Vi har et klasseskille i skole-Norge | Torbjørn Røe Isaksen

Det finnes ingen quick fix-løsning for å bekjempe forskjellsskolen, men det er mulig å snu utviklingen. Vi kan lære noe av de regionene som har fått det til.

Da jeg vokste opp hjemme i Porsgrunn, føltes det en periode som om alle voksne hadde jobbet på Hydro. Et av Nord-Europas største industrianlegg åpnet portene for dem som hadde arbeidslyst og -evne. Gjennom årene fikk hundrevis av ungdommer sin første arbeidserfaring der, og mange av dem ble siden fast ansatt.

I dag er industriområdet på Herøya annerledes. Hydro er borte, og innenfor fabrikkportene ligger ikke én stor virksomhet, men flere titalls små, mellomstore og halvstore. Det er flere doktorgrader, flere mastergrader og mer forskning der enn tidligere.

Også den tradisjonelle arbeideren er annerledes enn før. Bare i liten grad åpnes fabrikkportene for en ufaglært med arbeidslyst og -vilje. Enten har du lang erfaring fra industrien, eller så har du fagbrev eller fagskole.

Industrinedleggelse og sosial krise

For mange i industrisamfunnene hjemme i Telemark har de siste tredve årene vært tøffe. For dem kom ikke omstilling med oljeprisfallet, men lenge før. I noen kommuner førte industrinedleggelsene til det som må kalles en sosial krise. Som i den stolte industrikommunen Notodden, som i mange år hadde et uoffisielt rykte som Norges trygdekommune nummer én.

I Telemark var det kraftkrevende industri som dominerte. I andre deler av landet var det treindustrien, fisket, verftene eller landbruket.

Skolen sementerte sosiale forskjeller

I verste fall førte de økonomiske endringene lokalsamfunnene inn i en ond sirkel: Arbeidsplasser ble borte, trygdetallene økte, de unge og talentfulle flyttet vekk, flere droppet ut, men uten å ha en jobb å gå til – og skolen som skulle løfte elevene, bidro i stedet til å sementere sosiale forskjeller.

I USA og Europa har de gamle rustbeltene med nedlagt industri fått stor oppmerksomhet. Det står bedre til i Norge, men det betyr ikke at fenomenet ikke eksisterer her.

Finnmarks svake resultater

I forrige uke ga Aftenposten fortjenestefullt oppmerksomhet til Finnmark og fylkets svært svake skoleresultater, senest synliggjort i en rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB).

I mange år har rikspressen med tilholdssted i Oslo, først og fremst skrevet om Oslo-skolen. Radikale og skriveføre kritikere har fått sette dagsorden og skoledebatten har dermed blitt en debatt om hovedstaden.

Men, som kommentator Helene Skjeggestad så riktig skrev det: Om skoleresultatene i Finnmark hadde vært i Oslo, ville det vært demonstrasjoner foran Stortinget. Nesten ingen har stilt det avgjørende spørsmålet: Er det virkelig i Oslo at vi har størst problemer?

Distriktsskolene er svakest

Nei. For selv om Finnmark står i en særstilling som fylke, med svake skoleresultater og svært lav gjennomføring av videregående skole (litt over halvparten), er det slett ikke unikt.

Og de svakeste skoleresultatene er ikke i de store byene hvor vi også har mange innvandrerelever (selv om vi har store utfordringer også her), men i Distrikts-Norge.

Skolebidragsindikatorer

Vi finner regioner, enklaver, med svake skoleresultater i svært mange deler av landet. Hvis vi bare ser på SSBs siste rapport om skolebidragsindikatorer, skiller de tre nordligste fylkene seg negativt ut, men også i Nord-Trøndelag, Vestfold og Telemark er det grunn til bekymring.

• Anne Siri Koksrud Bekkelund i Civita: Læreryrkets status kan ikke vedtas

Fra før vet vi at deler av Agder har levekårsproblemer, og at områder i Østfold og Innlandet har utfordringer. Og hvis vi ser på de rene tallene – som eksamensresultater og nasjonale prøver – uten å justere for sosial bakgrunn, blir forskjellene enda større. Og det er tross alt disse resultatene elevene konkurrerer på når de skal ut i jobb eller inn i høyere utdanning.

Forskjellene er ikke tilfeldige

Disse resultatene er ikke tilfeldige! Vi vet at foreldrenes utdanningsbakgrunn har svært mye å si for elevenes resultater, og for om de fullfører eller dropper ut av videregående skole. Hvis jeg hadde vært på venstresiden, ville jeg sagt at det var et klasseskille i skole-Norge.

I Finnmark har flere pekt på et kulturproblem som bunner i at et i et fylke som er rikt på naturressurser, var ikke gode skoleresultater nødvendig for å gjøre det bra.

Drømmen om å gjøre som Røkke fra Møre – gå fra to tomme hender til å bli rik – var en reell mulighet. I det minste kunne man få seg et ærlig og trygt arbeide uten særlig skolegang. Den samme mentaliteten tror jeg sitter i mange andre steder også, lenge etter at fabrikkporten er låst.

Kultur kan lett bli unnskyldning

Denne kulturen er en forklaring, men den kan også lett bli en unnskyldning. Det er et faktum at sosial bakgrunn har mye å si for skoleresultater, at en kommune med høy professortetthet vil gjøre det bedre enn en kommune med mange hardtarbeidende med lav utdanning; det betyr ikke at man er fordømt av statistikken.

Jeg kjenner igjen noe av den unnskyldende holdningen hjemmefra. Det har delvis endret seg nå, men lenge var det et slags omkved at gamle industrikommuner som Porsgrunn, Telemark eller Tinn ikke kunne forvente noe særlig til skoleresultater fordi vi jo hadde så lavt utdanningsnivå i befolkningen.

Teknologiskifte

To store trender gjør at denne forskjellene i verste fall øker:

Det teknologiskiftet vi står midt oppe i er blitt kalt for den fjerde industrielle revolusjon, og vil endre arbeidsmarkedet for oss alle. Flere av oss vil erfare det norsk industri og norsk finansnæring har vært gjennom de siste tiårene, og som mediene står midte oppe i nå: Teknologien erstatter arbeidsplasser, og den eneste måten å sikre nye på, er å innovere.

Det vil ramme både by og bygd, men lokalsamfunn med noen få, store virksomheter er mer utsatt enn større arbeidsmarkeder. Det vil fortsatt være mulig å få jobb med bare arbeidslyst- og evne i bagasjen, men neppe fortidens godt betalte, trygge arbeidsplasser.

Sentralisering

Sentraliseringen i Norge har pågått i et århundre, og har skutt fart de siste tiårene. Og først og fremst handler det om folk som flytter. Ikke fordi grendeskolen blir lagt ned eller kommuneadministrasjonen blir relokalisert, men fordi de større byregionene lokker med sine muligheter.

Et illustrerende eksempel er at mens Nord-Norge har stort behov for lærere, så rekrutterer Oslo målrettet blant de nyutdannede masterstudentene fra Universitetet i Tromsø. Og de får napp.

Forskjellsskolen må ikke bestå

Det finnes ingen quick fix-løsning for å bekjempe forskjellsskolen, men det er mulig å snu utviklingen. Vi kan lære noe av de regionene som har fått det til.

Et fylke som Sogn og Fjordane, har mange av de samme kjennetegnene som områdene med svake skoleresultater, men har gjennom mange år drevet systematisk skoleutvikling med kvalitet som ledestjerne.

Nord i Hedmark er det langt til nærmeste universitet, men skoleutvikling har like fullt gitt resultater. Rissa kommune i Trøndelag har primærnæring og industri som viktigste næringer, men vant årets skoleeierpris i 2016.

Staten bør gå tyngre inn

All erfaring tilsier at man må eie problemene sine lokalt. Allikevel mener jeg vi kan og må gjøre mer fra nasjonalt hold.

• Her er ett tiltak kunnskapsministeren vil innføre: Nedre grense for skolekvalitet

Hvert år bruker staten rundt halvannen milliard på skoleutvikling. Disse midlene bør gradvis dyttes nedover i systemet, slik at kommuner og skoler selv kan drive skoleutvikling. Samtidig kan vi ikke sitte stille og se på at elever ikke får den skolegangen de skal ha. Derfor bør staten også gå tyngre inn i kommuner som har vedvarende svake resultater.

I en tid med raske endringer er skolen det aller viktigste verktøyet vi har.

På Twitter: @konservativ

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.