Husk at du skal dø | Per Anders Nordengen

I vår tid har vi flyttet døden fra hverdagslivet til sykehus og institusjoner. Vi holder den på armlengdes avstand ved å operere bort naturlige alderdomstegn.

«Memento mori», husk du skal dø, sa de gamle romere og minnet oss om at døden hører livet til. I dag har vi distansert oss fra døden, og vi har innrettet livet som om den ikke eksisterer. Døden ser vi på film og vi leker med den på nettspill.

Men den virkelige døden har vi i vårt moderne samfunn valgt å holde på god avstand.

Selv om det heldigvis i dag er helt naturlig å ha med barn i sorgprosessen og i begravelser, så opplever jeg at det fortsatt er vanskelig for mange å snakke om døden og å ha et åpent forhold til den.

«Carpe diem», grip dagen, er vår tids mantra.

Selvsagt er det viktig å ta vare på hverdagen og nyte nuet. Men livet blir enda rikere dersom det også leves med perspektivet om at vi en dag skal dø. Å fortrenge livets uunngåelige utgang kan gjøre livet tyngre, og det å ignorere døden kan gjøre hverdagen vanskeligere å takle.

Det virker som om noen tror at hvis døden holdes ute av syne, så er den også borte fra sinn. Men døden blir jo ikke borte selv om vi ikke snakker om den.

I Norge dør om lag 40.000 mennesker hvert år. Dersom hver av dem i gjennomsnitt har minst femten nært pårørende i form av familie, venner, kolleger og naboer, så innebærer det at mer enn en halv million av oss årlig berøres nært av sorg og død.

Naturlig del av livet

Døden er en like naturlig del av livet som fødsel. Selvfølgelig er det forskjell på fødsel og død, men begge deler hører livet til.

Døden er vanskelig fordi den er den absolutte avslutning og farvel. Det er å forlate det menneskelige fellesskapet for godt. Døden er det siste skillet mellom mennesker på jorden og når vi dør forsvinner vi fra menneskeheten.

Å dø handler om å bli adskilt og å etterlate noen alene. Døden innebærer at vi mister en vi er glad i, og de mister oss.

Derfor er døden vond. For døden handler om det de fleste av oss frykter aller mest. I møte med døden dukker vanskelige følelser som frykt, redsel, angst, fortvilelse, adskillelse, sorg og usikkerhet frem. Og fordi vi er redde for å kjenne på slike følelser, velger mange heller å unngå dem. Men det er ved å kjenne på disse følelsene som også hører livet til at vi lever enda nærmere selve livet.

Det er ikke farlig å kjenne på vanskelige følelser. Det gjør derimot livet mindre skummelt og truende. Vi må våge å ta inn over oss at døden er uunngåelig. Smerten ved å være bevisst på at vi skal dø er et av menneskenes adelsmerker, og det er mentalhygiene å forholde oss til det ukjente.

Døden som tabu

Da jeg var ung, var det tre tabuer: sex, religion og døden.

Med dagens åpenhet omkring sex, er ikke det tabu lenger. Og etter at mennesker som er stolte av sin religion har flyttet til vårt land, har også mange nordmenn blitt mer åpne om tro. Men døden opplever jeg dessverre fortsatt som et tabu.

Som eksempel på at døden fortsatt er tabu kan nevnes tausheten om døden i skolen. Selv om de fleste elever i løpet av skoleårene opplever død, så er merkelig nok ikke døden nevnt hverken i skolens formålsparagraf eller i læreplanene.

Det snakkes om det skapende menneske, det arbeidende menneske, det miljøbevisste menneske og det fysiske menneske, men intet om det døende menneske. Døden er fraværende i skolens viktigste grunnlagsdokumenter selv om vi vet at barn og ungdom grubler både over egen og andres død.

De tenker ikke bare over hvordan vi ble til, men like mye på hvor det blir av oss. Jeg mener ikke at døden bør være et eget fag på skolen, men den burde være naturlig å snakke om innenfor fag som naturfag, livssyn, historie, religion og norsk. I løpet av de viktige årene på obligatorisk skole bør vi få mulighet til å reflektere og samtale om døden slik at vi også lærer oss til et språk for dette vanskelige temaet.

• Lytt til Per Fugellis livsråd, spilt inn på Jærstrendene i mai 2016:

Leve mer intenst og livsnært

Også i dødsannonser kan ordet død være fraværende. I stedet for ordet død som er vanskelig for mange å bruke, omskrives det ofte med ufarlige og dagligdagse uttrykk som f.eks. «forlot oss», «gikk bort», «sovnet stille inn», «reiste fra oss», «har flyttet» osv.

Ibsen beskrev Peer Gynts reaksjon i møte med nær død da han skrev sitt berømte skuespill om den norske folkesjelen. Holdningen vår til døden har ikke forandret seg mye på de 151 årene som har gått siden han skrev det. I den kjente scenen hvor Mor Åse skal dø, sier hun til sønnen sin at når det nå snart er forbi så må han sørge for kiste. «Ti stille, mor. Den tid den sorg», svarer han. Hun fortsetter å prøve å få til en samtale om døden, men da svarer Peer: «Nei, nå skal vi sammen snakke, men bare om løst og fast og glemme alt det skjeve og det skakke».

Både som enkeltpersoner og som samfunn vil vi ha godt av å fjerne døden som et tabubelagt tema. Åpenhet og et fortrolig forhold til de eksistensielle spørsmålene hjelper oss til å leve mer intenst og livsnært.

Det er nå du lever

Jeg har hatt det privilegium å få være med på å utvikle og gjennomføre kurset «Det er nå du lever» på Montebellosenteret for mennesker som har fått beskjed om at det ikke lenger er mer å gjøre med sykdommen deres, og at de har begrenset tid igjen å leve.

Det er følelsesmessig sterkt å få være sammen med mennesker som har fått et slikt alvor over livet sitt og med deres pårørende. Men det som står aller mest igjen etter disse kursene, er hvor berikende det er å få lytte til tankene og følelsene deres omkring livets vanskeligste spørsmål.

«Livsnært» var det en av dem som skrev på evalueringen om hvordan kurset hadde vært for henne. Og temaet for kurset er nettopp: «Det er nå du lever». For det handler for oss alle, uansett om vi har lang eller kort tid igjen å leve, om å fylle de dagene vi har igjen med så mye godt og meningsfylt som mulig. Disse menneskene som hadde fått beskjed om at livene deres høyst sannsynlig har en kortere tidshorisont enn den de fleste av oss andre har, lærte meg mye om å leve sterkt og intenst mens vi har mulighet.

En av dem sa at det var en lettelse endelig å få sette ord på tanker og følelser som få rundt ham hadde våget å ta opp. Mange fortalte at de nå var mer takknemlige for ting de før kunne ta som selvfølge. «Sykdommen har lært meg å sette mer pris på livet og på de små tingene i hverdagen», var det en av dem som sa. De levde saktere og nøt det gode i livet på en annen måte enn tidligere.

Å leve med døden som et reelt bakgrunns-perspektiv hadde faktisk beriket hverdagslivet til flere av dem.

I stedet for å bli selvmedlidende og deprimerte når livet tok en uventet og ubehagelig vending, hadde de oppdaget livsverdier de før ikke hadde sett. Sånn burde vi alle leve, ikke bare de som har fått en alvorlig forvarsel om livets slutt. Livskvalitet er like viktig som livslengde. Og et godt liv er ikke nødvendigvis bare et langt liv.

Døden – et nederlag?

Vår moderne tid og utviklingen innen legevitenskapen har bidratt til at vi omtaler sykdom og død som «nederlag». Det er nesten som om vi forventer at nye medisiner og moderne teknologi skal bekjempe alle slags sykdommer og gjøre oss udødelige. Døden er blitt den siste rest av ukontrollerbar skjebne, og vi investerer og forsker for å holde den unna.

Sykdom er blitt en «krigersk frontlinje» og vi hører og leser om mennesker som har «vunnet» over sykdommen eller som «tapte» kampen mot f.eks. kreft.

Det er ikke lenger mange som dør av naturlige årsaker eller av menneskelig dødelighet. Før døde man av alderssvekkelse. Gamle var «mett av dage» og de døde etter et langt liv. I dag skal det, uansett hvor gammel man er, settes en diagnose og et sykdoms-stempel som årsak til skrøpelighet og som grunn til at vi dør.

Leger og helsevesen burde ikke bare ha som målsetting å helbrede og redde liv. De bør også hjelpe oss til å leve bedre med uhelbredelig sykdom og med bevisstheten om at sykdom og død hører livet til. Legevitenskapen gjør heldigvis fremskritt, men ingen forskning kan avskaffe døden.

Per Fugelli danset med døden

Mediene propper oss fulle av artikler om hvordan sykdommer kan bekjempes og overvinnes. Selvfølgelig kan vi gjøre noe selv gjennom livsstilen vår for å forhindre sykdommer slik at døden kan utsettes. Men vi kan ikke unngå døden. Den er uovervinnelig. Sykdom og død hører dessverre livet til, og det er ikke nødvendigvis et nederlag dersom vi ikke blir friske eller overlever.

Per Fugelli har lært oss mye verdifullt om viktigheten av å leve åpent med sykdom og med døden som nær mulighet. Han valgte å gjøre seg til venn med kreften i stedet for at den var hans fiende. Han «danset med døden» for å ha et forhold til den i stedet for å holde den på fjern avstand. Og han lærte oss den viktige forskjellen på å godta det vi ikke kan gjøre noe med i livet og å gjøre noe med det vi enda kan forandre.

Norge er et av verdens beste land å leve i. Det må også bli det beste landet å dø i. Da handler om åpenhet om døden og vanskelige følelser, om å leve så godt som mulig sånn som livet er blitt, om retten til en verdig død og om respekt for døende og for nære pårørende.