket bort det verste – og selv konsentrerte hun seg om det som ga henne størst glede – å sette i stand hagen. Hun fullførte også helgenfortellingen Caterina av Siena, som ble hennes siste verk.

To år senere ble hun tildelt storkorset av St. Olavs Orden «for fremragende litterært virke og fortjenester av fedrelandet».

Undset var imidlertid utbrent etter de siste årenes strabaser og tap. Helsen ble stadig dårligere, og den 10. juni 1949 døde hun 67 år gammel av nyresvikt.

Lot seg presse

Først fem måneder etter hennes død i 1949 ble Tilbake til fremtiden, som på mange måter kan sees på som hennes politiske testamente, utgitt på norsk. Hvorfor tok det så lang tid?

I 1945 var boken allerede utkommet på en rekke språk, og i Norge var den ferdigtrykket. Men de negative beskrivelsene av Sovjetunionen førte til at den sovjetiske ambassaden sendte en protest til Aschehoug forlag: Om ikke kritikken ble fjernet, ville det sees på som en fiendtlig handling mot en alliert. Ambassaden truet med å stanse utgivelsen av russiske forfattere på norske forlag.

Først i 1949, med krigen noe på avstand, kom boken ut

Omsider ga forlaget etter. Med unntak av bokens siste kapittel, som ble trykket i tidsskriftet Samtiden, ble resten lagt bort. Først i 1949, med krigen noe på avstand, kom boken ut. Kan det være en grunn til at den ikke har fått så mye oppmerksomhet?

Det ryktes imidlertid at våren 2021 skal boken imidlertid komme i ny utgave på Aschehoug forlag, med etterord av Morten Strøksnes, som også har skrevet en artikkelserie i Dag og Tid om Undsets USA-opphold.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Sigrid Undset
  2. Andre verdenskrig
  3. Tilbake til fremtiden
  4. Demokrati
  5. Nazisme