Kronikk

Kronikk: Politikernes effektivitetskur er ikke til de psykiatriske pasientenes beste | Ragnhild Holm og Lise Tveter

  • Ragnhild Holm og Lise Tveter
    Psykologer
Artikkelforfatterne er bekymret for at finansieringssystemet som fra i år også omfatter psykisk helsevern, vil ha alvorlige og uheldige konsekvenser for pasientene.

Barne- og ungdomspsykiatrien: Å la oss styre av de nye økonomiske betingelsene vil bety å samarbeide mindre, sette verre diagnoser og være mindre tilgjengelig på telefon.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) er i økonomisk krise. Dette er ikke fordi det jobbes mindre. Det er heller ikke fordi det sløses med penger eller behandlerne er udugelige.

Nytt finansieringssystem

Det gjøres like mye nå som tidligere, men den økonomiske situasjonen en helt annen. Dette har direkte sammenheng med innføring av et nytt finansieringssystem i psykisk helse.

Vi er bekymret for at dette vil ha alvorlige, uheldige konsekvenser for våre pasienter. Psykologforeningens president har gjort samme vurdering i sin kronikk «Gi oss et helsevesen som først og fremst er hjelpsomt, ikke lønnsomt!».

Vi vil gjerne dele våre erfaringer om hvordan det nåværende «lønnsomme» systemet ser ut i praksis for oss som behandlere i psykisk helsevern for barn og unge – og hvordan det kan se ut for våre pasienter. Vi vil understreke at vi skriver dette på bakgrunn av erfaringer i BUP, men uttaler oss som privatpersoner.


  • Les også:

Er jeg normal? Passer jeg inn? Er jeg pen nok? Slank nok? Moderne nok?

I fjor skrev Sandra Lyng (bildet) denne kronikken som ble lest av mange:

Jeg skal kjempe for barn og unge med psykiske lidelser


Uheldige bivirkninger av politikernes effektivitetskur

Innsatsstyrt finansiering (ISF) ble innført for psykisk helsevern 1. januar i år. Kort fortalt betyr dette at sykehusene får deler av sin inntekt basert på hva slags behandling som gis.

Det ligger gode hensikter bak dette – de folkevalgte ønsker mer helsehjelp for pengene. Det er det lett å stille seg bak. Som alle andre er også vi pasienter og pårørende i løpet av livet og ønsker et mest mulig effektivt helsevesen. Politikerne er bekymret for at helsevesenet ikke har vært effektivt nok og har innført ISF som en kur.

Vi ser flere uheldige bivirkninger av resepten.

Mer tid på reise og mer fravær fra skolen

BUP-feltet er spesielt ved at vi i stor grad må involvere mange personer både innenfor BUP og i barnets miljø. Ofte samarbeider fagpersoner med ulik kompetanse for å hjelpe en familie.

Vi mener vi gjør det beste faglige arbeidet dersom vi kan samarbeide tett, helst ved å møte familien sammen eller ha tilstøtende timer. Kolleger snakker selvsagt sammen utenom pasientmøtene, men erfaring tilsier at flyten i behandlingen og pasientens opplevelse blir bedre når vi samkjører timene.

Tidligere kunne vi legge opp timene slik at det var effektivt og praktisk både for oss og familien. Med det nye finansieringssystemet lønner det seg for BUP å innkalle pasienten til legen den ene dagen og til psykologen den andre dagen. Det betyr mer tid på reise og mer fravær fra skolen.

Tidkrevende

Andre finurligheter i systemet fører til at det er mer lønnsomt å ringe mor, far og pasient på hver sin dag fremfor å snakke med alle i løpet av samme dag.

Vi kan jo bare se for oss hvor lang tid det vil ta å få samlet inn informasjon hvis vi skal fordele telefoner med foreldre, steforeldre, PPT, lærere og helsesøstre over ulike dager.

Lønnsomme diagnoser

I fremtiden skal inntjening også knyttes opp mot pasientens diagnose. Dette gjør oss bekymret.

Bak en depresjonsdiagnose kan det skjule seg enormt ulike behov. En traumelidelse kan være mulig å behandle på ganske få timer, men kan også kreve intensiv behandling over år.

Diagnosen i seg selv hjelper lite for å forutsi hva som er nødvendig for akkurat denne pasienten, og da virker det urimelig at den skal bestemme hvor mye penger sykehuset skal få. Vi er bekymret for at terapeuter på sikt blir styrt mot å legge opp behandling ut fra diagnose i stedet for å skreddersy behandlingen til pasienten.

Et annet spørsmål er det rent etiske: Er det greit at det lønner seg for sykehusene å sette «verre» diagnoser? Selvfølgelig vil helsepersonell aldri bevisst stille diagnose basert på lønnsomhet fremfor faglige vurderinger. Men det er naivt å tro at mennesker ikke blir påvirket av styringssystemer over tid.

Hva skjer i de faglig vanskelige tvilstilfellene som ligger i grenseland mellom diagnoser, og hvor det å lande på én diagnose vil gi langt høyere økonomisk uttelling for avdelingen enn den andre?

Enn så lenge er det heldigvis ikke diagnosene som bestemmer. Men allerede merker mange avdelinger innen psykisk helsevern bivirkningene av regjeringens økonomiske kur.

Vi jobber mer mer, tjener mindre

Da systemet ble innført ved årsskiftet, var løftet at sykehusene ikke skulle tape penger på omleggingen. Etter seks måneder er status at svært mange BUP-er ligger veldig dårlig an med tanke på å skulle overholde budsjettet.

I vår avdeling blir vi fortalt at vi ifølge statistikken jobber mer enn hva en skulle forvente ut fra størrelsen på vårt områdes barnebefolkning, samtidig som vi tjener mindre enn vi gjorde med det gamle systemet.

Budsjettet har store, røde tall. Man kunne tenke seg at dette tyder på at det er noe feil med det nye systemet som jo skulle gi like store inntekter som før. Vi får imidlertid beskjed om problemet bare er at vi ikke tjener inn nok penger.

Løsningen?

Hvordan løser vi så dét? Vi kunne la oss styre av de økonomiske betingelsene og dreie praksis etter pengene. Det ville altså bety å fordele behandlingen over flere timer i et lengre tidsrom, samarbeide mindre, sette verre diagnoser og være mindre tilgjengelig på telefon.

Heldigvis har vi også fått beskjed om at vi ikke skal la fagligheten vike for økonomiske hensyn. Vi opplever å få lokal støtte for å gi behandling slik vi mener er faglig forsvarlig og til det beste for våre pasienter, selv om dette medfører lavere inntekter for avdelingen vår. Vi skal altså ikke la oss styre av styringssystemene.

Vi ser imidlertid noen mulige problemer også med denne løsningen på sikt: Hva skjer i en bedrift hvis inntektene krymper mer og mer? På ett tidspunkt må kostnadene kuttes. Når tilbudet til pasientene er det eneste det kan kuttes i, må vi jo spørre oss om det å nekte å forholde oss til de økonomiske konsekvensene av det nye systemet blir til pasientens beste.

Dilemma: Økonomi eller faglighet?

Vi står mellom to valgmuligheter: Forholde oss til ISF med de negative praktiske konsekvensene dette har for pasientene, eller stå på våre faglige vurderinger og la avdelingen svi økonomisk.

Det hjelper lite med fagre ord fra helsedirektoratet om at ISF skal «understøtte aktivitet som er faglig riktig, men ikke være premissgiver for pasientbehandlingen og de faglige valg». Hvis vi ikke skulle bli påvirket av det økonomiske styringssystemet, var det vel ingen grunn til å innføre det?

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Psykisk helsevern
  2. Psykiatri
  3. Psykologi