Nordens statsministre prioriterer helt feil | Bjørn Lomborg

Når barn sulter og dør av sykdommer som enkelt kan helbredes, forlanger ikke familiene deres økologisk mat.

Denne uken er statsminister Erna Solberg i Bergen sammen med sine kolleger fra Danmark, Island, Finland og Sverige for å legge frem en felles tilnærming til FNs bærekraftsmål. Dessverre har statsministrene prioritert i helt feil rekkefølge.

Selv om satsingen i begynnelsen kun skal finansieres med 94 millioner kroner, viser tilstedeværelsen av alle fem statsministre hvor stor vekt Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige legger på initiativet for «Nordiske løsninger på globale samfunnsutfordringer».

Det ønsker å skape oppmerksomhet om «Nordiske kunnskaper om grønn omstilling, likestilling på arbeidsplassen og bærekraftige matvare- og velferdsløsninger».

Altfor mange utviklingsmål

Problemene kommer fra selve utviklingsmålene. Etter en krevende prosess valgte FN 169 utviklingsmål som skal nås innen 2030. Det er altfor mange.

De tidligere målene, som med suksess ble avsluttet i 2015, besto av bare 18 viktige ambisjoner, som å halvere fattigdommen, halvere antallet mennesker som sulter og redusere barnedødeligheten med to tredjedeler.
I dag er det så mange bærekraftsmål at ingen forventer at bidragsyterne skal kunne konsentrere seg om dem alle sammen, eller at de vil bli iverksatt fullt ut.

30.000 milliarder kroner

OECD anslår at det vil koste mellom 28.000 og 30.000 milliarder kroner i året å nå alle de 169 målene – over 25 ganger mer enn det som er til rådighet hvert år av bistandsmidler, nesten 1100 milliardene kroner (131,6 milliarder dollar).

Oppgaven de bidragsytende regjeringene reelt sett sitter igjen med, er å prioritere mellom målene. Siden de er sjenerøse globale ledere, er det viktig hvilke signaler de nordiske landene sender.

Satsingen på grønn politikk er velment, men feilernæring dreper minst 1,4 millioner barn i året, 700 millioner mennesker lever i dypeste fattigdom og 2,6 milliarder mennesker mangler rent drikkevann og sanitæranlegg.

Turisme viktigere enn mødredødelighet

Budskapet de nordiske lederne risikerer å bringe videre, er at det er mindre viktig å satse på mål som å utrydde tuberkulose og malaria eller redusere den globale mødredødeligheten enn å fremme utviklingsmål som å skape verktøy til overvåking av bæredyktig turisme eller å fremme «utdanning i bærekraftig utvikling og bærekraftige levesett», hva nå enn det måtte bety.

De rike skandinaviske landene tar ikke fatt i ønskene til verdens fattige. FN spurte over 9,7 millioner mennesker verden over hvordan de ville prioritere. For hele verden, også for dem som bor i de fattigste landene, kom klima på sisteplass, etter 15 andre prioriterte områder. Det er ikke overraskende at det utviklingslandene prioriterer høyest, er utdanning, helse, arbeid, korrupsjonsbekjempelse og mat.

Det mest effektive

Disse grunnleggende ønskene samsvarer med funnene til tenketanken Copenhagen Consensus om hvilke områder som har mest effektiv økonomisk utvikling.

Min tenketank har gitt 82 økonomer og 44 sektoreksperter i oppgave å analysere bærekraftsmålene. Vi fant at enkelte mål ville kunne gjøre mye godt med lave kostnader og andre svært lite med høye kostnader.
Hvis man sprer pengene tynt utover alle målene, reduseres den samlede gevinsten. Et panel av nobelprisbelønte økonomer konkluderer med at bidragsyterne kunne gjøre fire ganger så mye nytte ved å begrense de 169 målene til bare 19 «vesentlige» prioriteter.

Et effektivt initiativ for de nordiske løsningene ville være rettet mot disse prioritetene. Det ville fortelle verden:

• Vi erkjenner at det er avgjørende å redusere feilernæring hos barn, fordi det produserer over 40 kroner i langsiktige sosiale fordeler for hver krone man bruker.
• Det ville si at beskyttelse av korallrev er et viktig miljømål, fordi friske rev øker fiskebestanden i tillegg til å gi fordeler knyttet til biologisk mangfold. Dermed gagner det både fiskerne og turismen.
• Og det ville fremme universell tilgang til prevensjon og familieplanlegging, noe som ville forhindre 150.000 mødre og 600.000 barn fra å dø for en pris av bare 30 milliarder kroner i året.

Et foruroligende fokus

I stedet har initiativet for nordiske løsninger et foruroligende fokus på klimaløsninger som verden så avgjort har satt nederst på sin prioriteringsliste og som er en av de minst effektive måtene å hjelpe menneskeheten på. De er ikke engang effektive løsninger på de problemene som vil forverres av global oppvarming.

• Se på malaria, landbruk og ekstremvær. Hvis Parisavtalen iverksettes fullt ut, kan den kanskje forhindre 1400 malariadødsfall i året til en årlig kostnad på 8300 milliarder kroner. Men hvis vi bruker bare 4,2 milliarder kroner på direkte malariatiltak, som myggnett, vil vi redde 300.000 liv i året.
• På samme måte vil en direkte investering i bedre landbruksteknologi hjelpe landbruket mye mer enn noen form for CO₂-kutt kan. Og ekstremvær går mest ut over de fattige fordi de er fattige: en orkan av samme styrke kan ta mange liv i Honduras, mens den etterlater et sted som Florida relativt uskadet.

Ute av takt med virkeligheten

Våre mål burde være å løfte folk ut av fattigdommen. Oppfordringer til fattige land om å «gå over til» solcellepanel når mange innbyggere fremdeles ikke har tilgang til pålitelig energi, er ute av takt med virkeligheten.

Solcellepaneler er bare egnet til å forsyne en enkelt LED-pære med strøm eller lade en mobiltelefon. De kan ikke drive landbruks- og industrimaskiner eller holde kjøleskap i gang – kjøleskap der vi kan oppbevare vaksiner trygt og hindre at matvarer forderves.

Det er strømnett – noe som vanligvis betyr det samme som fossile drivstoff – som er transformerende. En meningsmåling i Tanzania viste at nesten 90 % av husstandene som var tilkoblet solenergi, ønsket å få tilgang til strømnettet.

Da Greenpeace installerte solcellepaneler i Dharnai i India, forlangte demonstranter «ordentlig energi» i stedet for den verdiløse «falske» energien, og regjeringen ga dem tilgang til strømnettet.

Bærekraft vs. gasskraft

En undersøkelse utført av Center for Global Development viste at hvis vi i stedet for å bruke penger på bærekraftige energikilder brukte dem på gasskraft, kunne vi løfte fire ganger så mange mennesker ut av mørke og fattigdom.

Når barn sulter og dør av sykdommer som enkelt kan helbredes og hverken har tilgang til utdannelse eller muligheter, forlanger ikke familiene deres CO₂-nøytral transport, solcellepaneler eller økologisk mat. Hvis det er dette vi tilbyr, erkjenner vi ikke hvilke reelle problemer verden står overfor.

Initiativet for nordiske løsninger er igangsatt i beste mening, men det forteller verden at Skandinavia er mer interessert i egne, rike innbyggeres bekymringer enn hva de fattige trenger.

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Bjørn Lomborg er president for tenketanken Copenhagen Consensus Center som forsker på smarte måter for å gjøre verden bedre. Time Magazine har kåret ham til en av verdens hundre mest innflytelsesrike mennesker.

På Twitter: @BjornLomborg

• Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også:

• Det skal godt gjøres å få 193 FN-land til å bli enige om noe som helst. Men i dag skjedde det, skrev korrespondent Kristoffer Rønneberg da FN signerte erklæringen som kan gjøre verden til et bedre sted de neste 15 årene, men han skrev også: FNs nye utviklingsmål er prateklubbens triumf
• Christian Tybring-Gjedde: FN er et verktøy for repressive regimer
• To ord er ikke er nevnt en eneste gang i FNs nye utviklingsmål