Kronikk

Kronikk av Einar Lie: Hva vi kan lære av den økonomiske utviklingen under og etter krigen

  • Einar Lie

Den økonomiske politikken etter første verdenskrig la på forskjellige måter til rette for den bratte oppturen, skriver Einar Lie. Fra Det Norske Teatret oppsetning av Bør Børson med Rolv Wesenlund i hovedrollen. Foto: Aage Storløkken,NTB scanpix

Det er i tider med stor optimisme man bygger opp den største fallhøyden.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Vi har i år markert hundreårsdagen for utbruddet av første verdenskrig. Krigen markerte i Europa det blodige og gruoppvekkende sammenbruddet for det lange 1800-tallets politiske og økonomiske orden, Den norske utviklingen var fattigere på lidelse og ødeleggelse enn den som preget de krigførende landene. De økonomiske og politiske konsekvensene av krigen ble likevel dype og langvarige også for Norge.

afp000312693.jpg

Som stor skipsfartsnasjon og fiskerieksportør, med en raskt ekspanderende tungindustri, var Norge i perfekt posisjon for å tjene på krigen som brøt ut høsten 1914. Disse mulighetene for høy profitt ble både sett og diskutert åpent fra starten av krigen – og mange kastet seg frem for å gjøre store penger.

Norgeshistoriens mest elleville jobbetid

Dette er norgeshistoriens mest elleville jobbetid, kjent i litteraturen fra blant annet Johan Falkbergets Bør Børson jr og Johan Borgens De mørke kilder . Et vell av nye selskaper ble etablert, børsen steg rekordraskt, og kredittmulighetene fra bankene var rikelige.

Den økonomiske politikken la på forskjellige måter til rette for den bratte oppturen. Plikten til å holde kronens verdi fast mot gull, en hjørnestein i den gamle liberale orden, ble suspendert.

Pengemengden økte raskt. Store statslån ble tatt opp for å finansiere økte statlige utgifter på flere områder.

Verst var likevel ikke de statslånene man hadde oversikt over. Et komplekst system av sentrale og lokale provianteringsmyndigheter kjøpte inn brensel og matvarer for statskassens bekostning, men uten at regjeringen eller Stortinget hadde noen oversikt over de enorme regningene som hopet seg opp.

Den politiske situasjonen inviterte ikke til å moderere innkjøpene. Kontrasten mellom de nyrike krigsprofitørene og vanlige folks hverdag, preget av høye priser og rasjonerte varer var grell. Store demonstrasjoner preget de siste to krigsårene, og den folkelige mobiliseringen ble fortolket med den russiske revolusjonen i 1917 som bakteppe.

Det dype fallet

Etter at krigen var slutt, kom en rask etterkrigsboom, etterfulgt av en dyp krise i 1920–21. To år etter gikk vi inn i en omfattende bankkrise.

Banktapene bare i 1923 utgjorde utrolige syv prosent av bruttonasjonalproduktet, dette er mer enn dobbelt så mye som tapene for 1991, selve annus horribilis under den siste bankkrisen.

De viktigste årsakene lå i konjunkturene, de mange konkursene, og det voldsomme børsfallet som satte inn vinteren 1918. Børsen falt langt forbi verdiene fra 1914. Det skulle faktisk ta mer enn 50 år før børsens totalindeks inn på 1970-tallet var tilbake der den var i Bør Børsons glansdager.

En medvirkende årsak til krisen var nok pengepolitikken. Kronens verdi ble sterkt redusert som følge av pengeflommen og inflasjonen under krigen, til omtrent halvparten av gammel gullverdi. I 1920 startet Norges Bank arbeidet med å heve pengeverdien gjennom deflatorisk politikk. Dette la et veldig press på hele økonomien, særlig på dem som hadde gjeld.

Restriktiv pengepolitikk

Staten hadde selv blitt sittende i store gjeldsproblemer. Statsgjelden bidro nok til at myndighetene valgte å gå tilbake til gammel gullverdi. I den politiske oppvasken som fulgte etter vanstellet fra 1914 av, var det ingen som ønsket å holde på den billige krigskronen for å gjøre statsgjelden lettere å bære.

Politikken for å få kronen tilbake til gammel gullverdi ble ført frem til 1928. Den restriktive pengepolitikken innebar at prisene skulle ned. Arbeidsgivernes forsøkte dermed å få lønningene regulert nedover, men møtte motstand i fagbevegelsen. Dette ga opphavet til mange bitre og langvarige arbeidskonflikter.

Også de mange bedriftskonkursene og særlig tvangsauksjonene på bygdene var knyttet til den økte reelle belastningen av gjeld, forsterket av sviktende inntekter.

Krisens langvarige virkninger

Var det så ingen som kom godt ut av krisen? Vel, de med oppsparte midler kom bedre ut når pengene ble mere verdt. Hvis de da ikke hadde pengene i en av bank som gikk over ende, og det var de aller fleste. For heller ikke sparerne ble spart når tapene i store konkurser skulle dekkes.

De med fast stilling kunne oppleve et sterkere prisfall enn lønnsfall. Hvis de ikke mistet jobben underveis. Bedrifter gikk konkurs, og den forgjeldede staten førte til harde kampanjer for å presse statens utgifter ned. En mengde statsorganer fikk en kraftig redusert virksomhet, og statsansatte ble sagt opp i stort monn.

Da den store krisen som fulgte av Wall Street-kræsjet i 1929 kom til Norge et par år senere, fortsatte staten å kutte i offentlige budsjetter. Arbeiderpartiet gikk til valg i 1933 på et program om å få «hele folket i arbeid».

Historikere og politikere har skrevet mye om hvordan partiet var inspirert av Keynes og professor Ragnar Frisch her hjemme, og ville budsjettere med underskudd, for å stimulere etterspørselen i økonomien.

Men det er skrevet mindre om hvordan politikere som Oscar Torp og Johan Nygaardsvold, som også husket første verdenskrig, med fasthet prioriterte å nedbetale statlig gjeld når de i 1935 kunne danne regjering. Da fortsatte de trofast og ufortrødent opprydningslinjen helt frem til den nye krigen brøt ut.

Hva kan vi lære av denne historien?

I etterkrigstiden bidro minneproduksjonen om 20-årene til at Norges Banks betydning ble sterkt begrenset, ettersom bankens sjef, Nicolai Rygg, fikk en sterk og selvstendig rolle i gjennomføringen og begrunnelsen for pengepolitikken.

I offentligheten var skepsisen til banker, krav om lave renter og skattemessig billige lån (det har vi fortsatt), og ikke minst en frykt for gjeld, en arv fra den første krigsøkonomien.

Hva kan vi lære av denne historien? Min lærer Francis Sejersted forklarte fra tid til annen at vi ikke måtte tro vi kunne lære av historien.

Kontekst og sammenhenger endrer seg alltid, slik at vi vanskelig kan overføre én fast regel eller ett prinsipp fra en epoke til en annen.

For eksempel frarådet foreldre 1960 – og 70-årene sine barn å stifte mye gjeld for å kjøpe bolig fordi de husket hvordan det gikk i 20-årene. Det var stort sett dårlige råd.

Men, som Sejersted alltid supplerte den første læresetningen med, så har vi ikke noe annet enn historien å lære av.

Og selv om vi altså ikke vet nøyaktig hva vi i dag kan lære av årene fra 1914, er det alltids noe å ta med seg. For dagens oljerike Norge er antagelig den viktigste innsikten at det er i tider når bekymringen er minst og oppgangen raskest, at fallhøyden også blir størst.

Ikke gå glipp av debattene — følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Vi bør elske kronen som faller

  2. Les også

    Rådene gjør ikke Siv Jensen glad

  3. Les også

    Utlandet presser ned norsk skatt

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Økonomi
  3. Historie

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR
    Publisert:

    Adjø Oslo Børs, og takk for aksjeselskapet! Einar Lie

  2. ØKONOMI
    Publisert:

    Koronavirus, oljekollaps og økonomisk krise. Her er konsekvensene du kan merke.

  3. KOMMENTAR
    Publisert:

    Europeiske stater kan bli gjeldsslaver til sine sentralbanker

  4. ØKONOMI
    Publisert:

    Brexit-trøbbel for Italias banker kan utløse ny EU-krise

  5. DEBATT
    Publisert:

    Hvor omstillingsdyktig er norsk økonomi?

  6. KOMMENTAR
    Publisert:

    Elisabeth Holvik: Politikerne bør ikke lenger bestemme over Norges Bank