Hundretusener opplever mobbing og trakassering på jobb. Vi kan ikke stå stille og se på | Hilde Østby
Vi kan rope på internett, men må handle i virkeligheten.
Jeg var på trikken en helt vanlig formiddag, da en mann begynte å gi kjæresten sin juling, og alle om bord satt paralyserte og så på, som om det var TV-underholdning.
Jeg er ingen helt og dette er ingen heltehistorie – jeg forteller dette fordi det viser hvordan paralysert handlingslammelse kan bli brutt. Jeg gikk bort til mannen som slo damen sin og sa: «Du må holde opp med det der! Stopp!»
Også gjorde han det: stoppet. Andre folk reiste seg og kom til.
Forbannelsen var brutt, glassklokken rundt de to var blitt knust.
Tilskuereffekten
28 år gamle Kitty Genovese ble drept 13. mars 1964, på vei hjem fra jobb i New York. Ifølge de opprinnelige rapportene var over 30 mennesker vitne til overfallet som endte med at hun døde. Hvorfor ble ikke kvinnen reddet?
Hendelsen startet et helt studium i sosialpsykologi. Forskningens soleklare konklusjon er at jo flere mennesker som er vitne til et overgrep, desto færre gjør noe med det. I slike situasjoner tenker vi alle at noen andre kommer til å gjøre noe, en med autoritet eller myndighet. Eller, kanskje ikke engang det:
Vi venter bare på at noen skal reise seg og si stopp.
Ikke bare seksuell trakassering
Nå, etter #metoo, har vi noe enda sterkere enn det «stopp»-et, vi har en #. En liten # som forandret alt.
Kritikerne snakker om gapestokk. Men hvordan kan vi ikke fortelle disse historiene? Ingen hadde jo hørt eller sett noe, før det kom en bitte liten # og sprengte de lukkede rommene åpne!
123.000 arbeidstagere opplever uønsket seksuell oppmerksomhet oftere enn én gang i måneden på jobb, 4,7 prosent av alle yrkesaktive. Dette tallet er ikke kommet frem etter #metoo – Statens arbeidsmiljøinstitutt publiserte det allerede i 2014.
Men den mektige lille # er for liten, #metoo handler jo om misbruk av makt i form av seksuelle overgrep. Så hva med all den andre maktmisbruken på arbeidsplassen som vi er blitt vant til å se på? Hva med de hundretusener som daglig opplever mobbing og trakassering på jobb?
I 2015 kunne Statens arbeidsmiljøinstitutt oppsiktsvekkende nok rapportere at 135.000 vurderer å ta livet sitt som følge av mobbing på jobb. Jeg kjenner flere av dem.
De vi liker å tenke på som siviliserte
Til nå har 23 personer i min omgangskrets kunnet fortelle at de er blitt skjelt ut, mobbet, ignorert, truet, manipulert eller følt seg jaget fra skanse til skanse på arbeidsplassen sin. Flere av dem har vært syke (én med kreft, flere andre med alvorlige diagnoser), og har derfor ikke vært i stand til eller orket å kjempe imot. Mange er blitt syke av mobbingen.
Gjennomgående for disse historiene er at arbeidstagerne blir presset ut av en fiendtlig innstilt sjef, ender med oppgaver de er overkvalifisert til og får det generelt så utålelig på jobb at de «frivillig» sier opp. På engelsk kalles dette «constructive dismissal» og er helt forbudt.
Å skjelle ut en arbeidstager er også forbudt. Trusler og vold er forbudt, å fryse ut en arbeidstager, overse, latterliggjøre og stille spørsmål ved og undergrave den kompetansen hen er ansatt med, er trakassering, det er ifølge arbeidsmiljøloven ikke lov.
Det er ikke riktig å fjerne og forandre arbeidsoppgaver uten at arbeidstager er involvert i prosessen. Men i praksis gjelder ikke loven for mange ledere, så lenge de slipper unna med å bryte den. Mye av dette er det vanskelig å bevise, og er prosessen langsom nok, skjønner du ikke hva som er skjedd før du står der uten jobb.
Dette kunne kanskje foregått for 100 år siden i den røffeste delen av norsk industri, men de fleste historiene jeg har hørt i det siste, har skjedd på arbeidsplasser vi liker å tenke på som siviliserte: Stat og kommune, og den å, så kultiverte kulturbransjen.
Dyre og dårlige sjefer
Hva koster ikke dårlige sjefer og arbeidsmiljø oss i uføretrygd, sykmeldinger og tapt fortjeneste, og hvorfor er det greit at dette pågår rundt oss? Nå vil du kanskje innvende at personene jeg har snakket med sikkert var dårlige i jobben sin, eller vanskelige å ha med å gjøre. Er det ikke egentlig for komplisert å si opp inkompetente folk?
Det spiller faktisk ingen rolle. Ingen skal behandles sånn, uavhengig av hvor briljante eller ikke-briljante de er. Det er derfor det finnes et prinsipp uten unntak, en lov, Arbeidsmiljøloven § 4 – 3.
Etter #metoo vet vi noe viktig. Tallene fra Statens arbeidsmiljøinstitutt får deg ikke nødvendigvis til å gripe inn, tallene er der jo allerede. Det er ikke forskerne som kan endre spillet alene. Uten det massive omfanget av historier i #metoo, hadde det ikke vært mulig å begynne å forandre en kultur der overgriperne ustraffet får det de vil ha. Det er de individuelle historiene som kanskje kan forandre noe. Så vi må ha folk som tør å stå frem!
Jeg har møtt så mange nå som sitter på skremmende erfaringer fra arbeidslivet, men som er stille fordi de er redde for at nye arbeidsgivere ikke vil ha dem om de forteller: Det regnes som illojalt, eller arbeidstageren kan stemples som en «bråkmaker».
Bedre beskyttelse av varslere
Vi burde kanskje ha bedre beskyttelse av varslere? En årlig pålagt psykologevaluering av ansatte og arbeidsgivere? En slags miljømerking av arbeidsplasser, muligens, eller mer direkte oppfølging fra Arbeidstilsynet? Det er tross alt staten som betaler gildet (i form av sykmeldinger og arbeidsledighetstrygd) når ansatte utsettes for mobbing.
Staten ville spart mye penger om mer krefter ble brukt på å kontrollere dette. Nå vet vi ikke engang hvor mange som egentlig rammes: I 2010 viste tallene til Arbeidsmiljøinstituttet at rundt fem prosent av arbeidsstokken opplevde seg som ofre for mobbing, etter å ha blitt presentert for en definisjon av begrepet, men omtrent 13 prosent hadde vært utsatt for trakasserende handlinger.
Det betyr at mange som er utsatt, ikke kaller det ved dets rette navn. Dette indikerer store mørketall.
Å rope på internett, å handle i virkeligheten
Én ting er å rope ut historier på internett, slik at de sammen blir til et mektig kor – det har vært nok til å velte mange mektige menn allerede. Men etter #metoo er det enda en lærdom å ta med seg.
I møtet med en overgriper blir de fleste paralysert. Det må det bli slutt på. Vi må gripe inn i virkeligheten, uten en # til å beskytte oss. Vi kan ikke fortsette å se på all trakassering og mobbing som foregår rundt oss. I den helt virkelige verden må vi stå opp mot overgriperne.
Er vi mange nok, kan vi tvinge alle de lukkede rommene åpne.
Kronikken er en forkortet utgave av et essay i siste Samtiden, som har tema #metoo
