Kronikk

Skolen skal gjøre mye. Skolen skal se hele mennesket. Men vi kan ikke prioritere alt | Torbjørn Røe Isaksen

  • Torbjørn Røe Isaksen, kunnskapsminister (H)

Som folkevalgte må vi være på vakt når nye problemer dukker opp, og vi må sikre at ikke skolen får et for smalt og nyttepreget fokus, skriver Torbjørn Røe Isaksen. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Vi kan ikke forvente at skolen skal satse på både stort og smått, og samtidig si at det aller viktigste er grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I løpet av fire år som kunnskapsminister kan jeg ikke huske at jeg har fått ett eneste direkte spørsmål fra Stortinget om elevene lærer nok i skolen. Eller om hvorfor mange fortsatt ikke lærer å lese godt nok, eller hvorfor så mange stryker i matematikk.

Selvfølgelig, vil våre politiske motparter si, handler alle spørsmål indirekte om læring. Og skolen skal se hele mennesket, og det er ingen motsetning mellom læring og trivsel.

Jeg er enig i det. Trivsel er viktig for læring, men likeså viktig er det at læring er viktig for trivsel.

Torbjørn Røe Isaksen. Foto: Tor Stenersen

Slående mye av skoledebatten handler i beste fall om hva elevene skal lære bare indirekte.

Høyre opptatt av utfordringene

I løpet av disse fire årene har jeg fått utallige spørsmål av opposisjonen, men få eller ingen peker på klare utfordringer knyttet til kunnskap og læring.

For eksempel er det store forskjeller på hvor mye elevene lærer avhengig av hvor de bor. Som Aftenpostens kommentator Helene Skjeggestad skrev etter å ha sammenlignet skoleresultatene i Finnmark og Oslo: «Hadde dette vært tall for Oslo, ville det vært fullt av demonstranter på plenen foran Stortinget.»

Les også

Norge svikter elevene i Finnmark | Helene Skjeggestad

Man skulle tro et opposisjonsparti ville stå parat for å stille Regjeringen til ansvar, men nei. Paradoksalt nok føler jeg ofte at det er Høyre – partiet som sitter i posisjon – som er mest opptatt av å løfte fortsatt utfordringer med kunnskap og læring i skolen.

Nok et eksempel: Jeg får mange spørsmål om tiltak for å hindre at elever faller ut av videregående skole. Det er et stort og viktig problem, selv om flere nå fullfører videregående skole. Samtidig er det en direkte sammenheng mellom frafall og karakterer, med andre ord mellom frafall og hva eleven faktisk har lært.

Vi vet også – helt sikkert – at det er en klar sammenheng mellom det vi på fint kaller sosioøkonomisk bakgrunn og hva elevene lærer i skolen. På godt norsk: Barn fra familier med høy utdanning og god råd lærer mer enn barn fra familier med lav utdanning og dårlig råd. Hvis vi hadde klart å løfte noen av de svakeste elevene en eller to karakterer i matematikk, ville flere gjennomført skolen.

Elever som lærer for lite, er ikke først og fremst et problem for konkurranseevnen eller næringslivet. Det er et problem fordi disse barna får et dårligere utgangspunkt i livet enn andre.

Styrke skolens grunnmur

Da Høyre kom inn i regjeringskontorene, hadde vi en klar tanke om hva som måtte gjøres. Etter åtte år med rødgrønn regjering måtte kunnskapsskolen revitaliseres. Vi måtte sluttføre en del av arbeidet som ble påbegynt under Høyre og Kristin Clemet fra 2001–2005.

Ingenting er viktigere for læring enn at elevene møter dyktige, utdannede og engasjerte lærere

Etter kort tid lanserte vi strategien for denne periodens skolepolitiske reformer: Lærerløftet – på lag for kunnskapsskolen. Den beskrev alle de store reformene vi har gjennomført i denne perioden: En massiv satsing på etter- og videreutdanning, en ny masterutdanning for lærere, høyere krav for å bli lærer og krav til fordypning for lærere som skulle undervise i norsk, engelsk og matematikk.

Tanken var at vi måtte styrke skolens grunnmur, og ingenting er viktigere for læring enn at elevene møter dyktige, utdannede og engasjerte lærere.

Gode intensjoner

Skoledebatten må handle om mye. Skolen kan ikke bare drive med lesing, skriving og regning.

Som folkevalgte må vi være på vakt når nye problemer dukker opp, og vi må sikre at ikke skolen får et for smalt og nyttepreget fokus.

I denne perioden har vi også laget en helt ny og offensiv politikk mot mobbing, bestemt at livsmestring skal inn som tema i skolen og lagt frem en strategi for å styrke elevenes digitale ferdigheter.

Vi kan ikke lukke ørene når elever, og særlig unge kvinner, forteller om økt press og stress, fordi vi blir så opptatt av grunnleggende ferdigheter (for øvrig er det selvfølgelig heller ingen motsetning mellom god leseopplæring og en skole hvor elevene trives).

Min bekymring er at skoledebatten snarere går til den motsatte ytterlighet hvor alle andre problemstillinger enn hva elevene kan og hva de lærer, får massiv oppmerksomhet. Det avføder igjen en serie med tiltak og initiativer som noen krever skal få plass i skolen.

Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Isolert sett er det gode intensjoner bak både en times obligatorisk fysisk aktivitet, frukt og grønt, kulturskoletime, heldagsskole, skolefritidsordning, diverse nye fag fra koding til personlig økonomi og så videre og videre.

Men det er ikke slik at politikerne kan kreve at skolen gjør alt og prioriterer alt, samtidig som vi holder fast på at det aller viktigste er at elevene får det aller mest grunnleggende av kunnskap og ferdigheter.

På samme måte er det viktig å diskutere hvordan vi styrer skolen og hva slags rom vi har for lærerprofesjonens autonomi. Men vi kan ikke demontere hele systemet for å sjekke resultater og ha åpenhet om hva elevene lærer og samtidig forvente at det ikke skal få konsekvenser.

Les også

NHO bommer om koding i skolen | Torstein Tvedt Solberg

På rett vei?

Kanskje skyldes vridningen i skoledebatten at vi på så mange områder er på rett vei? Særlig om vi sammenligner med skolesjokket på begynnelsen av 2000-tallet, da mange fryktet at resultatene i norsk skole var i fritt fall.

Elevene våre leser bedre, de har bedre demokratiforståelse, de er mer til stede i klasserommet og har klar fremgang i for eksempel den internasjonale PISA-undersøkelsen.

Da den siste internasjonale leseundersøkelsen PIRLS ble lagt frem like før jul, var forskernes konklusjon rimelig klar: Den store satsingen på lesing fra Kunnskapsløftet og utover har gitt resultater.

Det skyldes ikke politikk alene. Alle som er i skolen, har selvfølgelig en svært stor del av æren. Samtidig er politikken viktig. Ikke minst evnen til å prioritere og holde fast på noen kjerneområder over tid.

Kan ikke prioritere alt

Etter over ti år med satsing på grunnleggende ferdigheter i norsk skole er vi faktisk ikke ferdige. Fortsatt er det for mange elever som ikke lærer det de skal og dermed starter livet med et handikapp.

Det er fortsatt systematiske forskjeller som videreføres gjennom skoleløpet, og det er sjokkerende store forskjeller mellom skoler i forskjellige deler av landet.

Skolesatsinger ruller og går ikke av seg selv, uavhengig av politiske prioriteringer. Snarere er det en kampestein som må dyttes oppover. Hvis vi slipper taket, vil den brase nedover igjen.

Skolen skal gjøre mye. Skolen skal se hele mennesket. Men vi kan ikke prioritere alt opp, forvente at skolen skal satse på både stort og smått, og samtidig si at det aller viktigste er grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning.

Som statsråd har jeg gjort mine valg.


På Twitter: @konservativ

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Skole og utdanning
  2. Høyre (H)

Relevante artikler

  1. DEBATT
    Publisert:

    Grunnleggende ferdigheter blir ikke vektlagt nok i Oslo-skolen

  2. DEBATT
    Publisert:

    Det er på tide med et opprør i svake skolekommuner

  3. DEBATT
    Publisert:

    Norge trenger algebra!

  4. KRONIKK
    Publisert:

    Oslo-skolen tør å satse. Fortsett med det.

  5. POLITIKK
    Publisert:

    PISA: Norske 15-åringer presterer svakere i lesing og naturfag

  6. SID
    Publisert:

    Spør skolemakten: «Hvorfor er det firerkrav i matte for å bli lærer?»