Kronikk

Velger man hjemmefrontens blikk? Eller de forfulgtes blikk? | Marte Michelet

  • Marte Michelet
    Marte Michelet
    Journalist og forfatter
Marte Michelet kritiserer i sin bok Hjemmefronten for ikke å ha gjort mer for å hjelpe norske jøder. Mange av dem havnet i nazistenes konsentrasjonsleire.

Jeg tror at vi, endelig, kan bli ferdige med fasen der kildene automatisk leses ut fra hjemmefrontens perspektiv.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

En vinterdag i 1989 fikk den folkekjære visesangeren og TV-programlederen Erik Bye et sint brev i postkassen. Bye var blitt intervjuet av avisen Budstikka og sagt at den norske motstandsbevegelsen kunne ha gjort mye mer for å redde jødene i 1942.

Uttalelsen falt ikke i god jord hos Tore Gjelsvik. Han var en sentral motstandsmann under krigen og satt i flere tiår som formann i Hjemmefrontmuseets Råd. I brevet til Bye skrev Gjelsvik at «dette sleivsparket til hjemmefronten» gjorde ham «oppriktig vondt». Han lekset opp for Bye om hvordan det «ble gjort desperate anstrengelser både på grasrotplan og i ledelsen» for å redde jødene. «Mange kvinner og menn gjorde det de kunne, Erik, og med livet som innsats. Den som hevder at det ikke var godt nok, har en tung bevisbyrde.»

Bye sendte Gjelsvik en beklagelse og skrev at Gjelsviks brev hadde gjort ham søvnløs i flere netter. Dette er bare ett av flere slike brev Gjelsvik sendte, til enhver som turte å utfordre den etablerte fortellingen.

Marte Michelet.

Det er altså ikke noe nytt at kritikere av hjemmefrontens holdning til jødeforfølgelsene blir møtt med kraftfullt skyts. Jeg var på forhånd klar over at hver minste lille detalj i boken Hva visste hjemmefronten? ville bli gransket under mikroskop. Dersom temaet ikke var så alvorlig, ville den pågående, intense jakten etter feil nesten vært komisk.

Oppspinn

Jeg noterer at Mats Tangestuen overhodet ikke klarer å dokumentere påstanden han kom med i Debatten på NRK, om omfattende sitatfusk i min bok. I Aftenposten 28. november legger han frem ett – 1 – eksempel, som allerede har kommet frem på Facebook, og som jeg der har tilbakevist.

Det dreier seg om et sitat fra politimannen Johan Fredrik Myklebust. Tangestuen hevder at jeg har «klusset» med sitatet slik at leseren skal tro at politimannen ble varslet om aksjonen mot jødene lang tid på forhånd. Men i avsnittet Tangestuen refererer til, kommer det helt klart frem at det er snakk om et varsel som kom samme dag. Dette er det som står i min bok:

«I sitt intervju med Ragnar Ulstein i 1970 sa Myklebust at varselet 25. november kom fra de illegale folkene i Statspolitiet som «på et relativt tidlig tidspunkt fikk greie på den aksjonen mot jødene og fikk gitt beskjeden videre».»

Leseren kan ikke, som Tangestuen skriver, tenke at det kan være snakk om både en og to måneder, fordi det helt åpenbart dreier seg om en spesifikk dato, 25. november. Dette er for øvrig ikke i den delen av boken som behandler hva Statspolitiet eventuelt visste lang tid på forhånd, men i en senere del som tar for seg en politivarsling i Oslo før arrestasjonen av kvinner og barn. Hans eneste eksempel på sitatfusk er altså oppspinn.

Også de andre påstandene om juks og triksing som er blitt fremsatt, har jeg tilbakevist. Kanskje fester påstanden om fusk seg som en sannhet i visse miljøer. Jeg stoler likevel på at boken og dens 1200 fotnoter taler for seg selv.

Slagside

Resten av Tangestuens kronikk handler om sitater han synes jeg burde ha tatt med. Det er noe helt annet. Og her kommer hans slagside tydelig frem. For hvorfor synes han egentlig det er så viktig å sitere Ingebjørg Sletten, som hjalp jøder med å flykte, på at hun «ikke synes det var så forferdelig umoralsk» at en del drosjesjåfører tok seg godt betalt for å bistå jøder, siden det innebar «å sette livet på spill».

Det er nettopp slik dette stoffet i alle år har vært presentert. Tangestuen og andre historikere som har skrevet om den jødiske flukten, har stått parat med bortforklaringer og unnskyldninger hver gang de har kommet inn på transportens skyggesider – i den grad de i det hele tatt har beskrevet skyggesidene.

Her er konteksten i min bok der sitatet fra Sletten står i: «Ikke alle var like idealistiske. Ifølge Sigrid Frøyland var flere av drosjesjåførene med i jødetransporten fordi de kunne tjene gode penger på den. «’Søster Eva’ kjente adskillelige pålitelige drosjesjåfører, så der hadde vi aldri vansker selv om en del måtte ’smøres’ ettertrykkelig.» Også Ingebjørg Sletten fortalte om det samme: «jeg vil ikke si at jeg hadde kontakt med noen som spekulerte, men det kan nok hende at noen ville ha en ganske høy pris.» I moderne termer ville disse drosjesjåførene blitt karakterisert som menneskesmuglere.»

Her mener Tangestuen altså at det er urimelig ikke å ta med Slettens vurdering at det var ok at de tok en høy pris. Hvorfor? Og hvorfor skal hennes vurdering bli stående som vår vurdering?

Sminkede versjoner

Så til Alf Pettersen. Her har Tangestuen, Ulstein og forfatter Hilde Vesaas alle levert sterkt sminkede versjoner av hvordan Alf Pettersen ble involvert i flukten og hva som var hans motiver og vurderinger.

Tangestuen skriver for eksempel følgende om hvordan Pettersen tenkte om å ta på seg en større operasjon for å kjøre jøder: «For Alf Pettersen var dette et vanskelig valg. Hans kone Gerd var gravid med termin i mars, og det veide svært tungt.»

Men det Pettersen sier om graviditeten er noe helt annet, og det fremkommer i en annen sammenheng. Pettersen forteller om hvordan han akkurat hadde kjørt tre jødiske brødre over grensen og mottatt 1500 kroner for det. Dette tilsvarte en hel årslønn i Telegrafverket der Pettersens kone jobbet. Det Pettersen sier om graviditeten, i den kilden vi alle har brukt, er dette: «Så reiste jeg tilbake igjen og regna med at dette ble ikke mere av. Og kona var gravid da – hun fødte den 15. mars og jeg hadde sagt til henne at jeg skulle ut og kjøre.» Tangestuen, Ulstein og Vesaas har gjort Pettersen til en idealistisk eventyrfigur.

Valgte ikke å undersøke

Til slutt må jeg minne Tangestuen om noe han for 14 år siden skrev i sin hovedoppgave: «I intervjuene til Ulstein kom det frem at jødiske flyktninger hadde anmeldt grenseloser for å ha stjålet verdier under flukten. Anmeldelsene ble levert til Rettskontoret ved Legasjonen i Stockholm. En nærmere studie av arkivet etter Rettskontoret vil kunne bringe mer klarhet i disse påstandene.»

Min undersøkelse har, 14 år senere, brakt mer klarhet i disse anmeldelsene. Men Tangestuen har hele tiden vært kjent med at Pettersen var en av dem det var snakk om. Tangestuen siterte ham selv i sin hovedoppgave, selv om Pettersen ble anonymisert til «en grenselos»:

«Jødene anmeldte oss for alt mulig. Blant annet så var penger blitt borte. Dem var blitt ribba til skinnet. Det er mulig at mange av dem ble og. Det tør ikke jeg svare på»

Feilen Tangestuen, Ulstein og Vesaas har begått, er at de har godtatt Pettersens bortforklaring, uten å undersøke videre. Hver eneste del av Ulsteins intervju med Pettersen får varsellampene til å blinke, men de lukket øynene for dem.

En ny fase

Svært mye av uenigheten mellom meg og de historikerne jeg kritiserer, handler om hvilket blikk man bruker på kildene. Velger man hjemmefrontens blikk? Eller de forfulgtes blikk? Det får avgjørende konsekvenser for hvordan man ser på materialet man undersøker og hva man finner interessant å løfte frem. Jeg tror at vi, endelig, kan bli ferdige med fasen der kildene automatisk leses ut fra hjemmefrontens perspektiv og kritiske røster ender opp med avbikt og nervøse beklagelser.

Les også:

Les også

  1. Mats Tangestuen: Satser Michelet på at leserne ikke går til kildene?

  2. Tor Bomann-Larsen: Skal vi bli klokere, må vi erkjenne både fortidens og samtidens dumskap. Og når det gjelder den andre verdenskrig, tilsier dagens innsikt at den i sin nazistiske kjerne ikke var en krig mellom land og stater, men mellom folk og raser.

  3. Sidsel Levin: Hvem hadde jødene i ryggen i 1942? spør Marte Michelet. Vel, rundt 1200 jøder ble reddet over til Sverige. Inkludert min familie.

Les mer om

  1. Andre verdenskrig