Kronikk

Menneskelig svikt på Mongstad

  • Marius Holm
  • Gøril Andreassen
I dag mandag startet den største kontrollhøringen siden 22. juli-saken. Stortinget vil ha svar på hvorfor «månelandingen» Mongstad krasjlandet.

Krasjlandingen på Mongstad skyldes ikke teknologiske utfordringer, men manglende pisk og gulrot i styringen av prosjektet. Teknologien er tilgjengelig og i bruk i verden i dag.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I dag starter høringen om hva som gikk galt med karbonfangst og – lagring-prosjektet på Mongstad. Tidligere statsminister Jens Stoltenberg og fem olje— og energiministre er innkalt til høring, i tillegg til miljøorganisasjoner, forskningsinstitusjoner og næringsliv.

Hva gikk galt? Hvorfor ble ikke prestisjeprosjektet bygd? Var det realistiske mål som ble satt? Og aller viktigst: Hva er veien videre for karbonfangst og-lagring?

Jens Stoltenberg vil bruke muligheten til å si at de var for ambisiøse. Realiteten er at ambisjonene var akkurat passe, men at gjennomføringen var elendig.

Realistiske mål

De opprinnelige målene om rensing av gasskraftverket og raffineriet i løpet av 8 år innen 2014 var realistiske. Andre karbonfangst og -lagringsprosjekter har vist dette:

· Boundary Dam, fullskala karbonfangst og – lagring på kullkraftverk i Canada. Ferdig i april i år. Planlagt og bygd ferdig på ca 5 år, hvorav 3 års byggetid. Kostnad ca 3,5 milliarder kroner for fangstanlegget. Prosjektet vil fange 1 million tonn CO2 i året.

· Port Arthur raffineri i Texas. Fangstanlegg på 1 million tonn per år for CO2 fra en utslippskilde på raffineriet. Anlegget ble satt i drift i januar 2013, etter en byggeperiode på ca 1,5 år. Total kostnad for anlegget er 2,5 milliard kroner.

· Quest er et karbonfangstprosjekt fra et oljesand-raffineri i Canada. Bygging startet i september 2012 og er forventet ferdig i 2015. Total kostnad for prosjektet er nesten 8 milliarder kroner og vil håndtere over 1 million tonn CO2 årlig.

Selv om prosjektene over er like unike som Mongstad, viser de at bygging av fullskala fangstanlegg fra både røykgass fra kraftverk og på raffineri er fullt mulig og til en overkommelig pris.

Det er ingenting som kan sies å være så spesielt for Mongstad at det ikke skulle være mulig å gjennomføre bygging av fullskala karbonfangstanlegg der i løpet av 8 år.

Det unike med Mongstad, og som har gjort at prosjektet ikke har lykkes har ikke vært teknologien, men organiseringen. Man manglet både pisk og gulrot fra staten sin side.

Prestisje

Det største problemet har vært avtalen som ble inngått mellom staten og Statoil i 2006. Avtalen fungerte slik: Staten skulle ta hele den budsjetterte regningen. Statoil hadde videre all risiko og var ansvarlig for eventuelle budsjettoverskridelser i gjennomføringsfasen. En helt vanlig løsning ved statlig finansierte utbygginger.

Men mens entreprenører konkurrerer hardt om å bygge veier og sykehus, er Statoil tildelt monopol på utbygging av et anlegg som de knapt har egeninteresse av å realisere. Det gav Statoils prosjektledere tre klare marsjordrer:

— Kostnadsestimatet skal gi null sannsynlighet for kostnadssprekk, siden overskridelser må betales av Statoil. Dermed ble risikopåslagene i estimatet solide.

— Tekniske løsninger kan være så dyre de vil, siden staten betaler, og siden Statoil får regningen hvis noe ikke fungerer.

— Planleggingsprosessen bør gjøres meget grundig.

Avtalen gav altså Statoil få insentiver til å gjennomføre prosjektet raskt eller til å gi et kostnadsestimat som var så lavt som mulig.

Veien videre

Men hva blir veien videre for karbonfangst og – lagring etter dette? Det er fortsatt stort behov for karbonfangst og – lagring for å løse klimaproblemet. Mange industriprosesser slipper ut CO2. Eksempler er produksjonsprosessene for stål, aluminium og sement. Selv om en bruker fornybar energi inn i produksjonen, vil det være CO2-utslipp fra prosessene. Karbonfangst og – lagring fra industrikilder blir derfor helt nødvendig for å redusere klimagassutslippene fra industri.

Hva bør olje- og energiminister Tord Lien gjøre? Han bør utlyse en konkurranse hvor et prosjekt får statsstøtte for å bygge et karbonfangst-anlegg innen 2020. 2020 er målet som ligger i klimaforliket og som den nye regjeringen har stadfestet.

Utslippskilden må selv dokumentere en langsiktig forretningsmodell. Transport og lagring av CO2 bør staten ta ansvar for. Om det er utenlandske prosjekter som vil være med i konkurransen, bør det også være greit. Slik får vi en best mulig konkurranse, og det beste prosjektet vinner.

Og for at incentivene skal legges opp på rett måte slik at anlegget faktisk blir bygd, foreslår vi at Lien ber om en utredning fra et analyseselskap for hvordan dette kan gjøres på best mulig måte. Regjeringen bør også lage en plan for CO2-fangst og lagring fram mot 2030. Det er flere store utslippskilder i Norge og i lavutslippssamfunnet må disse vekk.

Pisk og gulrot

Gjennom høringen vil kritikken når det gjelder gjennomføringen av karbonfangstprosjektet på Mongstad komme frem, også fra ZERO.

Det vi derimot ikke vil kritisere er ambisjonene den rødgrønne regjeringen hadde da de besluttet å sette i gang et prosjekt med karbonfangst og - lagring i stor skala.

Det er betydelig politisk risiko knyttet til å ta et slikt stort klimagrep, men det er helt nødvendig. Vi vil fortsette å etterspørre og berømme slike ambisjoner. Klimaet trenger ambisiøse politikere. Det er mer enn noen gang behov for karbonfangstanlegg i fullskala.

På veien mot det grønne skiftet og lavutslippssamfunnet vil verden trenge mange karbonfangstanlegg.

Vårt mål er derfor at dagens regjering skal være minst like ambisiøse som den forrige regjeringen, men være bedre på gjennomføringen. De må lære riktig bruk av pisk og gulrot.

Les mer om

  1. Kronikk