Kronikk

Den nye diagnosen kjønnsinkongruens er en anerkjennelse — av transpersoners rett til selv å bestemme hvem de vil være | Anne Kveim Lie og Ketil Slagstad

  • Ketil Slagstad
    lege og medisinsk redaktør i Tidsskriftet
  • Anne Kveim Lie
    lege og førsteamanuensis ved Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo
Vestlig medisin har satt merkelapper på kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk som har skilt seg fra (og dermed truet) det samfunnet har oppfattet som normalt, skriver kronikkforfatterne.

Diagnoser er ikke uskyldige. Diagnoser skiller sykt fra friskt og definerer normalitetens grenser. Diagnoser har makt.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Forståelsen av kjønn og kjønnsidentitet er i endring i Norge og internasjonalt.

Det må ses som et uttrykk for det, når diagnosegruppen «kjønnsidentitetsforstyrrelser», herunder «transseksualisme» og «andre kjønnsidentitetsforstyrrelser», forsvinner fra diagnosemanualen ICD-11, som lanseres i disse dager. I stedet kommer diagnosen «kjønnsinkongruens», som favner også de som hverken definerer seg som mann eller kvinne, de som har en ikke-binær kjønnsidentitet.

Anne Kveim Lie er lege og førsteamanuensis ved Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo.
Ketil Slagstad er lege og medisinsk redaktør i Tidsskriftet.

Diagnoseendringen er et resultat av lang tids kamp fra en marginalisert og stigmatisert gruppe i samfunnet, men også av samtidens endrede forståelse av kjønnsidentiteter.

Fra hekseri til homofili

Diagnoser er ikke uskyldige. Diagnoser skiller sykt fra friskt og definerer normalitetens grenser – slik samfunnet til enhver tid oppfatter dem. Slik er hekseri, drapetomani (slavers tendens til å rømme) og homofili blitt oppfattet som sykdommer til ulike tider.

Diagnoser er omstridt: De kan skape konflikt mellom pasient og lege, mellom leger eller mellom profesjoner – blant annet ved å bestemme hvem som skal ta ansvar for ulike sykdommer. De former pasientens livshistorie og selvopplevelse og styrer forskning og økonomiske prioriteringer. Derfor er de viktige for pasientorganisasjoner, som gjennom dem kjemper for anerkjennelse, finansiering og andre former for støtte.

Historien om diagnostiseringen av kjønnsvarianter er et godt eksempel på diagnosens funksjon i medisinen.

Les også

Jeg er en av «de behandlingsivrige sexologene som spanderer hårvekst og mørkere stemme på nasjonens døtre»

Stigma, men også muligheter

I over 100 år har vestlig medisin satt merkelapper på kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk som har skilt seg fra (og dermed truet) det samfunnet har oppfattet som normalt.

Sexual inversion (1870), metamorphosis sexualis paranoia (1886), transvestittisme (1910), eonisme (1928) og transseksualisme (1966) er alle eksempler på det. I diagnosemanualene har kjønnsvarianter figurert under ulike rubrikker, som seksuelle avvik, psykoseksuelle lidelser og kjønnsidentitetsforstyrrelser.

Diagnosene har bidratt til å øke stigmatiseringen av transpersoner. Derfor har mange aktivister ment at diagnosen bør oppheves, slik homofili ble fjernet i 1990. Men medisinen har for transpersoner også muliggjort identiteter, liv og kropper.

Siden fortellingen om Georg Jørgensen – som gjennom kjønnsbekreftende behandling ble til Christine Jørgensen i København i 1952 – ble verdenskjent, har pasienter søkt hjelp hos leger for å få kroppene til å stemme bedre overens med kjønnsidentiteten. Derfor har også arbeidsgruppen i ICD-11 – med støtte fra mange aktivister – besluttet at det er viktig å beholde en diagnose, ikke minst fordi diagnoser utløser rettigheter, som helsetjenester og trygdeytelser.

Les også

Transpersoner er ikke syke i hodet, det er kroppen som trenger behandling

Den nye diagnosen

Hvorfor er diagnoseendringen viktig? For det første anerkjenner den nye diagnosen at kjønnsidentiteter er flytende. Begreper som «anatomisk kjønn» og «motsatt kjønn» er fjernet. Transseksualismediagnosen i ICD-10 (F-64.0), som nå faller bort, var myntet på dem som føler at de er «født i feil kropp», det vil si har definert seg som enten mann eller kvinne.

Det er kun pasienter med den diagnosen som til nå er blitt tilbudt kjønnsbekreftende behandling ved Rikshospitalet.

Den nye diagnosen kjønnsinkongruens defineres som et manglende samsvar mellom ens kjønnsidentitet og primære eller sekundære kjønnskarakteristika, ledsaget av et sterkt ønske om å fjerne eller endre noen eller alle disse. Diagnosen bereder grunnen for at flere med ulike kjønnsidentiteter bør få tilgang til kjønnsbekreftende behandling.

Manglende tilgang til helsetjenester – på grunn av økonomi, restriktiv politikk eller kunnskapsmangel blant helsepersonell – har ført til risikofylt selvmedisinering.

Den siste tidens oppmerksomhet om at transpersoner i Norge søker private helsetilbud for kjønnsbekreftende behandling kan ses i lys av at vi har en for restriktiv behandlingspraksis.

Les også

Det offentlige ordskiftet forringes av feilkjønning og mistro til transpersoner. Slutt med det

Ikke en psykiatrisk diagnose

For det andre er den nye diagnosen i ICD-11 tatt ut av kapitlet om psykiske lidelser, og plassert i et nytt kapittel for seksuell helse som eksplisitt integrerer medisinske og psykologiske perspektiver. Arbeidsgruppen til Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer altså ikke kjønnsinkongruens som en psykiatrisk diagnose.

En viktig grunn til å sette diagnosen i et nytt kapittel, var at psykiatere i mange land har fungert som portvoktere i et omfattende og tungvint system som har komplisert tilgangen til helsetjenester. Til forskjell fra ICD-10 forutsetter man ikke i ICD-11 at alle transpersoner ønsker full kjønnsbekreftende behandling:

Noen vil kanskje bare ønske resept på en parykk, noen hormonbehandling, noen vil fjerne ansiktsbehåring, andre vil fjerne brystene, og noen vil ønske «full» kjønnsbekreftende behandling med hormoner og kirurgi.

Gruppen av transpersoner er heterogen, og vi trenger prospektive behandlingsstudier, også for medisinsk behandling av den bredere gruppen av pasienter som faller inn under de nye diagnosekriteriene for kjønnsinkongruens. Mens vi venter er det uansett på tide med et helsetilbud som, fremfor alt, ikke gjør skade mot dem det er ment å hjelpe.

Artikkelen er først publisert som lederartikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening.

Følg og delta i debatten hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Transseksuell
  2. LHBT
  3. Medisin
  4. Rikshospitalet