Polarisering på norsk | Thomas Boe Hornburg
Polariseringen i politikken tærer på tillit, øker konfliktnivået og gjør samarbeid på tvers av skillelinjer mer krevende. Hvorfor skjer det likevel?
Vi lever i det kommentator Frank Rossavik presist har beskrevet som «det politiske ekstremværets tidsalder». Donald Trump, gule vester, brexit og høyrepopulister på fremmarsj i Tyskland, Italia og Sverige – dette har sendt oss ut på en kollektiv søk- og redningsaksjon.
Noe av det vi søker etter, er merkelapper. De forenkler. De hjelper oss å forstå det politiske værskiftet. Men hvilken passer? «Populisme»? «Identitetspolitikk»? «Ny-nasjonalisme»?
Det som treffer best, er polarisering. Økende polarisering er et dyptgripende fellestrekk ved politikken i land så forskjellige som USA, Storbritannia, Polen og Frankrike.
Og Norge.
For hvordan havnet vi egentlig der at de med størst oppdrift og mest medvind i norsk politikk, er Bjørnar Moxnes og Trygve Slagsvold Vedum? Og før det Sylvi Listhaug?
Politikere som har suksess med en politisk metode som splitter, er blitt forbilder. Andre tar etter. Også i Norge.
«Dyp» polarisering
Polariseringen i politikken øker fordi tre ting nå skjer samtidig.
For det første øker avstanden mellom ytterfløyene i politikken. Tenk på Donald Trump og Bernie Sanders i USA.
For det andre øker oppslutningen om ytterfløyene i de fleste land rundt oss. Se på høyrepopulistenes fremmarsj i Sverige, Tyskland og Italia, eller ytre venstres vekst i Hellas, Spania og Frankrike.
Og for det tredje øker intensiteten i standpunktene på ytterfløyene. Følelsene er sterkere. Motsetningene i britisk politikk er for eksempel blitt mye mer intense, ja fiendtlige, på kort tid.
I noen land er denne utviklingen kommet så langt at vi kan snakke om «dyp» polarisering. Motsetningene er blitt så sterke at det ikke engang er enighet om grunnleggende spilleregler i et demokrati. Samarbeid på tvers av skillelinjer foraktes. Polariseringen sprer seg til resten av samfunnet og deler familier, vennegjenger og land i to. USA er der nå, i likhet med Polen og Ungarn. Storbritannia og Frankrike er på god vei.
Mot ulv og elbil
Vi er ikke der i Norge. Men også i norsk politikk er det noe som føles annerledes, noe som er nytt, noe som gjør at vi kan snakke om en grunn polarisering. Avstanden mellom ytterfløyene og oppslutning om ytterkantene har økt, også i norsk politikk.
Rødt gjorde sitt beste valg noensinne i 2017 og har nær doblet oppslutningen etter det. De er i ferd med å erstatte det mer moderate SV som ytterposisjonen på venstresiden. I den andre enden av høyre/venstre-skalaen har den delen av Fremskrittspartiet som er under åndelig ledelse av Sylvi Listhaug, også vokst, ikke minst i selvtillit og synlighet. Og så er det Senterpartiet.
Norsk politikk er strukket ut langs to akser: Høyre/venstre og sentrum/periferi. Og langs den siste aksen, som skiller by fra bygd, er Senterpartiet ytterfløyen. De gjorde for to år siden sitt beste valg siden 1970-tallet når vi ser bort fra EU-valgkampene. Det har skjedd i takt med at partiet har skjerpet sin linje for bygda og mot byene (og ulven) – og at partiet stadig mer treffsikkert henvender seg til de som føler seg overkjørt og oversett av makten og byene.
Sterkere agg mot eliten
Helt i motsatt ende av distriktsaksen har oppslutningen også økt for partier som i praksis er rene bypartier, som Miljøpartiet De Grønne i Oslo.
Og aller viktigst: Også i Norge har intensiteten i standpunktene på ytterfløyene økt de siste årene.
Nordmenn flest er ikke blitt mer kritiske til innvandring. Men den delen av befolkningen som er svært skeptisk til innvandring, virker mer fiendtlig enn før.
Nordmenn flest har ikke endret syn på EØS. Men de som er imot EØS, har mer av regien og energien i debatten nå. Intensiteten i motstanden har økt. ACER-saken – om norsk tilslutning til EUs tredje energidirektiv – er et tredje eksempel. For ti år siden, sist gang samme sak var oppe, var det få som lot seg engasjere. I fjor vinter satte saken norsk politikk i brann.
Hvorfor føles agget mot EU, mot eliten, så mye sterkere nå?
Sylo Taraku: Vi trenger en sunn patriotisme som motvekt mot Europas nasjonalisme
Polariseringens drivkrefter
Polariseringen i politikken tærer på tillit, øker konfliktnivået og gjør samarbeid på tvers av skillelinjer mer krevende. Så hvorfor skjer det likevel?
Kommentatorer på venstresiden, som Thomas Piketty, Dani Rodrik og Paul Collier, legger avgjørende vekt på økende økonomisk ulikhet som drivkraft for polarisering. Kommentatorer som Francis Fukuyama og David Goodhart vier større oppmerksomhet til økende kulturelle skiller i samfunnet som følge av høy innvandring og forfeilet identitetspolitikk.
Analysene er forskjellige, men de har et viktig fellestrekk: De beskriver en verden hvor menneskers liv er blitt mer og mer ulike.
Økende ulikhet i velstandsnivå og i verdisyn på spørsmål som innvandring handler om at livserfaringene våre er mer forskjellige nå enn før. Det skaper grobunn for polarisering. Fordi politikere henvender seg til velgere som har mindre felles. Fordi grupper som har mindre til felles, lettere kan settes opp mot hverandre. Fordi velgere som ikke føler seg anerkjent av en elite som oppleves fjernere, lett ser seg om etter alternativer.
Også i Norge er det grobunn for økt polarisering.
Livene våre ligner hverandre ganske mye. Samfunnslimet er sterkt. Men det siste tiåret har reallønnen hos dem som tjener minst i Norge, falt. Vi har fortsatt et velorganisert arbeidsliv, men arbeidsinnvandringen fra EØS har siden 2004 skapt større forskjeller.
NRK P3Vi har bygder og små kystsamfunn hvor det leves gode liv, men bak Senterpartiets vekst ligger også en sterkere følelse av avmakt når lensmannskontoret står tomt, jobbene blir borte, og ulven får bli. Og som Leo Ajkic viser i sin TV-serie Uro, ligger uroen over tøffere gjengkriminalitet og parallellsamfunn rett under overflaten.
Partier og fagbevegelse svekket
Analyser som kun ser på økonomiske og kulturelle forskjeller, kan ikke fullt ut forklare hvorfor polariseringen øker akkurat nå. Ulikheten har økt over flere tiår i hele den vestlige verden uten at det har ført til større politisk polarisering.
En viktig del av forklaringen er at de tradisjonelle kanalene for politisk mobilisering – partiene og det sivile samfunn – er svekket.
De politiske partiene i Europa har mistet halvparten av sine medlemmer de siste tiårene, ifølge en studie fra London School of Economics. Partiene er blitt enda mer profesjonaliserte, og mange har fjernet seg fra vanlige folk. Emmanuel Macrons bevegelse «En Marche!» ble startet kun ett år før valgseieren i 2017. Det viser hvor grundig lei mange velgere var av de etablerte partiene.
De gule vestene, UKIP og Femstjernersbevegelsen i Italia er andre symptomer på at etablerte partier ikke fanger opp sterke politiske strømninger i folket. Svake partier er også en viktig del av forklaringen på høyrepopulismens raske vekst i land som Ungarn og Polen.
Det sivile samfunn er også svekket, med mindre deltagelse fra folk flest og økt profesjonalisering, symbolisert ved den sterke veksten i PR-bransjen. Fagbevegelsen, det tradisjonelt viktigste verktøyet for arbeidstageres interessekamp, har mistet oppslutning over hele den vestlige verden.
Polariseringsfabrikken Facebook
Samtidig som disse tradisjonelle arenaene for deltagelse i politikken er blitt mindre tilgjengelige for folk, er en ny arena kommet til: sosiale medier. Det har gjort det lettere å ytre seg. I en tid da avstanden mellom folk og folkevalgte oppleves som stor og stadig økende, er det svært bra.
Men sosiale medier har også en politisk skyggeside. Sosiale medier bidrar til polarisering fordi de gir systematisk mer oppmerksomhet til, og større intensitet i, standpunkter på ytterfløyene.
Twitter og Facebook favoriserer ytterfløyene fordi «innhold med ekstreme og kontroversielle ideer ... spres betydelig raskere enn annet materiale på Youtube, Facebook og Twitter», som Karin Pettersson og Martin Gelin oppsummerer i Internett er trasigt (2018). Derfor var så mye som én av tre tweets i den tyske valgkampen i 2017 koblet til det høyrepopulistiske partiet AfD.
I tillegg trekker Facebooks og Youtubes algoritmer oss systematisk i retning av innhold som er mer ekstremt.
Ser du lenge nok på valgkampstevner med Donald Trump på Youtube, blir du gradvis mer eksponert for mer høyreekstreme videoer. Det skjer fordi algoritmene har «lært» at ytterliggående innhold og sterke følelser, som hat og sinne, er noe av det som får brukere til å engasjere seg og bli på plattformer som Facebook og Youtube.
Sosiale medier bidrar i seg selv til polarisering. Men like viktig er det at sosiale medier virker i et nytt samspill med de gamle mediene, særlig på ytre høyreside i mange land.
Noe av det som virkelig har skapt en mer polarisert offentlighet i USA, er samspillet mellom TV-kanaler som Fox News, politikere som Donald Trump og nye medier som Twitter og Breitbart. Et lignende økosystem på høyresiden har vi fått i Norge med et artsmangfold som inkluderer Nettavisen, Resett, Document.no, Human Rights Service og «Facebook-Høyre».
Knut Olav Åmås: Vi trenger færre monomane, overspente debatter om innvandring, integrering og islam
Smittsomt
Polariseringen øker mye der ute og litt her hjemme. Politikken kan forhindre det – eller påskynde det. De siste årene har det vært mer av det siste enn det første.
Prisen for David Camerons beslutning i 2016 om å håndtere Europa-striden i eget parti gjennom en folkeavstemning om EU, betales nå av britene i form av polarisering. Den lever sitt eget liv og vokser seg stadig større, som en snøball i fart.
Vi er ikke der i Norge. De fleste vil ikke dit. Men det finnes de i norsk politikk som tjener på at motsetningene øker. Kanskje har vi mindre til felles enn før og mindre enn vi liker å tro. Hva krever det av oss å velge den andre veien, den som leder bort fra polarisering? Heller ikke vi kommer unna det spørsmålet.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
