Kronikk

Kronikk: Islamkritikkens begrensninger | Thomas Hylland Eriksen

  • Thomas Hylland Eriksen

Strengt tatt begynte den nye islamkritikken med Rushdie-saken, skriver Thomas Hylland-Eriksen. Her brenner pakistanske aktivister en dukke i protest mot forfatterens bok <i>Sataniske vers</i>. ASIM TANVEER/Reuters/NTB scanpix

Det største problemet med kritikken mot islam er at den gir en rekke svar uten å si hvilke spørsmål kritikken svarer på.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kritikken mot islam har tiltatt i styrke i Europa de siste ti–femten årene. Et vannskille var angrepet på USA 11. september 2001, men strengt tatt begynte den nye islamkritikken med Rushdie-saken. Da Salman Rushdies roman Sataniske Vers ble brent offentlig av sinte og skuffede muslimer i Bolton høsten 1988, gikk startskuddet for en polarisering mellom sekulære og religiøse strømninger som gradvis har økt fra lett bris til stiv kuling.

Thomas Hylland Eriksen Larsen, Håkon Mosvold

I toneangivende kretser er menneskerettigheter nærmest blitt synonymt med ytringsfrihet. Iallfall når den rammer muslimer og ikke en selv, som da SAS-magasinet trykte en artikkel om politisk høyredreining i Skandinavia og Fremskrittspartiet krevde at opplaget skulle fjernes fra flysetene. Eller da Norges justisminister høytidelig brente sin lokalavis da den skrev noe han ikke likte. Eller da Wikileaks lekket ulekre detaljer fra maktens sirkler.

Mange ville være Charlie Hebdo

For et års tid siden var det uansett mange som gjerne ville være Charlie. Skjønt, da jeg på 1980-tallet jobbet i Gateavisa, som drev med lignende satire, kan jeg ikke huske at vi hadde veldig mange støttespillere i det etablerte Norge. Og de som faktisk støttet oss den gangen, var ikke så opptatt av å skryte av at de var Charlie i januar 2015, heller.

Disse utgavene av Gateavisa er fra 1978, 1979 og 1981. Espedal, Jan Tomas

I fjor høst viste det seg dessuten at det var noen brave nordmenn som ved nærmere ettertanke ikke hadde så veldig lyst til å være Charlie likevel, da en av dem ble tullet med på NRK og hans venner følgelig bestemte seg for å boikotte den slemme radiokanalen.Kritikk av islam regnes derimot som en høyverdig bruk av ytringsfriheten, og rett som det er blir den innvandrervennlige delen av majoritetsoffentligheten kritisert for ikke å holde den religionskritiske fanen tilstrekkelig høyt hevet. Hvorfor skulle ikke liberalere og sosialister, som i flere hundre år har forsvart fornuften mot overtroen, heve stemmen når konservative og til dels reaksjonære strømninger kommer til overflaten blant muslimer?

Jeg uttaler meg som naiv kulturrelativist, i senere år landsforræder og nå også medlem av velkomstkomiteen for den godhetstyranniske maren som for tiden rir dette landet.

En ryggesløs multikulturalist

Det er lett å svare på spørsmålet, men siden gruppetenkning er så utbredt, må jeg først presisere at jeg hverken snakker på vegne av universitetet der jeg jobber, miljøpartiet jeg er medlem av eller noen av organisasjonene jeg tilhører eller støtter økonomisk. Jeg uttaler meg utelukkende på egne vegne, som mangeårig ryggesløs multikulturalist og naiv kulturrelativist, i senere år landsforræder og nå også medlem av velkomstkomiteen for den godhetstyranniske maren som for tiden rir dette landet.

• For det første: Beskrivelsen er feil. Det skrives veldig mye kritisk om salafisme, voldelig islamisme og terrorisme. Og skribenter som forsvarer religionsfriheten og det kulturelle mangfoldet i Europa, befinner seg i første rekke. Bare i Norge ville det være lett å komme på et dusin navn på journalister og akademikere som kan mye om islam og som offentlig markerer at disse tendensene må bekjempes, men ikke nødvendigvis med bomber. Det er imidlertid riktig at disse vanligvis ikke snakker nedsettende om hele religionen islam i alle dens former og varianter. De vet for mye til å generalisere på en slik måte.

• For det andre: Mange av meningsytringene som etterlyses, er uinteressante. På hvilken måte skulle det bidra til å rense luften, heve takhøyden og skape bedre betingelser for intelligent samtale dersom X, Y og Z gikk ut offentlig og sa at de var mot massakrer og for satire, og kanskje tilføyde at de ikke trodde på hellige bøker? I en sekulær offentlighet er slike posisjoner trivielle.

Dersom du vil at flest mulig muslimske jenter skal gå med hijab, skal du foreslå å forby den.

• For det tredje: Å kritisere andre menneskers verdensbilde er ikke nødvendigvis det mest effektive middelet til å forandre det. Dersom du vil at flest mulig muslimske jenter skal gå med hijab, skal du foreslå å forby den. Hvis du ønsker at minoritetene i Norge skal være ekstremt opptatt av religion, skal du snakke mest mulig om religion og minst mulig om f.eks. etnisk diskriminering på arbeidsmarkedet og nødvendigheten av å skaffe seg en utdannelse. Du må snakke om symptomer som om de var årsaker.

• For det fjerde: Det er uklart hvilke problemer islamkritikerne tror de bidrar til å løse. De tilbyr en rekke svar, men nøler med å si hva som var spørsmålet. Dersom islam er «den ellevte landeplage», hvordan skal denne innsikten omsettes i praksis, for eksempel i et land som Norge? Forfatteren av en mye solgt norsk bok mot islam gikk nylig inn for å avskaffe religionsfriheten i landet, riktignok bare for muslimer. Kanskje et slikt virkemiddel ville fått bukt med islam her (skjønt det er lite sannsynlig), men det ville neppe hatt stor betydning for den globale spredningen av konservative og bokstavtro former for islam. En kampanje for å få til et regimeskifte i Saudi-Arabia, som sponser reaksjonære varianter av islam over hele verden, ville i det minste ha nærmet seg en brukbar diagnose. Problemet er bare at Saudi-Arabia er USAs og derfor også Norges nest beste venn i Midtøsten, etter Israel.

Hvem skal man alliere seg med?

Dersom det er islam som er problemet, blir det vanskelig å ta stilling i konflikter. Hvem skal man for eksempel alliere seg med i Syria, i Afghanistan, i de Boko Haram-infiserte delene av det nordlige Nigeria, eller det borgerkrigsrammede Mali? I disse områdene er jo praktisk talt alle muslimer. De fleste av ofrene for voldelig islamisme er selv muslimer. Dersom alle som tror på Allah, Muhammed og Koranen tilhører den samme landeplagen, hvilke kriterier kan man da bruke for å støtte noen av dem på bekostning av noen andre?

Og hvem i minoritetsmiljøene skal man alliere seg med her? For hensikten med islamkritikken kan vel ikke være å etablere grenser mellom «oss» og «dem» i en krympende verden som vi alle deler og skal leve sammen i, altså et primitivt skille mellom de rettroende (ikke-muslimer) og de vantro (muslimer)? Det er vanskelig å se hvordan det kan bidra til å gjøre verden til et bedre sted at man kategorisk, og med bred pensel, advarer alle andre mot å respektere livssynet til rundt en femtedel av verdens befolkning.

Mange foretrekker å la tro være en privatsak

Det koster ikke et gjennomsnittlig sekulært menneske to kalorier å bekjentgjøre at han eller hun ikke føler seg videre tiltrukket av religioner som krever tilbedelse av en selvhøytidelig, patriarkalsk gud, som viser til hellige skrifter som beskriver hva tilhengerne bør være for og imot og som truer med guddommelig straff dersom man unnlater å utføre sine daglige botsøvelser.

Derimot er det vanskelig å finne ut av hvordan vi skal klare å leve sammen. Derfor er det mange som foretrekker å la tro være en privatsak. Det er mulig å være uenig om hvor fotballbanen skal ligge og om den skal ha kunstgress, eller om Norge bør bombe Libya, men uenighet om gyldigheten av hellige skrifter og religiøse dogmer er ikke av samme slag. Det du tror på, er jo det du ikke kan vite noe om. Ellers hadde du ikke trodd. Da hadde du visst.

En tredje vei

Mye tyder på at nedlatende kjefting ikke er veien å gå. Et alternativ er en kosmopolitisk holdning. Den representerer en tredje vei mellom universalisme (alle må bli som meg) og relativisme (verdisyn er prinsipielt like gode, og usammenlignbare). Den kosmopolitiske posisjonen erkjenner

a) at forskjeller i kultur og verdier eksisterer, b) men at vi likevel kan forstå hverandre ganske godt, dersom vi møter hverandre med medmenneskelighet og et åpent sinn, c) samtidig som selv en utmerket gjensidig forståelse på tvers av livssyns— eller kulturelle grenser ikke gir noen garanti for konsensus.

Evnen til å lytte er trolig det mest konfliktdempende våpenet som finnes

Det er med andre ord ikke nødvendigvis slik at du vil prøve å bli som meg bare du skjønner hva jeg sier. Eller omvendt. Det kan naturligvis skje – ateister blir kristne eller hinduer; religiøse blir ateister – men det er ikke noe du kan regne med. Derfor er bekjempelse av diskriminering et mer konstruktivt prosjekt enn kritikk av andres livsanskuelse. Faktisk er evnen til å lytte trolig det mest konfliktdempende våpenet som finnes.

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

«Islamkritikk er i mange tilfeller forbundet med hårreisende politiske forslag»

, skriver Mohamed Abdi:

Les også

Langlesing: Hvor ble det av venstresidens sterke religionskritiske tradisjon? | Bård Larsen

Les også

Jeg er lamslått. I dag gir jeg opp. Jeg tar av meg dette hodeplagget, som er en del av meg. Jeg orker ikke mer

, skriver Tasmiyah Shafi.

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Integrering
  3. Islam

Relevante artikler

  1. KULTUR

    – Samfunnet lider av en sterk berøringsangst for religionskritikk

  2. KRONIKK

    Wahhabismen utfordrer våre friheter | Carl Schiøtz Wibye

  3. DEBATT

    Rana trenger å modernisere tankegangen | Mina Bai

  4. KULTUR

    Essay: Frankrike romantiserte islamismen altfor lenge | Bjørn Kvalsvik Nicolaysen

  5. KRONIKK

    Oslo-ungdommens rusdelte by | Willy Pedersen og Anders Bakken

  6. KRONIKK

    Putin og Zamjatins advarsel | Jahn Otto Johansen