Kronikk

Kirken må besinne seg i møtet med islam

  • Olav Skjevesland

Vårt nye flerkulturelle samfunn kjennetegnes av at en svekket og utydelig kirke og en kristen arv som er halvglemt blant mange, blir stilt overfor en uttrykksfull og sterk islam. Kirken og hele samfunnet blir tvunget til å tenke over hvordan vi kan sette vårt eget hus i stand for møtet med islam, mener Olav Skjevesland, biskop i Agder.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

V ESTENS MØTE MED ISLAM har skapt en komplisert situasjon og en viktig debatt. Et nærgående møte med annen tro tvinger til ettertanke om forvaltningen av vår kristne trosarv. Nærhet til andres tro kaller på selvbesinnelse: Hva har norsk kirkeliv og kristendom å stille opp med? Hvordan møter vi "det nye"?Til alle som leker med tanken om å få skrudd klokken tilbake til forgangne tiders enhetskultur, er det nødvendig med en nøktern konstatering: Norge er blitt multietnisk, og således multikulturelt, og dermed også multireligiøst. Dette er nå våre betingelser, rett og slett, et faktum som vi strever med å komme til rette med.Norge er en del av den vestlige kultursfære som lenge har hamret på tesen: "Religion er en privatsak". Denne påstand kan bety tre ting, minst: 1) Religion er et dypt personlig anliggende. Dette aspekt har ikke minst kristendom av pietistisk type betont. 2) Religion er noe den enkelte konstruerer selv, som et personlig lappeteppe av mange slags trosbrokker. Dette er den postmoderne variant: Religionen som passer for meg! 3) Religion skal holdes unna det offentlige rom — et standpunkt for eksempel Human-Etisk Forbund hevder her hjemme.S ELVKRITISK KAN DET SIES at møtet med islam kaller til ettertanke over vår anonyme og nokså uttrykkssvake kristendom. Det blir et møte mellom to ganske ulike religionsforståelser. Vår avblekede hjemlige kristendom, for nå å tale sveipende, møter i islam en religion som krever å få prege menneskers liv på bredt felt. Innenfor politisk islam drives dette aspekt til sin ytterlighet: "Islam er en altomfattende ideologi," sa den islamistiske fører Abu A'la Mawdudi (1903- 79).Konsekvensdimensjonen ved islam, i alle dens forgreninger, er påfallende - fra tekstile symboler til bønnetider og fasteforpliktelser. Islam krever - en tro muslim vil nok si: tilbyr - det sanne, forpliktende liv i pakt med Allahs vilje. Islam former i det ytre, mens norsk gjennomsnitts-kristendom av protestantisk type knapt beveger i det indre.D ET ER ÅNDSKRAFT I ISLAM, selv om graden av religiøs forpliktelse varierer også blant muslimer. Her fins alt fra hengiven lojalitet til Koranen og sunna (tradisjonen) - til en type "sosiologisk" islam som lever mer uavgjort innenfor sin kulturelle ramme.Flere har resonnert som så at vårt møte med muslimer og andre folkegruppers religiøse selvbevissthet ville føre nordmenn til et mer aktivt forhold til egen religion. I noen grad har dette skjedd, men vel ikke påtagelig. Vi markerte for få år siden 1000 års kristendom i Norge. Den kristne tro, basert på Bibelens tradisjon, har fra langt tilbake satt sitt preg på samfunnsliv og tenkesett. Vi har ikke opphørt å være et kristent folk i nominell forstand, men troen former ikke lenger individ- og samfunnsliv i nevneverdig grad. Kort sagt: Vi har ikke vært særlig gode til å holde vår religiøse erindring våken.Vi konstaterer at religionen på kraftfull måte er tilbake på den globale arena - til mange religionssosiologers overraskelse. I en tid hvor globaliseringen bidrar til å dempe de etniske og kulturelle forskjeller, ser religionen ut til å fremstå som alt sterkere identitetsmarkør. Dette er en innsikt til ettertanke, ikke minst for religiøst umusikalske nordmenn.De utviklingstrekk som her skisseres, faller i Norge, som i Vesten forøvrig, sammen både med tendenser til en anonymisering av kristendommen og fremveksten av alternativ religiøsitet. For oss i Norge faller det nye religionsmøte dessuten sammen med en diskusjon av selve kirkeordningen, statskirkesystemet. Altså: Mens viktige åndelige vinder blåser, vil mye kirkelig energi de nærmeste år gå med til å avklare strukturelle spørsmål - en oppgave som synes uomgjengelig nettopp i dagens religionsklima.D ETTE SAMMENFALL AV ANONYMISERT KRISTENDOM, nyreligiøse strømninger og nærvær av selvbevisste religiøse minoriteter betyr en spore til kirkelig selvbesinnelse. Dette er en utfordring som ikke bare berører de indre kirkelige sirkler. Det viktige prosjektet "trosopplæring", som har fått bred politisk oppslutning, tolker jeg som et vink om at Stortinget innser situasjonen, og vil gjøre noe med den. Det nye initiativ for trosopplæring i kirkesamfunnenes egen regi kan vise seg å føre til et betydelig oppsving for kristen kultur- og tradisjonsformidling i vårt land.Man behøver ikke å lytte til mange muslimske røster - også fremtredende, reflekterte representanter for den såkalte "euro- islam" - før man merker at de oppfatter vår kultur som gjennomsekularisert, uten respekt for Gud, samfunnsordning og øvrighet. Her kan endog spores en selvbevissthet som tenderer mot overlegenhetsfølelse.I denne situasjon må kirken gjennomtenke sin holdning og opptreden: Hvordan stå frem med det kristne budskap i religionsmøtets tid? Og hvordan bør kristendommen spesifikt møte islam - begge er jo misjonerende religioner med universelle sannhetspretensjoner? - en slik ettertanke er i gang i kirken.Tre momenter til sist. For det første: I møte med annen tro med sterk selvbevissthet og etablerte (koran)skoler for opplæring, er det i egen leir nyttig å arbeide med spørsmålet: Hvilken religiøs og kulturell bagasje bør norske folkekirkemedlemmer utrustes med? Det må fins en "kanon" av kristent kunnskapsstoff - katekisme het i det i gamle dager - som hjelper til å fastholde de sentrale referanser i kristendommen. Å utforme en slik kanon for vår tid er et interessant prosjekt.Kunnskapsmangelen i dette stykket er betydelig, særlig i de yngre årsklasser. Man må iblant konstatere at uvitenheten er kompakt om hva klassisk kristendom går ut på. Denne kunnskapssvikt er kirken selv nødvendigvis medskyldig i.For det andre: En kultur som trenger å revitalisere sin halvglemte kristne arv, gjør klokt i å gi høytidene og merkedagene stor oppmerksomhet - også i det offentlige rom. Høytidenes innhold utgjør peilemerkene i kristentroens landskap.For det tredje: Massemediene må ta temaet religion mer alvorlig. Kreativ og kunnskapsbasert journalistikk har dype kilder å øse av. Redaksjonene, i hvert fall de ressurssterke, må bygge opp større kompetanse på et felt hvor kuriosa-journalistikken ofte boltrer seg. Det er ikke sjelden de sære sakene som får oppslag, de marginale fenomener, mens sentrale, formende faktorer på det religiøse liv forsømmes.M ÅTEN RELIGION BEHANDLES PÅ i mediene, farger nødvendigvis folks oppfatning av sakfeltet. Religion fremstilles altfor ofte som et roteloft for humoristiske - for ikke å si ironiserende - visitter. Resultatet er gitt: trivialisering av en grunnleggende dimensjon ved individ- og samfunnsliv.Med dette bes det ikke om "snille" medier som vær så god har å være kirkesamfunnenes lojale agenter. Det spørres etter medier som - i en religiøs brytningstid - innser sitt faglige samfunnsansvar. Nå er det viktig ikke å sove i religionstimen!

Les mer om

  1. Kronikk